Hopp til innhold

Ismail al-Faruqi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ismail al-Faruqi
Født1. jan. 1921[1][2]Rediger på Wikidata
Jaffa[3][4]
Palestinamandatet[5]
Død27. mai 1986[1]Rediger på Wikidata (65 år)
Wyncote[6]
BeskjeftigelseFilosof, universitetslærer Rediger på Wikidata
Akademisk gradDoktorgrad (deles ut av: Indiana University Bloomington)[7][5]
mastergrad (deles ut av: Indiana University Bloomington, Harvard University)[5]
Utdannet vedHarvard University (1950–1951) (studieretning: filosofi)
Al-Azharuniversitetet (1954–1958) (studieretning: Islamic studies)[8]
Indiana University Bloomington (1951–1952) (studieretning: filosofi)
American University of Beirut (1949–)
EktefelleLois Ibsen Al Faruqi[5]
NasjonalitetUSA
Palestinamandatet
GravlagtForest Hills Memorial Park
Signatur
Ismail al-Faruqis signatur
Ismail al-Faruqi på Commons

Ismaʻīl Rājī al-Fārūqī (arabisk: إسماعيل راجي الفاروقي‎; 1921–1986) var en palestinsk og amerikansk filosof kjent for sine bidrag til islamske studier og interreligiøs dialog.

Han tilbrakte flere år ved Al-Azhar-universitetet i Kairo og underviste ved universiteter i Nord-Amerika, inkludert McGill University i Montreal, Canada. Al-Faruqi var professor i religion ved Temple University, hvor han grunnla og ledet programmet for islamske studier. Han grunnla også International Institute of Islamic Thought (IIIT). Al-Faruqi skrev over 100 artikler og 25 bøker, inkludert Christian Ethics: A Historical and Systematic Analysis of Its Dominant Ideas og Al-Tawhid: Its Implications For Thought And Life.

Tidlig liv og utdanning

[rediger | rediger kilde]

Al-Faruqi ble født i Jaffa, i britisk-mandat Palestina.[9] Hans far, 'Abd al-Huda al-Faruqi, var en islamsk dommer (qadi). Al-Faruqi fikk sin tidlige religiøse utdanning hjemme og i den lokale moskeen. I 1936 begynte han å gå på den franske dominikanske Collège des Frères de Jaffa.

I 1942 ble han utnevnt til registrator for kooperativselskaper under det britiske mandatets regjering i Jerusalem. I 1945 ble han distriktsguvernør i Galilea. Etter den arabisk-israelske krigen i 1948 emigrerte al-Faruqi til Beirut, Libanon, hvor han studerte ved American University of Beirut. Senere meldte han seg inn ved Indiana University, hvor han oppnådde en mastergrad i filosofi med en avhandling med tittelen The Ethics of Reason and the Ethics of Life (Kantian and Nietzschean Ethics) i 1949.[10]

I sin masteravhandling undersøkte al-Faruqi etikken til Immanuel Kant og Friedrich Nietzsche. Han fulgte opp med en annen mastergrad i filosofi fra Harvard University i 1951 og oppnådde sin doktorgrad med en avhandling med tittelen On Justifying the Good fra Indiana University i 1952.[11] I sin doktorgradsavhandling hevdet al-Faruqi at verdier er absolutte, selveksisterende essenser kjent a priori gjennom emosjonell intuisjon. Han baserte sine teorier på Max Schelers bruk av fenomenologi og Nicolai Hartmanns studier i etikk.[12][13]

Hans studier førte ham til konklusjonen at fraværet av et transcendent fundament fører til moralsk relativisme, noe som fikk ham til å revurdere sin islamske arv. Innen seks år etter ankomsten til USA innså han behovet for en grundigere studie av islam, som førte til at han studerte ved Egypts Al-Azhar-universitet. Da han forlot USA, hadde han utviklet nye spørsmål om moralske forpliktelser og søkte å integrere sine intellektuelle sysler med sin islamske identitet.[14]

Akademisk karriere

[rediger | rediger kilde]

