Hopp til innhold

Martini-Henry

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Martini-Henry
MkI - MkIV
Basisdata
OpphavslandStorbritannias flagg Storbritannia
TypeBaklader
Innført1871
Bruker(e)Storbritannia
Tekniske data
Kamring.577/450 Martini-Henry
MekanismeKilemekanisme
Vekt3,83
Lengde1245

Martini-Henry var en enkeltskudd baklader brukt i den britiske hæren i store deler av viktoriatiden. En kopi ble laget for Det osmanske rike og kalt Peabody-Martini, og en lokalprodusert nepalsk variant ble kalt Gehendra.[1][2] Ammunisjonen var en flaskehalspatron i .45 kaliber (11,6 mm), men senere varianter var kamret om for .303 British. Navnet Martini-Henry henviser til konstruktøren av henholdsvis mekanismen og løpet, og de senere småkalibrede modellene ble kalt Martini-Metford og Martini-Enfield.[3]

Tiden fra den ble innført i 1871 falt sammen med ekspansjonen av det Britiske imperiet, særlig i Afrika, og riflen ble brukt i alle de store trefningene hæren var involvert i perioden.[4] Den ble begynt faset ut med innføringen av repeterriflen Lee-Metford i 1888. Konstruksjonen var enkel og svært solid og ble brukt lenge etter den britiske hæren var gått over til repetervåpen, særlig i forhenværende britiske kolonier. Lokale styrker brukte den under Suezkrisen i 1956 og selv i våre dager hender det at den blir påtruffet i krigssonen i Afghanistan.[3][5]

Utvikling

[rediger | rediger kilde]

Jakten på en permanent baklader

[rediger | rediger kilde]
Martini-Henrys mekanisme hadde få deler og var svært driftssikker

I den andre slesvigske krig i 1864 ble for første gang det tyske Tennålsgevær fra 1841 brukt i kamp, og det ble straks klart at munnladere var i ferd med å bli foreldet som millitærvåpen.[6] Den britiske hæren satte derfor i gang et prosjekt for å bygge om sine gamle 1853 Enfield munnladere til bakladeren, og i 1866 lanserte den den ombygde Snider-Enfield. Snider-konverteringen var imidlertid bare ment som et midlertidig tiltak, og den samme komiteen satte året etter i gang med å finne en ny, permanent baklader.[4]

Utviklingen av skytevåpen var i denne perioden inne i en rivende utvikling, og mens britene prøvde ut nye modeller utviklet både Tyskland og Frankrike nye geværer med sylinderlås for metallpatroner (henholdsvis Gewehr 71 og Gras 1874). Britene ønsket imidlertid ikke en rifle med sylinderlås fordi de mente bolthendelen ødela balansen i våpenet og kunne henge seg opp i uniformer og utstyr. Etter flere runder med tester bestemte komiteen seg for å kombinere en fallblokkmekanisme med et indre tennstempel konstruert av sveitseren Friedrich von Martini med løpet utviklet av den skotske våpensmeden Alexander Henry. Videre tester og utviklingen av det endelige våpenet var klare i 1872, og etter et år med felttester var geværet klart for produksjon.[7]

Virkemåte

[rediger | rediger kilde]
Tversnitt av en Martini-Henry lås.

Utdypende artikkel: Kilemekanisme

Von Martinis mekanisme var en fallblokkmekanisme med blokken hengslet i bakkant. Mekanismen kunne åpnes ved å vippe en hendel bak avtrekkerbøylen ned, tilsvarende bevegelsen på en bøylemekanisme. Bevegelsen av hendelen spente også opp tennstempelet som var en integrert del av blokken. Oversiden av blokken hadde et spor som hjalp til å lede patronen inn i kammeret. Ved å føre hendelen tilbake opp mot kolben ble blokken også presset opp og på plass og låst bak kammeret. En liten dråpeformet indikator på høyre side av glidekassen viste om tennstempelet var spent opp eller ikke. Henrys løp hadde en rifling som et syvsidet polygon med en uthevet kant i hvert hjørne. Riflingen gjorde en full omdreining per 56 cm.[4]

