Hopp til innhold

Molotov–Ribbentrop-pakten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Molotov-Ribbentrop-pakten»)
Richard Hamilton
Stalin (t.v.) og Ribbentrop i Kreml, 23. august. Foto: Bundesarchiv, Bild 183-H27337
Møtedato23. august 1939
Signeringsdato1939
Trådte i kraft31. august 1939
ParterSovjetunionen
Nazi-Tyskland
Underskrevet avJoachim von Ribbentrop (Tysklands utenriksminister, representerer: Nazi-Tyskland)
Vjatsjeslav Molotov (Sovjetunionens utenriksminister, representerer: Sovjetunionen)
Molotov (sittende), Ribbentrop (mørk dress rett bak Molotov) og Stalin (stående med lys jakke)

Molotov–Ribbentrop-pakten, også kalt Hitler–Stalin-pakten, egentlig Den tysk-sovjetiske ikke-angrepspakten, var en ikke-angrepspakt mellom Tyskland og Sovjetunionen.[1] Den ble undertegnet i Moskva den 23. august 1939, en uke før utbruddet av andre verdenskrig. Paktens navn viser til de sovjetiske og tyske utenriksministrene, Vjatsjeslav Molotov og Joachim von Ribbentrop, som undertegnet dokumentet. Sammen med den tyske invasjonsplanen Weiss («Hvit») mot Polen utarbeidet på Hitler-direktivet av 3.april 1939 dannet den grunnlag for det tyske angrepet på Polen 1.september og for sovjetisk innmarsj i Polen 17. september..[2][3]

Paktens hemmelige tillegg innebar at Tyskland og Sovjetunionen delte Polen, Baltikum og Finland mellom seg i respektive interessesfærer. Tyskland fikk store deler av Polen mens Sovjetunionen tok det daværende østlige Polen. Churchill og Roosevelt aksepterte at Sovjetunionen beholdt det erobrede territoriet etter andre verdenskrig. Ved oppløsningen av Sovjetunionen forble disse områdene del av de nye statene Ukraina og Belarus.[2][3]

Ifølge Sven G. Holtsmark antok Josef Stalin, Sovjetunionens leder, trolig at pakten kunne holde Sovjetunionen utenfor en kommende storkrig i Europa.[4]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Ribbentrop ønsket å danne en kontinental blokk, særlig gjennom allianse med Sovjetunionen, for å holde Storbritannia i sjakk.[5] I mai 1939 ble Maksim Litvinov erstattet av Vjatsjeslav Molotov som Sovjetunionens utenrikskommissar. For Hitler var det vanskelig å forhandle med jødiske Litvinov.[6]

Sommeren 1939 holdt Stalin i gang sonderinger om militærallianser med både Tyskland og Storbritannia/Frankrike.[7] Sovjetunionen hadde på denne tiden ingen allierte.[8] Storbritannia og Frankrike ga sikkerhetsgarantier til Polen og forhandlet med Sovjetunionen våren og forsommeren 1939. Storbritannia og Frankrike kunne imidlertid ikke akseptere de sovjetiske kravene, som ifølge professor Rolf Hobson kunne ført til kommunistisk kontroll over Øst-Europa.[9]

For Hitler var det vesentlig å hindre disse samtalene, eller enda bedre å sikre seg sovjetisk nøytralitet i tilfelle krig med Polen. Ribbentrop var en tidlig pådriver for en hestehandel med Stalin. Forhandlinger om handelsavtale var allerede planlagt og Ernst von Weizsäcker, Ribbentrops statssekretær, sonderte med den sovjetisk legasjonen i Berlin. På grunn av sovjetisk motvilje stanset forhandlingen midtsommers, men ble tatt opp igjen i slutten av juli.[5][10]:394-404

Forhandling

[rediger | rediger kilde]
Den hemmelige tilleggsprotokollen (tysk versjon), med Ribbentrops og Molotovs signaturer.