I 1958 ble al-Faruqi tilbudt et gjesteopphold ved McGill Universitys teologiske fakultet. Han bodde i Ville St. Laurent og ble med i McGill Universitys Institute of Islamic Studies etter invitasjon fra dets grunnlegger, Wilfred Cantwell Smith. Fra 1958 til 1961 underviste han sammen med Smith og var kjent for sin dynamiske og originale tilnærming til islamsk tanke.[15] Under sin tid der studerte han kristen teologi og jødedom og ble kjent med den pakistanske filosofen Fazlur Rahman. I 1961 arrangerte Rahman en toårig oppnevning for al-Faruqi ved Central Institute of Islamic Research i Karachi, Pakistan, for å eksponere ham for ulike muslimske kulturer. Al-Faruqi arbeidet som gjesteprofessor der fra 1961 til 1963.[16]

I 1964 vendte Al-Faruqi tilbake til USA og fungerte som gjesteprofessor ved University of Chicagos teologiske fakultet og som førsteamanuensis ved Syracuse University. I 1968 begynte han ved Temple University som professor i religion, hvor han grunnla programmet for islamske studier og hadde stillingen frem til han døde i 1986.[17] Under sin tid ved Temple University veiledet al-Faruqi mange studenter, inkludert sin første doktorgradsstudent, John Esposito.[18][19]

I mars 1977 spilte al-Faruqi en betydelig rolle i den første verdenskonferansen om muslimsk utdanning i Makkah. Denne konferansen inkluderte deltakere som Muhammad Kamal Hassan, Syed Muhammad Naquib al-Attas og Syed Ali Ashraf. Konferansen la grunnlaget for etablering av islamske universiteter i Dhaka, Islamabad, Kuala Lumpur, Kampala og Niger. Al-Faruqi var sentral i konferansens drøftelser og utviklingen av handlingsplanene.[20]

Filosofi og tanke

[rediger | rediger kilde]

Tidlig tanke: Arabisme

[rediger | rediger kilde]

Al-Faruqis tidlige intellektuelle fokus var på urubah (arabisme). Han hevdet at urubah var kjernen i identiteten og verdiene som forener alle muslimer til et enkelt fellesskap av troende (ummah). Al-Faruqi mente at arabisk, som språket i Koranen, var avgjørende for full forståelse av den islamske verdensoppfatningen. Han hevdet at urubah var uatskillelig fra muslimsk identitet, og omfavnet både språklige og religiøse dimensjoner.[21]

Al-Faruqi understreket også konseptet tawhid (monoteisme) som et sentralt element i arabisk religiøs bevissthet, som han fant i jødedommen, kristendommen og islam. Denne ideen fremhevet en delt strøm av monoteistiske troer på tvers av disse religionene, forankret i arabisk kultur og språk.[22] Han mente at islam og monoteisme var gaver fra arabisk bevissthet til menneskeheten, noe som var i motsetning til den rasebaserte nasjonalismen i den moderne tiden.[23]

Denne holdningen ble kritisert av noen forskere for sin oppfattede essensialistiske og arabisk-sentriske tilnærming. Kritikere, inkludert ikke-arabiske muslimske intellektuelle, utfordret hans påstand om at arabisk var den eneste språklige strukturen som var egnet for islamsk tanke. Al-Faruqis tid i Pakistan, hvor han ble utsatt for ulike muslimske kulturer, gjorde lite for å endre hans arabisk-sentriske synspunkter i utgangspunktet.[24]

Skift til islamisme

[rediger | rediger kilde]

Al-Faruqis perspektiver utviklet seg betydelig etter hans flytting til USA. Hans involvering med Muslim Students' Association (MSA) ved Temple University introduserte ham for en mangfoldig gruppe muslimske studenter fra ulike kulturelle bakgrunner. Denne eksponeringen førte til at han revurderte sitt tidligere fokus på arabisme.[25] Han begynte å prioritere en bredere islamsk identitet fremfor arabisk nasjonalisme og uttalte: "Inntil for noen måneder siden var jeg en palestiner, en araber og en muslim. Nå er jeg en muslim som tilfeldigvis er en araber fra Palestina"​.[26] Reflekterende videre over sin identitet, bemerket al-Faruqi: "Jeg spurte meg selv: Hvem er jeg? En palestiner, en filosof, en liberal humanist? Mitt svar var: Jeg er en muslim."​[27]

