Jean-Baptiste Camille Corot

Jean-Baptiste Camille Corot Jean-Baptiste Camille Corot
Født		Jean-Baptiste Camille Corot 16. juli 1796 Paris rue du Bac
Død		22. feb. 1875 (78 år) Paris rue du Faubourg-Poissonnière
Beskjeftigelse		Kunstmaler, fotograf, grafiker, tegner, bygningstegner, billedkunstner
Utdannet ved		Lycée Pierre-Corneille (1807–1812) Académie Suisse
Nasjonalitet		Frankrike
Gravlagt		Père Lachaise Grave of Corot
Medlem av		Barbizon-skolen
Utmerkelser		Ridder av Æreslegionen (1846) Offiser av Æreslegionen (1867) Ridder av Leopoldsordenen (1872)
Felt		malerkunst
Elev av		Achille Etna Michallon, Jean-Victor Bertin
Periode		Realisme, Barbizon-skolen
Kjente verk		Nymphs and Fawns
Signatur
Jean-Baptiste Camille Corot på Commons

Corot, Veien til Sèvres (ca. 1865), Louvre Paris.

Jean-Baptiste-Camille Corot (født 16. juli 1796, død 22. februar 1875) var en fransk landskapsmaler. Han var en av de fremste kunstnerne i kretsen som ble kjent som Barbizon-skolen.

Tidlig liv og lære

Camille Corot ble født i Paris i 1796, i et hus ved 125 Rue du Bac, som i dag er revet. Hans familie tilhørte det høyere borgerskapet – hans far var parykkmaker og mor motehandler – og til forskjell fra hva noen av hans kunstneriske kolleger hadde erfart, følte han aldri behovet å ville tjene penger. Han var sikret økonomisk; hans foreldre gjorde gode investeringer og drev gode forretninger. Etter at hans foreldre giftet seg, kjøpte de motehandelen hvor hun hadde jobbet. Faren gav opp sin karriere som parykkmaker for å drive forretninger ved siden av å drive motehandelen. Handelen var et kjent mål for moteinteresserte pariserinner og tjente gode penger til familien. Corot var den nest eldste av tre barn i familien, som bodde over handelen i disse årene.

Corot mottok et stipend for å studere i Rouen, men etter å ha hatt problemer med skolen, begynte han på kostskole. Han 'var ingen utmerket elev, og gjennom hele skolegangen fikk han ikke en eneste prisnominasjon, ikke en gang i tegneklassene'. Til forskjell fra mange mestre som utøvet tidlig talent og tilbøyelighet mot kunsten, viste Corot før 1815 ingen interesse for dette. I disse årene bodde han med Sennegon-familien, hvis patriark var en venn av Corots far som tilbrakte mye tid og gikk turer med den unge Corot. Det var i denne regionen at Corot lagde sine første malerier etter naturen. Da Corot var nitten, var han en 'stor gutt, sjenert og besværlig. Han rødmet da han ble snakket til. Foran de vakre jentene som frekventerte hans mors salong, var han flau og fløy som en villgutt ... Følelsesmessig var han kjærlig og veloppdragen, og beundret sin mor og skalv da hans far snakket'. Da Corots foreldre flyttet inn i en ny bolig i 1817, flyttet den 25 år gamle Corot inn i rommet med takvindu i tredje etasje, som ble hans første atelier.

Med sin fars hjelp ble han elev som tekstilhandler, men han hatet det kommersielle livet og kunne ikke fordra det han kalte «selgerknep», men han forble i handelen til han var 26, da hans far samtykket i at han ville bli kunstner. Senere sa Corot at 'jeg fortalte min far at forretninger og jeg simpelthen var uforenlig, og at jeg ville skilles med det'. Erfaringen med forretningene viste seg å tjene til sitt formål ved å hjelpe å utvikle en estetisk sans ved at han behandlet farger og teksturer i vevningen. Han vendte tilbake til oljemaleriet rundt 1821, kanskje på grunn av kjedsomhet, og begynte ganske snart med landskaper. I 1822 etter sin søsters død, begynte Corot å motta en årlig godtgjørelse på 1500 franc som finansierte hans nye karriere, atelier, materialer og reise for resten av livet. Han leide umiddelbart et atelier ved quai Voltaire.