Ribbentrop fremholdt 2. august, overfor den sovjetiske chargé d'affaires i Berlin, muligheten for en allianse.[11] Ribbentrop forsøkte å få til forhandlinger direkte med Molotov. Molotov var på sin side bekymret for tysk støtte til Japan, som på den tiden fortsatt var i strid med sovjetiske styrker. Britiske og franske militærdelegasjoner skulle til Moskva 11. august for å fortsette samtalene. Hitler sendte 20. august et telegram til Stalin, hvor han ba Stalin om å motta Ribbentrop 22. eller senest 23. august. På forhånd fikk Hitler tilsendt Molotovs utkast til avtale.[10]:394-404

I avtalen tok Molotov forbehold om at det måtte utarbeides en særskilt protokoll, der det konkret ble beskrevet hvordan Øst-Europa skulle deles opp i tyske og sovjetiske sfærer. Ribbentrop fikk vide fullmakter til å fullføre hestehandelen da han reiste til Moskva 23. august. Ribbentrop, Stalin og Molotov diskuterte flere sider av verdenssituasjonen inkludert Japan, Italia, Tyrkia, Storbritannia og Frankrike samt antikominternpakten. For Ribbentrop var antikominternpakten, som han selv sto bak og med brodd mot Moskva, et vanskelig punkt.[10]:394-404 Hitler hadde det travelt med å få til en avtale med Stalin for å kunne invadere Polen før høstregnet begynte (26. august var opprinnelig planlagt dato for angrepet), Hitler var derfor villig til å strekke seg langt.[12][8] Molotov var hovedmannen bak pakten på sovjetisk side.[13]:238

Ribbentrop innledet forhandlinger om en handelsavtale med Sovjetunionen. Senere i august 1939 fortsatte Ribbentrop forhandlingene og undertegnet den tysk-sovjetiske ikke-angrepspakten, også kalt Molotov–Ribbentrop-pakten.[7] I Sovjetunionen hadde det tidligere på sommeren 1939 vært misnøye med at forhandlingene skjedde via underordnete diplomater. Hitler bestemte derfor den 14. august at Ribbentrop personlig skulle sluttføre forhandlingene med Molotov og Stalin. Fra 18. august var Ribbentrop i beredskap for å reise med fly til Moskva.[8]

Hitler hadde i utgangspunktet planlagt invasjon av Polen 26. august og avtalen med Moskva måtte være på plass før. Stalin oppfattet trolig Hitlers hastverk. Den hemmelige delen av avtalen omhandlet delingen av Polen og Baltikum. Hitler ønsket å trekke demarkasjonslinjen midt i Latvia langs elven Daugava. Stalin ønsket å få kontroll over de gamle russiske flåtehavnene Liepaja og Ventspils, og foreslo Litauens nordgrense som skillelinje mellom Tysklands og Sovjetunionens interessesfære. Områdene øst for Curzon-linjen kalles Kresy eller Kresy Wschodnie på polsk, og hadde like store andel minoriteter som etnisk polske.[8]

Ribbentrop kontaktet Hitler mens forhandlingene i Moskva pågikk og fikk straks ja til å oppgi Kurzeme og Zemgale. Den hemmelige delen omfattet videre delingen av Polen i sovjetisk og tysk del (langs elvene Pissa, Nemunas, Wisła og San), samt sovjetisk kontroll over Bessarabia, Estland, Latvia og Finland som sovjetisk interessesfærer. Den hemmelig delen var basert på et sovjetisk utkast av 19. august.[8]

Pakten var en stor overraskelse for opposisjonen i Tyskland inkludert general Ludwig Beck som hadde gått av i forbindelse med Tsjekkoslovakia i 1938. Beck og general Franz Halder fryktet at pakten ville åpne opp for sovjetisk ekspansjon til Baltikum og Østersjø-området. Denne bekymringen var utbredt også i utenriksdepartementet.[5]