Dette skiftet ble også påvirket av hans engasjement i interreligiøs dialog, hvor han begynte å se viktigheten av en samlet islamsk identitet for å fremme meningsfulle samtaler med ikke-muslimer. Al-Faruqis involvering i MSA og hans møter med ulike muslimske kulturer i USA forsterket ytterligere hans bredere islamske identitet over hans tidligere arabisk-sentriske synspunkter.[28]

Meta-religion

[rediger | rediger kilde]

Al-Faruqi forsøkte å etablere meta-religiøse prinsipper basert på fornuft for å evaluere religioner mot universelle standarder i stedet for mot hverandre. Dette ambisiøse arbeidet hadde som mål å finne felles grunnlag for forståelse og samarbeid mellom ulike tro. Han foreslo flere retningslinjer for dialog, inkludert at all dialog er gjenstand for kritikk, kommunikasjon må følge lover om intern og ekstern koherens, dialog bør samsvare med virkeligheten og være fri for "kanoniske figuriseringer", og fokusere på etiske spørsmål i stedet for teologiske tvister.[29]

Al-Faruqi mente at meta-religiøs dialog kunne tjene som et middel til å oppnå gjensidig forståelse og respekt mellom ulike trosfellesskap, og bidra til å bygge bro over gapet skapt av doktrinale forskjeller. Hans fokus på etikk over teologi var ment å legge til rette for mer konstruktive og mindre stridbare interreligiøse engasjement.[30]

Helhetlig kunnskap

[rediger | rediger kilde]

Al-Faruqi bidro betydelig til utviklingen av konseptet helhetlig kunnskap og uttrykte bekymring for sekulariseringen av kunnskap i muslimske samfunn. Han diskuterte "ummahs ubehag" og hevdet at avhengigheten av vestlige sekulære verktøy og metoder førte til en frakobling fra de økologiske og sosiale realitetene i muslimske nasjoner, og ofte overså brudd på islamsk etikk.[31] Han understreket viktigheten av å integrere islamske prinsipper med moderne kunnskap for å møte samtidens utfordringer og opprettholde ummahs etiske integritet.[32]

Al-Faruqis senere intellektuelle innsats fokuserte på islamisering av kunnskap. Han søkte å harmonisere islamske prinsipper med moderne akademiske disipliner, og fremmet en helhetlig integrering av tro og fornuft.[33] Hans arbeid på dette området kulminerte i grunnleggelsen av IIIT, som hadde som mål å utvikle en islamsk epistemologi og metodologi for ulike fagområder.[34]

Al-Faruqi understreket behovet for å integrere islamsk kunnskap med moderne vitenskaper. Han trodde på å utvikle en enhetlig islamsk læreplan som integrerer moderne disipliner samtidig som de er forankret i islamsk tanke.[35] Hans tilnærming involverte en systematisk prosess for å identifisere og eliminere elementer som var uforenlige med islamske prinsipper og integrere islamske verdier i ulike akademiske disipliner.[36]

Med stort fokus på utdanningsreform, argumenterte Al-Faruqi for opprettelsen av omfattende læreplaner og akademiske institusjoner som kombinerer islamske og moderne vitenskaper.[37] Denne tilnærmingen hadde som mål å produsere lærde som er dyktige på begge områder, i stand til å håndtere samtidens utfordringer fra et islamsk perspektiv. Al-Faruqi understreket også viktigheten av læreplanutvikling, praktiske strategier for implementering og en helhetlig tilnærming til å reformere hele utdanningssystemet.[38]

Syn på sionisme

[rediger | rediger kilde]