I perioden da Corot etter hvert hengav livet til kunsten, var landskapsmalingen på høyden og generelt delt i to leire: Den første – historiske landskaper av neoklassisistene i Sør-Europa som representerte den idealiserte utsikten av virkelige og ettertraktede områder befolket med antikke, mytologiske og bibelske figurer – og den andre – realistiske landskaper, som var mer vanlig i Nord-Europa, som stort sett var trofast til faktisk topografi, arkitektur og flora, og som ofte viste figurer med bønder. Ved begge tilfeller begynte landskapskunstnerne typisk med utendørsskisser og undermaling, og avsluttet med siste lag innendørs. De engelske landskapskunstnerne John Constable og J.M.W. Turner var meget innflytelsesrike for de franske landskapskunstnerne i det 19. århundre, som styrket tendensen til fordel for realismen til forskjell fra neoklassisismen.

Senere liv

Han besøkte Italia ved tre anledninger, og to av hans Roma-studier henger i dag i Louvre. Han leverte årlig bilder til den statlige Parissalongen. Han ble tildelt Æreslegionen med kors i 1846 og forfremmet til offiser i 1867. Kort tid før han døde fikk han en stor gullmedalje. Han er gravlagt i Père Lachaisekirkegården.

Flere av de som fulgte ham i malestil, kalte seg elever av Corot. De mest kjente av disse er Camille Pissarro og Berthe Morisot.

De siste årene i hans liv ble Corots bilder svært etterspurt og solgt for høye priser. Siden han i utgangspunktet var velforsørget, begynte han å gi vekk penger. I 1871 ga han tilsvarende 2 000 engelske pund til de fattige i Paris, som sultet under beleiringen under den fransk-tyske krigen. Under Pariskommunen bodde han i Arras. I 1872 ga han hus og livsopphold til Honoré Daumier, som var blitt blind, fattig og hjemløs. Da enken etter kunstnerkollegaen Millet ble sittende igjen som eneforsørger, ble hun hjulpet med 10 000 franc, som var en bra sum i 1875. Han var også støtte for et dagsenter for fattige barn.

Arbeidene hans finnes i dag i museer i Frankrike, England, Nederland og USA.

Corots kunst

Corot arbeidet i den realistiske og romantiske sjangeren. Av de malerne som hørte til Barbizon-skolen var Corots kunst mer individuell enn Théodore Rousseau, hvis arbeid er mer tradisjonelt, og mer poetisk enn Charles-François Daubigny, som var Corots største samtidige konkurrent (den fjerde i denne gruppen var Jean-François Millet).

Kunsthistorikere deler hans arbeider i to perioder, men adskillelsen er uklar, da han ofte fullførte et bilde flere år etter at han begynte det. I hans tidlige periode malte han tradisjonelt og «stramt» - med detaljert nøyaktighet, klare omriss, og med absolutt tegning av motivene. Etter at han hadde passert 50 år endret hans metoder seg klart, ca. 20 år senere, fra omkring 1865, ble hans malemåte full av mystikk og poesi. I hans siste 10 år ble han til "Père (fader) Corot" i de parisiske kunstkretser, hvor han var veldig avholdt og anerkjent som en av de fem eller seks største landskapsmalerne noensinne, sammen med Hobbema, Lorrain, Turner og Constable.

Corots tilgang til landskapene er mer tradisjonell enn man ofte tror. Ved å sammenligne selv hans sene malerier av trær og stilleben med Claudes, for eksempel det som henger i Bridgewater gallery, ses likheten i metoden.

Eksterne lenker

• (en) Jean-Baptiste-Camille Corot – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Jean-Baptiste-Camille Corot – galleri av bilder, video eller lyd på Commons