Instrumentalisme

I vitenskapsfilosofi innebærer instrumentalisme at man mener at det viktigste ikke er om en teori bygger på realistiske (sanne) eller urealistiske (falske) premisser. Det viktige er teoriens prediksjonskraft, altså om man kan få gode forutsigelser, at den kan si noe om framtida.

Instrumentalisme brukes blant annet mye i samfunnsøkonomi, der man i mange sammenhenger forutsetter optimerende individer, selv om dette på enkelttilfeller ikke alltid stemmer. Det viktigste er imidlertid ikke om dette alltid er sant, men at man kan komme med gode predikasjoner på hva som vil skje ved den og den hendelsen, og som oftest stemmer det.

I pedagogikken støter vi på begrepet instrumentalisme først og fremst hos Dewey. Menneskets tanker, kunnskaper og innsikt er ikke et gode i seg selv, men hjelpemidler eller instrumenter til å løse problemer i forbindelse med tilpasning og overleving i en usikker verden. Hensikten er ikke bare å forstå verden, men også å beherske den. Blikket er ikke vendt mot kunnskapen i seg selv, men mot det den skal brukes til. Kunnskapens verdi vurderes etter den nytteverdien den har.

Historie

De fleste astronomer i antikken og middelalderen, f. eks. Ptolemaios, begrenset seg bevisst til utelukkende å lage matematiske modeller av universet, fordi himmellegemene var så fjerne og opphøyde at sikker kunnskap om dem ikke kunne nås langs vitenskapens vei. Fenomenenes dypere årsaker var forbeholdt filosofene, der mange støttet seg til Platon eller Aristoteles.