Al-Faruqi var en uttalt kritiker av sionisme og så på det som uforenlig med jødedom på grunn av sin nasjonalistiske ideologi.[39] Han argumenterte for at urettferdighetene forårsaket av sionisme krevde at det ble avviklet. Han foreslo at tidligere israelske jøder som tok avstand fra sionisme, kunne leve som et "ummatisk samfunn" innenfor den muslimske verden, og overholdt jødisk lov slik den tolkes av rabbiniske domstoler innenfor en islamsk ramme.[40] Dette understreket hans forpliktelse til en visjon om rettferdighet forankret i islamske prinsipper.[41][42]

Vitenskapelige prestasjoner

[rediger | rediger kilde]

I 1980 grunnla al-Faruqi International Institute of Islamic Thought (IIIT) sammen med Taha Jabir Alalwani, Abdul Hamid AbuSulayman og Anwar Ibrahim.

Al-Faruqi bidro til islamske studier gjennom sine omfattende skrifter og engasjement i akademiske og interreligiøse organisasjoner. Han forfattet over 100 artikler i vitenskapelige tidsskrifter og magasiner og publiserte 25 bøker, inkludert Christian Ethics: A Historical and Systematic Analysis of Its Dominant Ideas (1968), Islam and the Problem of Israel (1980), og Al-Tawhid: Its Implications For Thought And Life (1982). Han var involvert i etableringen av Islamic Studies Group i American Academy of Religion og fungerte som leder for denne i ti år. I tillegg hadde han posisjoner som visepresident i Inter-Religious Peace Colloquium og president for American Islamic College i Chicago.[43]

Al-Faruqi foreslo konseptet tawhid (monoteisme) som et samlende prinsipp i islamsk tanke, og understreket dets relevans i ulike aspekter av livet, inkludert etikk, politikk og utdanning. Hans "islamisering av kunnskap"-initiativ hadde som mål å integrere islamske prinsipper med moderne akademiske disipliner og fremme en helhetlig integrering av tro og fornuft.[44] Ved IIIT var hans arbeid fokusert på å skape et rammeverk for en islamsk epistemologi, inkludert utvikling av læreplaner og forskningsmetodologier basert på islamsk tanke. Dette initiativet hadde som mål å møte utfordringene sekulariseringen utgjorde og engasjere seg med islams intellektuelle tradisjon.[45]

Ifølge Ibrahim Kalin var al-Faruqis "islamisering av kunnskap" primært rettet mot humaniora, og utelukket moderne vitenskapelig kunnskap, noe som førte til et sosiologisk fokus i islamsk kunnskap og neglisjerte den sekulariserende virkningen av moderne vitenskap.[46]

Al-Faruqi var også involvert i interreligiøs dialog og fremmet gjensidig forståelse og samarbeid mellom ulike trosfellesskap. Hans innsats hadde som mål å fremme et globalt miljø av fred og respekt, og fremhevet fellestrekkene mellom islam, kristendom og jødedom.[47]

Samtidig relevans

[rediger | rediger kilde]

Al-Faruqis ideer om islamisering av kunnskap fortsetter å påvirke moderne islamsk tanke. Hans vektlegging av å integrere islamske prinsipper med moderne akademiske disipliner forblir relevant for forskere og lærere som ønsker å harmonisere tro og fornuft. Hans arbeid blir ofte sitert i akademiske konferanser og publikasjoner om islamsk tanke og utdanning.[48][49][50]

Al-Faruqis bidrag til interreligiøs dialog er også bredt anerkjent. Hans innsats for å fremme gjensidig forståelse og samarbeid mellom ulike trosfellesskap er blitt notert i flere vitenskapelige verk. Hans tilnærming til interreligiøs dialog, som understreket fellestrekkene mellom islam, kristendom og jødedom, anses som et viktig bidrag til å fremme et globalt miljø av fred og respekt.[51][52]

Hans bidrag til det muslimske samfunnet i Montreal og hans innflytelse på islamsk vitenskap er blitt anerkjent posthumt.[53]

Død

[rediger | rediger kilde]