Den hengslete fallblokken liknet på en mekanisme designet av amerikaneren Henry O. Peabody i 1962. Denne hadde imidlertid en separat ytre hane. Peabody saksøkte de britiske myndighetene, men tapte saken fordi retten mente saken var mellom ham og von Martini. Peabody hadde solgt sin patent til Providence Tool Company som siden solgte kopier av Martini-Henry til Det osmanske riket under navnet Peabody-Martini.[8]

Ammunisjon

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: .577/450 Martini-Henry

Fra venstre: .577 Snider, gammel og ny .577/450 Martini-Henry og arvtakeren, .303 British

En av grunnen til at den ellers solide og driftssikre Snider-Enfield skulle fases ut var at kaliberet var for stort til at geværet var effektivt ut over noen få hundre meter. Ved å strupe ned en slik patron til kaliber .45 (11,6 mm), fikk man mye høyere hastighet og derved flatere kulebane og høyere gjennomslagsevne.[4]

De første patronene var konstruert av var laget av messingfolie limt fast til en base av støpejern med en Boxer-type tennhette. Prosjektilet hadde vokset papir rundt den sylindriske delen av kroppen. Disse patronene skapte problemer for den britiske hærens Gatling maskingeværer, slik at det måtte lages en egen patron i trukket messing for disse. Patronen ble stadig forbedret gjennom hele tiden den var i tjeneste. Etter slaget ved Abu Klea i 1885 kom det klager på at den kunne brenne seg fast i kammeret og patronbasen slåes løs, slik at våpenet ble ubrukelig.[9] Nyere patroner i trukket i messing tilsvarende dem laget for maskingeværene ble laget for, og det kom stadig forbedrede utgaver gjennom hele perioden Martini-Herny var i tjeneste i det britiske forsvaret.[10]

Martini-Henry i bruk

[rediger | rediger kilde]

Våpenet var enkelt og lett å bruke, og svært presist etter samtidens mål. De første modellene hadde imidlertid en svak utstøter. Denne ble utbedret på senere modeller, men ikke alle rifler fikk utbedret utkaster, og det ble klaget på dem særlig etter Mahdistopprøret.[9]

Siktemidlene gikk ut til 1 000 yards (11 00 meter). Det var mulig for en god skytter å treffe et menneske ut til 400 meter, på lengre hold ble det brukt samlet ildgiving mot kanonstillinger og marskolonner. Under beleiringen av Plevna i 1877 hadde de osmanske styrkene god tid til å måle opp avstander og sette opp markører før de russiske styrkene kom, og var ifølge russiske kilder i stand til å holde direkteskytende artilleri unna ved å gi krumbaneild helt ut til 3 000 yards (2 700 meter). Selv om dette trolig er en overdrivelse, var Martini-Henry et usedvanlig treffsikkert våpen etter tidens standard.[1]

Martini-Henry var et populært gevær i det britiske skytterforbundets årlige konkurranse for millitærvåpen i Bisley fra 1872 til 1904. Det ble skutt ut til 1 000 yards med alminnelig militærammunisjon. I løpet av 1880-årene ble skyting med .577/.450-ammunisjonen begrenset til 900 yards fordi det langsomme prosjektilet var vanskelig å treffe med på vindfulle dager. Etter århundreskiftet overtok den nye .303 British-patronen, og innen 1910 var Martini-Henry stort sett erstattet av de nye repetergeværene.[11]

Varianter

[rediger | rediger kilde]

Martini-Herny gjennomgikk flere oppgraderinger underveis, og de siste modellene som ble laget ble kammret for den nye .303 British. Det fantes både korte (karabin) og lange (muskett) utgaver, og endog varianter beregnet for haglepatroner.