Innhold

[rediger | rediger kilde]
Signert kart fra paktens tilleggsprotokoll

Pakten omfattet en hemmelig tilleggsprotokoll om deling av Sentral- og Øst-Europa i innflytelsessfærer for de to partene.[9] Blant annet ble det avtalt at Estland og Latvia skulle tilfalle Sovjetunionen, mens Litauen skulle tilfalle Tyskland. Det daværende Polen ble forutsatt delt mellom landene etter en grense som fulgte elvene San, Wisła og Narew; Tyskland skulle overta de vestlige områdene, som i hovedtrekk hadde vært tyske eller østerrikske før første verdenskrig, og Sovjetunionen de østlige områdene som tidligere hadde tilhørt Russland. Grensen fulgte i hovedsak Curzon-linjen fra 1919.

Ikke-angrepspakten ga hver av partene «rett» til å angripe Polen og ta kontroll over sine respektive interessesfærer.

Vareleveranse

[rediger | rediger kilde]

William L. Shirer skrev i dagboken sin 3. januar 1940 at han hadde skaffet seg rede på hva Russland etter avtalen hadde lovet å levere Tyskland i løpet av 1940:

  • En million tonn korn og dyrefõr.
  • 500 000 tonn oljefrø
  • 500 000 tonn sojabønner.
  • 900 000 tonn olje.
  • 15 000 tonn bomull, dvs. mer enn Russland hadde eksportert til hele verden i 1939.
  • For 3 millioner gullmark lær og skinn.[14]

Men snart kunne reisende fra Praha fortelle Shirer at de tsjekkiske produsentene av smør, mel og andre varer, forsynte varene med påskriften «Fremstilt i Russland» etter ordre fra Berlin, slik at tyskerne skulle tro at det alt kom hjelp fra Sovjetrussland.[15]

Virkninger

[rediger | rediger kilde]
Molotov-Ribbentrop-pakten, angitte interesseområder til venstre og virkelige grense-endringer til høyre (stor versjon)

Umiddelbart etter at pakten ble inngått var Tyskland klar til å gå til angrep på Polen. Det skulle skje den 26. august, men kontraordre ble gitt aftenen før. Tyskland iverksatte angrep på Polen noen dager senere, den 1. september; og rykket raskt østover til tross for kraftig polsk motstand. Etter inngåelsen av pakten sendte den tyske regjeringen stadige oppfordringer til Moskva med ønske om sovjetisk styrkekonsentrasjon langs Polens østgrense.[5] 17. september angrep også Sovjetunionen østfra,[16] og i en tofrontskrig var det intet håp om at Polen kunne stå imot. Det tok tyskerne en måned å okkupere sin del av Polen. Hovedstaden Warszawa kapitulerte 28. september, og 6. oktober var de siste lommene av polsk motstand eliminert. Den polske regjering kapitulerte aldri, men klarte å flykte 17. september via Romania til eksil i Storbritannia.[trenger referanse]

Etter Polens militære nederlag annekterte Sovjetunionen i henhold til tilleggsavtalen alt land øst for Curzonlinjen og dessuten Białystok og det østlige Galicia.

Utvikling etter oppdelingen av Polen

[rediger | rediger kilde]
«Pansergeneralen» Heinz Guderian (i midten) under en felles tysk/sovjetisk seiersparade i Brest i 23. september 1939.
Tysk soldat ved skilt for delelinjen.

Begge parter var oppriktige i sin forpliktelse til avtalen, og forholdet mellom landene var i tiden like etter svært godt. Mange konferanser og seremonier ble holdt sammen, og landene var de facto allierte. Stalin skal t.o.m ha uttalt: «Sovjetunionen vil ikke tillate at Tyskland blir kvalt».