I mai 1986 ble al-Faruqi og hans kone myrdet i sitt hjem i Wyncote, Pennsylvania av Joseph Louis Young, også kjent som Yusuf Ali. Young tilsto forbrytelsen, ble dømt til døden og døde i fengsel av naturlige årsaker i 1996.[54][55][56] Angrepet etterlot også deres datter, Anmar al-Zein, alvorlig skadet, men hun overlevde etter omfattende medisinsk behandling. Ulike teorier er blitt foreslått om motivene bak drapene, inkludert et mislykket innbrudd og politisk motivert attentat.[57][58][59][60]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b AlKindi, oppført som Ismāʿīl Rāǧī al-Fārūqī, Diamond Catalog ID for persons and organisations 6519[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ arkiv-URL web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Find a Grave, fr.findagrave.com, Find a Grave-ID 135000404[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ arkiv-URL web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d ismailfaruqi.com[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ iiit.org[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 143944290, besøkt 8. mars 2015[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ JSTOR, JSTOR artikkel-ID 44627369[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Imtiyaz Yusuf, red. (2021). Essential Writings: Ismail Al Faruqi. Kuala Lumpur: IBT Books. s. 3. 
  10. ^ Al-Faruqi, Isma'il Raji (1949). The Ethics of Reason and the Ethics of Life (Kantian and Nietzschean Ethics) (thesis). Bloomington: Indiana University. 
  11. ^ Al-Faruqi, Isma'il (1952). On Justifying the Good (thesis). Bloomington: Indiana University. 
  12. ^ Scheler, Max (1960). On the Eternal Man. London: SCM Press. 
  13. ^ Scheler, Max (1961). Man's Place in Nature. Boston: Beacon Press. 
  14. ^ Fletcher, Charles (2014). Muslim-Christian Engagement in the Twentieth Century: The Principles of Inter-faith Dialogue and the Work of Ismail Al-Faruqi. United Kingdom: I.B.Tauris. s. 34. 
  15. ^ Balfour, Clair (31. juli 1986). «Islamic scholar slain in U.S. was figure in Montreal». The Gazette. Montreal. 
  16. ^ Imtiyaz Yusuf, red. (2021). Essential Writings: Ismail Al Faruqi. Kuala Lumpur: IBT Books. s. 4. 
  17. ^ Fletcher, Charles (2014). Muslim-Christian Engagement in the Twentieth Century: The Principles of Inter-faith Dialogue and the Work of Ismail Al-Faruqi. United Kingdom: I.B.Tauris. 
  18. ^ Quraishi, M. Tariq (1986). Ismail al-Faruqi: An Enduring Legacy. MSA Publications. s. 9. 
  19. ^ «Editorial». The American Journal of Islamic Social Sciences. 28 (3): ii-xii. 2011. 
  20. ^ «Editorial». The American Journal of Islamic Social Sciences. 28 (3): ii-xii. 2011. 
  21. ^ Al-Faruqi, Isma'il R. (1962). 'Urubah and Religion: An Analysis of the Dominant Ideas of Arabism and of Islam as Its Heights Moment of Consciousness. On Arabism. 1. Amsterdam: Djambatan. 
  22. ^ Al-Faruqi, Isma'il R. (1962). 'Urubah and Religion: An Analysis of the Dominant Ideas of Arabism and of Islam as Its Heights Moment of Consciousness. On Arabism. 1. Amsterdam: Djambatan. 
  23. ^ Bakar, Osman (2005). The Intellectual Impact of American Muslim Scholars on the Muslim World, with Special Reference to Southeast Asia. Woodrow Wilson International Center for Scholars. s. 96–97. ISBN 1-933549-98-X. 
  24. ^ Fletcher, Charles D. (2015). Muslim-Christian Engagement in the Twentieth Century: The Principles of Interfaith Dialogue and the Work of Isma'il al-Faruqi. London: I.B. Tauris. s. 35–37. 
  25. ^ Ba-Yunus, Ilyas (1988). «Al Faruqi and Beyond: Future Directions in Islamization of Knowledge». The American Journal of Islamic Social Sciences. 5 (1): 14. 