.45-kaliber modeller

[rediger | rediger kilde]
Etter hvert som krigen avslørte svakheter på våpenet som i slaget ved Abu Klea, ble nye modeller introdusert.
  • Mk.I infanteririfle, produsert 1871-1876, hadde en ekstra stor indikator som viste om tennstiften var spent opp. Kolbekappen hadde banket inn et rutemønster, og låsekassen hadde sikring. Oversiden av låseblokken var blankpolert, for å gjøre det lettere å se inn i kammeret. Denne delen ble imidlertid lett utsatt for rust og ble blånert på senere varianter.[12]
    • Mk.I kavalerikarabin, produsert 1877-1882, hadde et løp på 54 cm og en forminsket utgave av den dråpeformede ladeindikatoren og manglet bajonettfeste og reimfeste. På grunn av rekylen ble det utviklet en patron med mindre kruttmengde og lettere prosjektil til karabinen.
    • Garnisonskarabin, konvertert fra Mk.I-rifler i 1878, liknet kavalerikarabinen, men hadde reimfeste og bajonettfeste og kunne ta de gamle Snider-Enfield-bajonettene.
    • Mk.I artillerikarabin, produsert 1878-1889, hadde samme mekanisme som kavalerikarabinen med liten ladeindikator, men reimfeste og bajonettfeste som garnisonskarabinen.[13]
  • Mk.II infanteririfle, produsert 1877-1881, fikk en forenklet glatt kolbekappe. Sikringen hadde vært redesignet flere ganger i Mk.I-serien, og ble droppet i Mk.II og senere modeller. Avtrekkersystemet var forbedret og den fikk også et nytt og forbedret baksikte. Som på alle senere modeller var oversiden av låseblokken blånert.[12]
    • Mk.II artillerikarabin, produsert 1893-1896, var Mk.II infanteririfler bygget om til karabiner. De fikk reimfeste og bajonettfeste som de tidligere artillerikarabinene, men beholdt infanterriflens store ladeindikator. Den forbedre ladebøylen til Mk.III ble brukt.[13]
  • Mk.III infanteririfle, produsert 1879-1888, hadde mindre indikator som på karabinversjonen. Låseblokken var bredere, tennstiften forsterket og patronuttrekket var forbedret. Nok et forbedre baksiktet var montert litt til venstre, for å motvirke effekten av riflingen.[12]
    • Mk.III artillerikarabin, produsert 1893-1896, var lik Mk.II-karabinen, men bygget på en Mk.III låsekasse med liten ladeindikaktor. Bare noen få eksemplarer ble laget.[13]
  • Mk.IV infanteririfle, produsert 1888-1889 ble i utgangspunktet bygget for å ta en forbedret patron i kaliber .402. Imidlertid kom innføringen av .303 British og den nye repeterriflen Lee-Metford midt i produksjonen, og det ble besluttet å kamre om de nye geværene til .577/450 og gi dem til kolonitroppene. Riflen hadde ny design på kolben og bakkanten av låsekassa og er lett å kjenne igjen på en forlenget ladebøyle som var ment å avhjelpe problemene som hæren hadde støtt på i slaget ved Abu Klea. Kolbekappen fikk messingskruer i stedet for stålskruer for ikke å ruste fast.[12]

