Jan P. Syses regjering
Jan P. Syses regjering | |||
|---|---|---|---|
Norges regjering | |||
| Formet | 16. oktober 1989 | ||
| Oppløst | 3. november 1990 | ||
| Organisering | |||
| Monark | Olav V | ||
| Ant. ministere | 19 | ||
| Partier | Høyre Senterpartiet Kristelig Folkeparti | ||
| Forgjenger | Gro Harlem Brundtlands andre regjering | ||
| Etterkommer | Gro Harlem Brundtlands tredje regjering | ||
|
|
Jan P. Syses regjering ble utnevnt 16. oktober 1989 og satt til 3. november 1990. Regjeringen var en koalisjonsregjering mellom Høyre, Kristelig Folkeparti (KrF) og Senterpartiet (Sp).
Utnevning og forhistorie
[rediger | rediger kilde]Stortingsvalget i 1989 ga de borgerlige partiene (Høyre, KrF, Sp og Fremskrittspartiet) flertall med 84 av 165 mandater. De tre partiene som utgjorde regjering fra 1983 til 1986 hadde skrevet felles merknader til regjeringens langtidsprogram våren før valget, og de gikk etter valget til forhandlinger på Lysebu i Oslo.
Da det ble klart at de tre var enige om grunnlaget for å danne regjering, gikk Gro Harlem Brundtland av. Jan P. Syse ble deretter utnevnt til statsminister 16. oktober 1989.
Regjeringens medlemmer
[rediger | rediger kilde]
Statssekretærer
[rediger | rediger kilde]Følgende personer var statssekretærer i hele eller deler av Syse-regjeringen:[1]
- For statsministeren
- Kjell Hanssen (H)
- Arvid Moss (H)
- Kai Eide (H, fra 17. oktober 1989)
- For utenriksministeren
- Knut Vollebæk (KrF)
- For finansministeren
- Dagfinn Høybråten (KrF)
- Trond Reinertsen (H, fra 17. oktober 1989)
- For landbruksministeren
- For samferdeselsministeren
- Kåre Harila (KrF)
- For familie- og forbrukerministeren
- Idar Magne Holme (KrF)
- For kirke- og undervisningsministeren
- Harald Synnes (KrF, til 19. august 1990)
- Gunvor Heiene (KrF, fra 1. januar 1990 i Utdannings- og forskningsdepartementet)
- For justisministeren
- Bjørn Stordrange (H)
- For miljøvernministeren
- Steinar Ness (Sp, fra 20. oktober 1989 til 5. august 1990)
- Per Kristian Skulberg (Sp, fra 15. juni 1990)
- For Kommunalministeren
- Per N. Hagen (Sp, fra 23. oktober 1989)
- For næringsministeren
- Diderik Schnitler (H, fra 23. oktober 1989 til 5. august 1990)
- Odd Rikard Olsen (H, fra 23. oktober 1989)
- John G. Bernander (H, fra 6. august 1990)
- For olje- og energiministeren
- Kolbjørn Almlid (Sp, fra 23. oktober 1989)
- For bistandsministeren
- Torun Dramdal (Sp, fra 23. oktober 1989)
- For fiskeriministeren
- Arne Eidsmo (H, fra 23. oktober 1989)
- For handels- og skipsfartsministeren
- Sven Erik Svedman (H, fra 27. oktober 1989)
- For forsvarsministeren
- John Kristen Skogan (H, fra 27. oktober 1989)
- For sosialministeren
- Geir Kjell Andersland (H, fra 1. november 1989)
- For arbeids- og administrasjonsministeren
- Geir Aarseth (H, fra 23. november 1989)
- For kirke- og kulturministeren
- Laila Dåvøy (KrF, fra 20. august 1990)
Regjeringens avgang
[rediger | rediger kilde]Selv om regjeringen i forhandlingene på Lysebu klarte å bli enige om rammene for forhandlinger om en EØS-avtale, ble det utover 1990 klart at særlig Høyre og Senterpartiet ikke var enige om hvordan disse rammene skulle forvaltes videre. Høsten 1990 ble uenigheten satt på spissen ved at Senterpartiet nektet å godta at en EØS-avtale kunne åpne for endringer i industrikonsesjonsloven og loven om finansinstitusjoner. Høyre ønsket ikke å gå med på et slikt ultimatum.
25. oktober 1990 holdt handelsminister Kaci Kullmann Five en redegjørelse om forhandlingene med EF, der hun manet til "fleksibilitet og nye initiativ fra begge sider" for å sikre fremdriften i forhandlingene, og at det ikke var et alternativ å sette på "blokkeringsfrie bremser" for EFTA-siden.[2] Til tross for krisemøter i regjeringen var avstanden mellom partiene så stor at regjeringen sprakk.
Fire dager senere, da Stortinget skulle debattere Fives redegjørelse, tok Syse ordet og meddelte regjeringens avgang:[3]
[...] Det er uenighet innen regjeringen om de posisjoner Norge skal innta i forhandlingene i tiden fremover. En regjering må stå samlet i en slik sak - særlig hvor det gjelder forvaltningen av Norges interesser i internasjonale forhandlinger.
Både Høyre og KrF ønsket i utgangspunktet en ren Høyre-regjering ledet av Syse, som kunne styre på Lysebu-erklæringen og de enighetene som partiene ellers hadde fra før. Senterpartiet hadde imidlertid en annen holdning, og direkte i Dagsrevyen 29. oktober 1990 pekte Anne Enger Lahnstein på Arbeiderpartiet, fordi partiet hadde en større intern opposisjon mot EF enn det Høyre hadde.
Ettersom Ap sammen med SV og Sp hadde flertall (91 mandater) kunne derfor Gro Harlem Brundtland danne ny regjering. Syse-regjeringen gikk av 3. oktober 1990, etter 383 dagers regjeringsperiode.
Regjeringen Syse er den siste regjeringen der Høyre og Senterpartiet har regjert sammen, og beslutningen om å peke på Arbeiderpartiet markerte et skille mellom perioden fra 1963 til 1990 (der H og Sp regjerte under statsministrene Lyng, Borten, Willoch og Syse), og perioden fra 1990 til i dag (der Sp har deltatt i Kjell Magne Bondeviks sentrumsregjering, Jens Stoltenbergs rødgrønne regjering og Jonas Gahr Støres regjering).
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Jan P. Syses regjering 16. oktober 1989 - 3. november 1990». regjeringen.no. Besøkt 5. februar 2014.
- ^ Stortingsforhandlinger 1990. s. 464.
- ^ Stortingsforhandlinger 1990-91. s. 473.