Julen 1939 sendte Hitler telegram til Stalin: «De beste ønsker for Deres personlige velbefinnende, samt for en lykkelig fremtid for folket i den vennligsinnede Sovjetunionen.» Stalin svarte: «Vennskapet mellom Tyskland og Sovjetunionen, bekreftet i blod, har all mulig grunn til å forbli evig og fast.»[17]

Avtalen og tilliten begynte snart å svekkes, da status quo ble brutt av spesielt to hendelser:

  • Vinterkrigen (Sovjetunionens angrep på Finland) i 1939-40 viste hvor dårlig det stod til militært med Sovjetunionen. Hitler begynte etter dette å igjen vurdere å angripe Sovjetunionen.[trenger referanse]
  • Tysklands suksess i slaget om Frankrike våren 1940. Stalin hadde regnet med Tyskland ville forbli kun i Sentral-Europa (som avtalen ga til dem), og ville måtte kjempe lenge mot vestmaktene. I stedet hadde Hitler erobret store deler av Vest-Europa (Benelux-landene og Frankrike) og hadde kontroll over store deler av Nord-Europa (Danmark og Norge, sterkt diplomatisk press på Sverige) allerede i juni 1940. Hitler hadde nå hele Vestfronten fri, siden de allierte styrkene var isolert på den andre siden av Den engelske kanal.[9]

Stalin la nå mer vinn på å stå på god fot med Hitler, økte råvareforsyningene og hjalp tyskerne ytterligere militært. Men forholdet ble stadig dårligere, og pakten ble brutt i juni 1941 da Tyskland angrep Sovjetunionen i operasjon Barbarossa. Stalin skal ha blitt sjokkert, siden han trodde dette aldri ville skje. Han hadde sett for seg et oppgjør mellom de kapitalistiske statene.[9] Sovjetunionen allierte seg da med statene som var i krig med Tyskland.

Østfronten ble så den største krigsskueplassen i historien, og er kjent for sine grusomheter og massive ødeleggelser, utført av begge de stridende partene.

Etterspill

[rediger | rediger kilde]

Sovjetisk hemmelighold

[rediger | rediger kilde]
Femtiårsdemonstrasjonen for offentliggjøring av pakten 23. august 1989, da 2 millioner innbyggere i Baltikum holdt hverandre i hendene langs Den baltiske vei mellom Tallinn og Vilnius.

De sovjetiske myndighetene medga ikke offisielt før i 1989 at Sovjetunionen hadde inngått en slik avtale med Tyskland allerede før krigen begynte. Da dannet 2 millioner estere, latviere og litauere en over 600 km ubrutt menneskelenke på 50-årsmarkeringen, kalt den baltiske vei, i protest mot den russiske okkupasjonen av landet deres. I 2004, på 15-årsdagen for denne menneskelenken, uttalte Litauens parlamentsleder, Arturas Paulauskas, at dette var generalprøven for de baltiske lands frigjøring fra Sovjetunionen. Av de tre landene var Litauen det første til å erklære seg uavhengig litt over seks måneder senere.

EU-resolusjon i 2019

[rediger | rediger kilde]