.303-kaliber modeller

[rediger | rediger kilde]
  • Mk.V infanteririfle, etter 1891 gitt navnet Martini-Metford Mk.I ble produsert i 1889.[14] Det et prøveprosjekt for å kombinere en Mk.III med et nytt løp i .303 (7,7 mm) og en nytt sikte helt ut til 1 900 yards (1 737 meter), kopiert fra en fransk 8 mm Lebel. Bare seks rifler ble laget.[15]
  • Mk.VI infanteririfle, etter 1891 Martini-Metford Mk.II, produsert 1891-1892, var ment å være identisk med Martini-Henry Mk.II (den vanligste modellen) men kamret for .303 British for kolonistatene. Selv om den i utgangspunktet var ment som en ombyggingsmodell, var etterspørselen etter de originale Mk.II så store at mange ble laget fra grunnen av. Med unntak av løpet var den identisk med en MK.II, og reservedeler fra gamle våpen ble brukt der det var mulig.[15]
    • Martini-Metford Mk.I kavalerikarabin, produsert 1892-1894, var konverterte Martini-Henry Mk.I kavalerikarabin med nye Metford-løp.
    • Martini-Metford Mk.I artillerikarabin, produsert 1893-94, delvis av eldre våpen med nye løp og bajonettfester.[16]
Martini-Enfield kavalerikarabin
  • Martini-Enfield Mk.I infanteririfle, produsert 1895-1902, var en oppgradering av eldre Martini-Henry Mk.III til å ta den nye .303 British-patronen med røyksvakt krutt. Den nye patronen slet på metford-riflingen, og førte til at Royal Small Arms Factory ved Enfield utviklet nye løp. Mange av dem fikk også et overtre over løpet, slik at ikke soldatene skulle brenne seg på varme løp.[14]
    • Martini-Enfiled Mk.I kavalerikarabin, produsert 1896, var eldre Martini-Henry Mk.II-rifler med nytt løp for .303-patroner med røyksvakt krutt. Løpet var 53 cm, og karabinen hadde hverken reimfeste eller bayonettfeste.
    • Martini-Enfield Mk.I artillerikarabin, produsert 1896-1904, ble konvertert fra Mk.II og Mk.III Martin-Herny reifler og gitt et 53 cm .303-løp. I motsetning til kavalerikarabinen hadde den reimfeste og bajonettfeste.[16]
  • Martini-Enfield Mk.II, produsert i 1896, var eldre Mrtini-Herny Mk.I og Mk.II oppgradert med en nye patronutdragere og nye løp.[14]

Brukere

[rediger | rediger kilde]
Martini-Henry ble flittig brukt i kolonikrigene, som Zulukrigen, herunder i slaget ved Rorke's Drift.

Martini-Henry ble konstruert for den britiske hæren og ble i all hovedsak benyttet av dem. Etter erfaringene fra Sepoyopprøret sørget britene for at den regulære hæren alltid hadde en generasjon nyere våpen enn de indiske soldatene (sepoene). Da Martini-Henry ble faset ut til fordel for Lee-Metford magasinrifler, overtok kolonistyrkene Martini-Henry-riflene, og brukte dem fram til begynnelsen av 1900-tallet.[4] I Nepal ble det laget egne varianter med et annet design på utkasterbøyla, navngitt Gehendra etter general Gehendra Shamsher Jang Bahadur Rana på begynnelsen av 1880-tallet.[17] Martini-Henry fortsatte som våpen for annenlinjetropper og reservister i det britiske imperiet under første verdenskrig. Noen ble modifisert til å ta en spesiell type haglepatroner, og brukt av det britiske opprørspolitiet helt opp i 1970-åra.[18]

Det britiske imperiet

[rediger | rediger kilde]

Storbritannias allierte

[rediger | rediger kilde]
  • Egypts flagg Egypt, britiskproduserte Martini-Henry
  • Serbias flagg Serbia, britiskproduserte Martini-Henry[16]
  • Nepal Nepal, både britisk. og egenproduserte våpen, gikk over til en egen modifisert versjon kalt Gehendra.[2]

Andre

[rediger | rediger kilde]
Rumensk Martini-Henry, produsert i Østerrike i 1879. Armémuseum, Stockholm

