Hopp til innhold

Jan Egeland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jan Egeland
Født12. sep. 1957[1][2]Rediger på Wikidata (67 år)
Stavanger
BeskjeftigelsePolitiker, diplomat, menneskerettsaktivist Rediger på Wikidata
Embete
Akademisk gradMagister (1985)
Utdannet vedUniversitetet i Oslo
Stavanger katedralskole
EktefelleAnne Kristin Sydnes (1989–2017)[3]
FarKjølv Egeland[4]
SøskenMarianne Egeland[4]
PartiArbeiderpartiet
NasjonalitetNorge
UtmerkelserRøde Kors-prisen (1983)
Årets Peer Gynt (2005)
Four Freedoms Award - Freedom from Want
3. klasse av Ukrainas fortjenstorden
Biskop Arne Fjellbus kirke- og samfunnspris (2017)[5]
Jan Egeland på Commons

Jan Egeland (født 12. september 1957 i Stavanger) er en norsk organisasjonsmann og politiker (Ap). Han er generalsekretær i Flyktninghjelpen. Han har arbeidet med menneskerettigheter, konfliktløsning og nødhjelp. Egeland har vært visegeneralsekretær i FN, direktør i Human Rights Watch Europe, statssekretær for Arbeiderpartiet, generalsekretær i Norges Røde Kors og direktør ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI). Han er professor II ved Universitetet i Stavanger.

Bakgrunn og utdannelse

[rediger | rediger kilde]

Egeland er oppvokst i Stavanger og er sønn av den norske politikeren Kjølv Egeland.[6] Egeland engasjerte seg i internasjonale og menneskerettighetsspørsmål i ung alder. Hans søster er litteraturforskeren Marianne Egeland.[trenger referanse] Han er onkel til fredsforskeren Kjølv Egeland.[7] Jan Egeland var gift med Ap-politikeren Anne Kristin Sydnes (død 2017).[8][9]

Jan Egeland var elev ved Stavanger katedralskole.[10] Egeland ble mag.art. i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo i 1985 med avhandlingen Impotent Superpower, Potent Small States: Potentials and Limitations of Human Rights Objectives in the Foreign Policies of the United States and Norway; en bearbeidet versjon av avhandlingen ble gitt ut som bok i 1988. Avhandlingen argumenterer for at små, vesteuropeiske land som Norge kan ha større gjennomslag på visse utenrikspolitiske områder – som menneskerettigheter – enn tradisjonelle stormakter. Han har også studert ved University of California, Berkeley og har vært tilknyttet Institutt for fredsforskning i Oslo og Truman Institute for the Advancement of Peace i Jerusalem.

Karriere

[rediger | rediger kilde]

Egeland var i en kort periode politisk rådgiver for utenriksminister Thorvald Stoltenberg, og var fra 1990 til 1997 statssekretær i Utenriksdepartementet.

Egeland var sentral i de første samtalene som ledet frem til Oslo-avtalen mellom Israel og PLO i 1993.

I årene 1999-2002 var han spesialutsending for FNs generalsekretær til Colombia for den langvarige militære konflikten.[11] I denne tiden ble direkte forhandlinger mellom den daværende kolombianske presidenten Andrés Pastrana og både Fuerzas Armadas Revolucionarias de Colombia – Ejército del Pueblo (FARC) og Ejército de Liberación Nacional (ELN) organisert.

I 2002 ble han generalsekretær i Norges Røde Kors – også på grunn av sviktende framgang i forhandlingene i FNs misjon fra alle sider.[12]

Fra 2003 til 2006 var han FNs visegeneralsekretær, og ledet FNs kontor for koordinering av humanitær innsats. Som leder av OCHA koordinerte Egeland mye av nødhjelpsarbeidet etter tsunamien i 2004. I 2005 reformerte han FNs humanitære arbeid og lanserte Central Emergency Fund (CERF). Som leder av OCHA holdt Egeland en høy medieprofil og klarte å sette mer fokus på verdens glemte konflikter, som Nord-Uganda og Kongo. Mens han var leder av OCHA utropte Time Magazine ham til en av 100 «som har formet vår verden».[13]

Fra 2007 til 2011 var han leder for Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI). Fra 2011 til 2013 var han direktør i Human Rights Watch Europe og en av visedirektørene i hovedorganisasjonen.[14] Jan Egeland ble generalsekretær i Flyktninghjelpen 12. august 2013.