  26. ^ Ba-Yunus, Ilyas (1988). «Al Faruqi and Beyond: Future Directions in Islamization of Knowledge». The American Journal of Islamic Social Sciences. 5 (1): 14. 
  27. ^ Quraishi, M. Tariq (1986). Ismail al-Faruqi: An Enduring Legacy. MSA Publications. s. 9. 
  28. ^ Fletcher, Charles D. (2015). Muslim-Christian Engagement in the Twentieth Century: The Principles of Interfaith Dialogue and the Work of Isma'il al-Faruqi. London: I.B. Tauris. s. 35–37. 
  29. ^ Fletcher, Charles D. (2015). Muslim-Christian Engagement in the Twentieth Century: The Principles of Interfaith Dialogue and the Work of Isma'il al-Faruqi. London: I.B. Tauris. s. 43–45. 
  30. ^ Fletcher, Charles D. (2015). Muslim-Christian Engagement in the Twentieth Century: The Principles of Interfaith Dialogue and the Work of Isma'il al-Faruqi. London: I.B. Tauris. s. 46–48. 
  31. ^ Ahsan, Muhammad Amimul (2013). «Islamization of Knowledge: An Agenda for Muslim Intellectuals». Global Journal of Management and Business Research Administration and Management. 13 (10). 
  32. ^ Bakar, Osman (2005). The Intellectual Impact of American Muslim Scholars on the Muslim World, with Special Reference to Southeast Asia. Woodrow Wilson International Center for Scholars. s. 96–97. ISBN 1-933549-98-X. 
  33. ^ Al-Faruqi, Isma'il Raji (1982). Islamization of Knowledge: General Principles and Work Plan. IIIT. 
  34. ^ Al-Faruqi, Isma'il Raji (1982). Islamization of Knowledge: General Principles and Work Plan. IIIT. 
  35. ^ Hashim, Rosnani; Rossidy, Imron (2000). «Islamization of Knowledge: A Comparative Analysis of the Conceptions of Al-Attas and Al-Faruqi». Intellectual Discourse. 8 (1): 19–45. 
  36. ^ Hashim, Rosnani; Rossidy, Imron (2000). «Islamization of Knowledge: A Comparative Analysis of the Conceptions of Al-Attas and Al-Faruqi». Intellectual Discourse. 8 (1): 19–45. 
  37. ^ Hashim, Rosnani; Rossidy, Imron (2000). «Islamization of Knowledge: A Comparative Analysis of the Conceptions of Al-Attas and Al-Faruqi». Intellectual Discourse. 8 (1): 19–45. 
  38. ^ Fletcher, Charles D. (2015). Muslim-Christian Engagement in the Twentieth Century: The Principles of Interfaith Dialogue and the Work of Isma'il al-Faruqi. London: I.B. Tauris. s. 151–152. 
  39. ^ Al-Faruqi, Isma'il R. (1980). Islam and the Problem of Israel. London: The Islamic Council of Europe. 
  40. ^ Al-Faruqi, Isma'il R. (1980). Islam and the Problem of Israel. London: The Islamic Council of Europe. 
  41. ^ Fletcher, Charles D. (2015). Muslim-Christian Engagement in the Twentieth Century: The Principles of Interfaith Dialogue and the Work of Isma'il al-Faruqi. London: I.B. Tauris. s. 152. 
  42. ^ Ismail R. al-Faruqi, "Islam and Zionism," in John L. Esposito, ed., Voices of Resurgent Islam (New York: Oxford University Press, 1983), 265.
  43. ^ Fletcher, Charles (2014). Muslim-Christian Engagement in the Twentieth Century: The Principles of Inter-faith Dialogue and the Work of Ismail Al-Faruqi. United Kingdom: I.B.Tauris. 
  44. ^ Al-Faruqi, Isma'il Raji (1982). Islamization of Knowledge: General Principles and Work Plan. IIIT. 
  45. ^ Al-Faruqi, Isma'il Raji (1982). Islam: Source and Purpose of Knowledge: Proceedings and Selected Papers of Second Conference on Islamization of Knowledge. IIIT. 