I forbindelse med at det var 80 år siden krigen begynte i Europa vedtok EU-parlamentet en resolusjon 19. september 2019. Resolusjonen fremholder at krigen «ble utløst som en umiddelbar konsekvens av en sørgelig berømt ikke-angrepsavtale mellom Tyskland og Sovjetunionen 23. august 1939».[18] Resolusjonen gir langt på vei Tyskland og Sovjetunionen likt ansvar for krigen særlig gjennom Molotov–Ribbentrop-pakten.[19][20] Ifølge Foreign Policy er resolusjonen ikke i samsvar med konsensus blant historikere der hovedansvar legges på Hitler og Tyskland.[21]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «German-Soviet Nonaggression Pact | History, Facts, & Significance». Encyclopedia Britannica (på engelsk). Besøkt 12. februar 2020. 
  2. ^ a b Brandt-Hansen, Anne (1997). Hviterussland: det usynlige landet. Kjeller: Forsvarets forskningsinstitutt. ISBN 8246401742. 
  3. ^ a b Heidi-Iren Wedlog Olsen (17. mai 2005). «Historisk realitet eller moderne myter? Historierevisjon og nasjonal identitet i Hviterussland etter 1991». Nordisk Østforum (på norsk). doi:10.18261/issn1891-1773-2005-02-04. Besøkt 3. juni 2022. 
  4. ^ Holtsmark, Sven G. (31. august 2019). «Krigen ingen kunne stoppe». Klassekampen. s. 42. 
  5. ^ a b c d Koch, H. W. (1983). Hitler's ‘Programme’and the Genesis of Operation ‘Barbarossa’. The Historical Journal, 26(4), 891-920.
  6. ^ Churchill, Winston (1948). Den annen verdenskrig. Oslo: Cappelen. 
  7. ^ a b Wasberg, Gunnar Christie (1967). Den annen verdenskrig: en kort oversikt. Oslo: Olaf Norli. 
  8. ^ a b c d e Baalsrud, Terje (1990). Stalin-Hitler pakten og de baltiske staters skjebne. Bergen: Thorolf Raftos stiftelse for menneskets rettigheter. ISBN 8274710134. 
  9. ^ a b c d Hobson 2015, s. 441–442, 452
  10. ^ a b c Bullock, Alan (1957). Hitler: tyrannen og tyranniet. Oslo: Aschehoug. 
  11. ^ Beevor, Anthony (2012): The second world war. Orion Publishing.
  12. ^ Christensen, Chr. A.R. (1988). De store krigene. [Stabekk]: Bokklubben. ISBN 8252511759. 
  13. ^ Steffahn, Harald (1989). Hitler: mennesket, makten, undergangen. Oslo: Schibsted. ISBN 8251612586. 
  14. ^ William L. Shirer: Berlindagbog (s. 178), Spektrums pocketbøger, København 1962
  15. ^ William L. Shirer: Berlindagbog (s. 180)
  16. ^ Hill, Alexander (3. juli 2014). «Voroshilov’s ‘Lightning’ War–The Soviet Invasion of Poland, September 1939». The Journal of Slavic Military Studies. 3. 27: 404–419. ISSN 1351-8046. doi:10.1080/13518046.2014.932628. Besøkt 11. november 2021. 
  17. ^ William L. Shirer: Berlindagbog (s. 171)
  18. ^ «Texts adopted – Importance of European remembrance for the future of Europe – Thursday, 19 September 2019». www.europarl.europa.eu (på engelsk). 20. september 2019. Besøkt 24. november 2019. 
  19. ^ Barile, Davide (17. november 2021). «Memory and the integration. The European parliament’s 2019 resolution on European remembrance as a case study». Journal of European Integration. 8 (på engelsk). 43: 989–1004. ISSN 0703-6337. doi:10.1080/07036337.2021.1903890. Besøkt 8. august 2024. 
  20. ^ Dujisin, Zoltan (1. januar 2021). «A history of post-communist remembrance: from memory politics to the emergence of a field of anticommunism». Theory and Society. 1 (på engelsk). 50: 65–96. ISSN 1573-7853. doi:10.1007/s11186-020-09401-5. Besøkt 8. august 2024. 
  21. ^ Radchenko, Sergey (15. august 2024). «Vladimir Putin Wants to Rewrite the History of World War II». Foreign Policy (på engelsk). Besøkt 8. august 2024. 

Kilder

[rediger | rediger kilde]
  • David Fisher, Anthony Read: (1999). The Deadly Embrace: Hitler, Stalin, and the Nazi–Soviet Pact 1939–1941. W. W. Norton & Company.
  • Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
  • Izidors Vizulis: (1990). The Molotov–Ribbentrop Pact of 1939: The Baltic Case. Praeger Publishers. ISBN 0-275-93456-X
  • Richard M. Watt: (1979). Bitter Glory: Poland & Its Fate 1918–1939. Simon & Schuster, NY. ISBN 0-7818-0673-9

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Molotov–Ribbentrop-pakten&oldid=24755388»