Jan Egeland har vært engasjert i en rekke fredsprosesser. Sammen med ekteparet Terje Røed-Larsen og Mona Juul var Egeland sentral i de hemmelige forhandlingene som førte fram til Oslo-avtalen mellom Israel og palestinerne. Han var også sentral i prosessen som førte fram til våpenhvilen mellom Guatemalas regjering og Unidad Revolucionaria Nacional Guatemalteca (URNG) i 1996.

Egeland har tidligere arbeidet som journalist i NRK og var lenge aktiv i Amnesty International. Han har publisert en rekke artikler og rapporter om konfliktløsning, humanitært arbeid og menneskerettigheter. I 2007 ga han ut boken Det nytter. Rapport fra frontlinjene på Aschehoug forlag. Den inneholder Egelands øyenvitneberetninger fra hans tid som leder av OCHA og tidligere oppdrag. Boken kom også ut på engelsk med tittelen A Billion Lives. An eyewitness report from the frontlines of humanity på det amerikanske forlaget Simon & Shuster.

Egeland var frem til januar 2012 medlem av styret i International Crisis Group, en tankesmie styrt av blant andre George Soros og Zbigniew Brzezinski.[15]

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

I 2005 fikk Egeland Menneskerettighetsprisen for Nordjæren-regionen.[trenger referanse]

Jan Egeland ble tildelt Blanche Majors Forsoningspris for 2015 for sin mangeårige innsats for å høyne bevisstheten om lidelse og konflikt, og samtidig for å skape kunnskap og bevissthet om de faktiske mulighetene vi har for å redusere lidelse og løse konflikter.[trenger referanse]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000025811, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Jan_Egeland[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b snl.no[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ kirken.no[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Thor Bjarne Bore. «Jan Egeland». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 4. desember 2015. 
  7. ^ Engen, Stine (25. juni 2020). «– Hvis det går skikkelig galt, er det totalt game over». www.dn.no. Besøkt 27. oktober 2023. 
  8. ^ NRK (3. mars 2017). «Tidligere Ap-statsråd Anne Kristin Sydnes (60) er død». NRK. Besøkt 27. oktober 2023. 
  9. ^ «– Kreftdiagnosen var et jordskjelv for familien vår». www.abcnyheter.no (på norsk). 30. mars 2019. Besøkt 27. oktober 2023. 
  10. ^ Stavanger Aftenblad: «Idealisme i friminuttene», 3. april 1976 s.23.
  11. ^ Jan Egeland: Det nytter – Rapport fra frontlinjene, H. Aschehaug & Co., Oslo, 2007.
  12. ^ Jan Egeland: Det nytter – Rapport fra frontlinjene, H. Aschehaug & Co., Oslo, 2007.
  13. ^ Jan Egeland: The World's Conscience, Arkivert 14. juni 2006 hos Wayback Machine. Time Magazine, 25. april 2006
  14. ^ «Our People» (på engelsk). Besøkt 3. desember 2012. 
  15. ^ International Crisis Group – Crisis Group's Board of Trustees Arkivert 3. februar 2011 hos Wayback Machine.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forgjenger 
 FNs spesialutsending til Colombia
1999–2002 		Etterfølger
Forgjenger  Generalsekretær Norges Røde Kors
2001–2003 		Etterfølger
Forgjenger  FNs visegeneralsekretær
for humanitære spørsmål
2003–2006 		Etterfølger
Forrige mottaker:
Heia Tufte 		VGs «Årets navn»
 Neste mottaker:
Tor Arne Lau-Henriksen
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jan_Egeland&oldid=24078787»