Lindisfarne
- For bandet, se Lindisfarne (band)
| Lindisfarne | |||
|---|---|---|---|
| Geografi | |||
| Plassering | Nordsjøen | ||
| Areal | 4 km² | ||
| Administrasjon | |||
| Land | |||
| Posisjon | |||
 Lindisfarne 55°40′48″N 1°48′09″V | |||
Lindisfarne (også kalt Holy Island) er ei tidevannsøy rett utenfor kysten av Northumberland i det nordøstlige England. Området er langgrunt, og øya består av stort sett sand, i tillegg til en fjellknaus med et slott på. Ved lavvann har øya fastlandsforbindelse i form av en bilvei som ligger under vann ved flo. Øya har sin egen avgiftsbelagte parkeringsplass. Det er 162 fastboende personer på øya (2004).
Store deler av øya er fredet som naturreservat, for å beskytte fuglelivet der. Opp mot 300 fuglearter er registrert i området.
Klosteret på Lindisfarne ble grunnlagt av St. Aidan, som hadde blitt sendt fra Iona på forespørsel fra kong Oswald av Northumbria ca. 635. Det ble en base for kristningen av det nordlige England, og det ble også med hell sendt misjonærer til Mercia. Northumberlands skytshelgen, St. Cuthbert, var abbed i klosteret.
Fra begynnelsen på det 7. århundre produserte munkene der illuminerte manuskripter. Det mest kjente av disse, Lindisfarneevangeliene, er en illustrert utgave av de fire evangeliene. I det 10. århundre la en munk ved navn Aldred til en gammelengelsk oversettelse, slik at boken også er en av de tidligste engelske utgaver av evangeliene. Illustrasjonene er i keltisk stil. Boken er nå i British Library i London.[1]
I 793 ble munkene ved klosteret på Lindisfarne angrepet av norske vikinger[2], noe som markerer starten av vikingtida.[3] En av tingene som ble stjålet var innbindingen til Lindisfarneevangeliene, som var i edelt metall. Etter angrepet flyktet munkene, og tok med relikviene til St. Cuthbert, som nå ligger i Durhamkatedralen. Angrepet har av flere historikere, deriblant professor Torgrim Titlestad, blitt satt i forbindelse med de forutgående og samtidige sakserkrigene vest og nord i det nåværende Tyskland, der frankerne under Karl den store erobret saksiske områder og kristnet sakserne.
I normannisk tid ble klosteret gjenopprettet, og var i drift inntil det ble oppløst av Henrik VIII i 1536. Det er nå en ruin, som forvaltes av English Heritage. Sognekirken som ligger ved siden av er i bruk.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Smidt, Kristian. (2009, 14. februar). Lindisfarne Gospels. I Store norske leksikon. Hentet 29. september 2016 fra https://snl.no/Lindisfarne_Gospels.
- ^ «Raid on Lindisfarne» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 12. november 2020.
- ^ Lindisfarne. (2014, 19. juni). I Store norske leksikon. Hentet 29. september 2016 fra https://snl.no/Lindisfarne.