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c Achtermeie, W.O. (1979). «The Turkish Connection - The Saga of the Peabody-Martini Rifle». Man At Arms Magazine. 1 (2): 12-21. Arkivert fra originalen 6. november 2012. Besøkt 21. november 2015. 
  2. ^ a b Walter, John (2006). Rifles of the World (3. utg.). Iola, WI: Krause Publications. s. 147–148. ISBN 0-89689-241-7. 
  3. ^ a b Hogg, I.V. (1984). The illustrated encyclopedia of firearms (Nyopptrykk utg.). London: New Burlington Books. s. 230. ISBN 0906286417. 
  4. ^ a b c d e Myatt, M. (1994). The illustrated encyclopedia of 19th century firearms : an illustrated history of the development of the world's military firearms during the 19th century. New York: Crescent Books. s. 92-99. ISBN 978-0517277867. 
  5. ^ Chivers, C.V. (20. desember 2010). «One Way to Retire an Old Rifle». At War: Notes from the Front Lines. New York Times. Besøkt 21. november 2015. 
  6. ^ Willbanks, J.H. (2004). «Organ batteries and mechanical machine guns.». Machine guns and submachine guns an illustrated history of their impact (1 utg.). Santa Barbara, Calif.: ABC-CLIO. s. 36. ISBN 978-1851094806. 
  7. ^ Manning, Stephen (2013). The Martini-Henry rifle. Osprey Publishing. s. 8-12. ISBN 1780965060. Arkivert fra originalen 21. november 2015. Besøkt 21. november 2015. 
  8. ^ Rose, A. (2009). American rifle : a biography (. utg.). New York: Delta Trade Paperbacks. ISBN 0553384384. Besøkt 22. november 2015. 
  9. ^ a b Snook, M. (april 2014). «Wolsley, Wilson and the Failure of the Khartoum Campaign» (PDF). doktorgradsoppgave. Cranefield University. Besøkt 22. november 2015. 
  10. ^ Atkin, J, (1. mai 2008). «The Short Chamber Boxer-Henry .45 Caliber Cartridge». martinihenry.com. Besøkt 22. november 2015. 
  11. ^ Greener, W.W. (1010). The gun and its development (9 utg.). London: Cassell and Company, LTD. s. 697-698. ISBN 978-1616088422. 
  12. ^ a b c d Atkin, J. (19. august 2010). «Martini-Henry Infantry Rifles». Martinihenry.com. Besøkt 23. november 2015. 
  13. ^ a b c Atkin, J. (19. august 2010). «Martini-Henry Carabines». Martinihenry.com. Besøkt 23. desember 2015. 
  14. ^ a b c Trotter, G.B. (1993). «The Martini-Enfield Rifle in Western Australia (Part 1)» (PDF). Records of the Western Australian Museum. 16 (3): 283-296. Besøkt 23. november 2015. 
  15. ^ a b Manning, Stephen (2013). The Martini-Henry rifle. Osprey Publishing. s. 26-27. ISBN 1780965060. Arkivert fra originalen 24. november 2015. Besøkt 21. november 2015. 
  16. ^ a b c d Walter, J (2006). Rifles of the World (3 utg.). Krause Publications. s. 292-294. ISBN 0-89689-241-7. Arkivert fra originalen 24. november 2015. Besøkt 24. november 2015. 
  17. ^ Fadala, Sam (2006). The Complete Blackpowder Handbook. Gun Digest Books. s. 357. ISBN 0-89689-390-1. 
  18. ^ «The Greener Police Shotgun». Firearms History, Technology & Development. 13. august 2013. Besøkt 21. november 2015. 
  19. ^ a b «Martini Henry Rifle MkVI (Martini Metford MkII)». The Martini-Herny Society. Arkivert fra originalen 25. november 2015. Besøkt 24. november 2015. 
  20. ^ Yüksel, A. (2002): Eşkıya Hekimoğlu İbrahim'in 'Aynalı Martin' Tüfeği, Hürriyet Tarih 27, s. 20 - 21.
  21. ^ Petersen, P., red. (2011). Standard catalog of military firearms : the collector's price and reference guide (6. utg.). Iola, Wisconsin: Gun Digest. s. 346. ISBN 1-4402-1451-4. Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 21. november 2015. 
  22. ^ Doyon, K. (24. september 1999). «M1879 Roumanian Peabody-Martini». Military Rifles in the Age of Transition. Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 21. november 2015. 
  23. ^ «M1895 Westley Richards Martini-Henry, 1896». The Canadian Anglo-Boer War Museum. 2005. Besøkt 22. november 2015. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Martini-Henry&oldid=24695376»