  46. ^ Kalin, Ibrahim (2002). God, Life and the Cosmos. Ashgate. s. 60–61. «Ismail al-Faruqi’s work known under the rubric of 'Islamization of knowledge' is a good example of how the idea of method or methodology ('manhaj' and 'manhajiyyah', the Arabic equivalents of method and methodology, which are the most popular words of the proponents of this view) can obscure deeper philosophical issues involved in the current discussions of science. Even though al-Faruqi’s project was proposed to Islamize the existing forms of knowledge imported from the West, his focus was exclusively on the humanities, leaving scientific knowledge virtually untouched. This was probably due to his conviction that the body of knowledge generated by modern natural sciences is neutral and as such requires no special attention. Thus, al-Faruqi’s work and that of IIIT after his death concentrated on the social sciences and education. This had two important consequences. First, al-Faruqi’s important work on Islamization provided his followers with a framework in which knowledge (ilm) came to be equated with social disciplines, thus ending up in a kind of sociologism. The prototype of al-Faruqi’s project is, we may say, the modern social scientist entrusted as arbiter of the traditional Alim. Second, the exclusion of modern scientific knowledge from the scope of Islamization has led to negligent attitudes, to say the least, toward the secularizing effect of the modern scientific worldview. This leaves the Muslim social scientists, the ideal-types of the Islamization program, with no clue as to how to deal with the questions that modern scientific knowledge poses. Furthermore, to take the philosophical foundations of modern, natural sciences for granted is tantamount to reinforcing the dichotomy between the natural and human sciences, a dichotomy whose consequences continue to pose serious challenges to the validity of the forms of knowledge outside the domain of modern physical sciences.» 
  47. ^ Yusuf, Imtiyaz (2012). Islam and Knowledge: Al Faruqi's Concept of Religion in Islamic Thought. London: I. B. Tauris. 
  48. ^ Bakar, Osman (2005). Strum, red. «The Intellectual Impact of American Muslim Scholars on the Muslim World, with Special Reference to Southeast Asia». Muslims in the United States: Identity, Influence, Innovation. Woodrow Wilson International Center for Scholars: 96–97. 
  49. ^ Yusof, Norazmi (2015). «Revisiting al-Faruqi's Islamization of Knowledge in the Context of Modern Islamic Thought». International Journal of Islamic Thought. 7 (1): 49–57. doi:10.24035/ijit.07.2015.005. 
  50. ^ Shaikh, Saulat (2015). «Ismail al-Faruqi's Concept of the Islamization of Knowledge». Journal of Islamic Studies. 15 (3): 49–57. 
  51. ^ Khan, Rahim (2018). «Al-Faruqi's Interfaith Dialogue and Its Contemporary Significance». Journal of Islamic Studies. 15 (3): 209–223. 
  52. ^ Zain, Nurul (2013). «The Role of Ismail al-Faruqi in Interfaith Dialogue». Global Journal of Management and Business Research Administration and Management. 13 (10): 10–18. 
  53. ^ Balfour, Clair (31. juli 1986). «Islamic scholar slain in U.S. was figure in Montreal». The Gazette. Montreal. 
  54. ^ «Black Muslim Charged in Slaying of Islamic Scholar and His Wife». The New York Times. 18. januar 1987. 
  55. ^ O'Bryan, Ruth (8. juli 1987). «Confession Details Stalking, Slaying Of Islamic Scholars». The Morning Call. Arkivert fra originalen 2. juli 2018. Besøkt 13. mai 2018. 
  56. ^ Bell, Adam (11. mars 1996). «Inside the Capitol (Joseph Louis Young dies of natural causes on death row)». The Patriot News. 
  57. ^ Toth, Anthony B. (November 1986). «Focus on Arabs and Islam». Washington Report on Middle East Affairs. 
  58. ^ Fletcher, Charles (2014). Muslim-Christian Engagement in the Twentieth Century: The Principles of Inter-faith Dialogue and the Work of Ismail Al-Faruqi. United Kingdom: I.B.Tauris. 
  59. ^ «Assassination motive behind al-Faruqi killings». New Straits Times. Kuala Lumpur, Malaysia. 20. august 1986. 
  60. ^ «Zionist backlash against Arab intellectuals». New Straits Times. Kuala Lumpur, Malaysia. 21. august 1986. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ismail_al-Faruqi&oldid=24632807»