Hopp til innhold

Mary Wollstonecraft

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Mary Wollstonecraft
Mary Wollstonecraft, etter et maleri av John Opie (ca. 1797).
Født27. apr. 1759[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Spitalfields (Middlesex, Kongeriket Storbritannia)[5]
London[6]
Død10. sep. 1797[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (38 år)
Somers Town (Middlesex, Kongeriket Storbritannia)[5]
London[6]
BeskjeftigelseOversetter, filosof, historiker, romanforfatter, essayist, guvernante, forretningsdrivende, reiseforfatter, barnebokforfatter, skribent[7]
EktefelleWilliam Godwin (1797–)[8][9]
Gilbert Imlay[8]
Partner(e)William Godwin[10]
FarEdward John Wollstonecraft[8][11]
MorElizabeth Dixon[8][11]
SøskenCharles Wollstonecraft[12]
BarnMary Shelley[13][8]
Fanny Imlay[8]
NasjonalitetKongeriket Storbritannia
GravlagtSt Pancras Old Church, Camden (1797–1851)[10]
St Peter's Church, Bournemouth (1851–)[10]
SpråkFransk, tysk, engelsk[14][15]
PseudonymMr. Cresswick
Periode1700-tallet
SjangerFeminisme
DebutThoughts on the education of daughters (1787)
Viktige verkEt forsvar for kvinnens rettigheter, Min nordiske reise
Påvirket avThomas Paine, Richard Price, Joseph Johnson
Mary Wollstonecraft på Commons

Mary Wollstonecraft /ˈwʊlstənkrɑːft/ (1759–1797) var en engelsk feminist, forfatter og filosof. Hun er kjent for sin bok Et forsvar for kvinnens rettigheter (originaltittel: A Vindication of the Rights of Woman).

I løpet av Wollstonecrafts korte karriere skrev hun romaner, avhandlinger, en reiseskildring, en historie over den franske revolusjonen, en barnebok og hun drev blant annet en pikeskole og skrev Thoughts on the education of daughters (Tanker om døtres utdannelse). Wollstonecraft mente at kvinnen hadde fornuft på lik linje med mannen og burde derfor ha de samme økonomiske, politiske og sosiale rettigheter. Hun argumenterte for at både menn og kvinner burde bli behandlet som rasjonelle vesener og så for seg et samfunn bygget på fornuft.[trenger referanse]

Hun skrev også Min nordiske reise, basert på en reise til Norge i 1795.

Blant det store publikum og spesielt blant feminister har Wollstonecrafts liv fått større oppmerksomhet enn hennes skrifter grunnet hennes ukonvensjonelle og ofte stormende personlige forhold. Etter to vanskelige forhold til Henry Fuseli og Gilbert Imlay giftet Wollstonecraft seg i 1797 med filosofen William Godwin, og ble mor til forfatteren Mary Wollstonecraft Shelley (kjent særlig for romanen Frankenstein). Hun døde i barselseng 38 år gammel og etterlot seg flere ufullførte manuskripter. Godwin utgav hennes biografi året etter hennes død, Memoirs of Mary Wollstonecraft (1798), hvor han i oppriktig ærlighet avslørte hennes uortodokse livsstil og dermed ufrivillig ødela hennes omdømme for et helt århundre. Med fremveksten av feministbevegelsen på 1900-tallet har Mary Wollstonecraft i økende grad blitt mer aktuell og blir betraktet som en grunnleggende feministisk filosof.[trenger referanse]

Tidligste år

[rediger | rediger kilde]

Wollstonecraft ble født den 27. april 1759 i Spitalfields i London, og skjønt hennes familie hadde en komfortabel inntekt da hun var liten mistet hennes far gradvis formuen på spekulative prosjekter. Familien fikk en ustabil økonomi og var stadig på flyttefot i hele hennes barne- og ungdomstid.[16] Familiens økonomiske situasjon ble etterhvert så prekær at Wollstonecrafts far tvang henne til å overføre midler hun ellers ville ha arvet når hun ble myndig. I tillegg var han tilsynelatende en voldelig mann, som brutalt slo sin hustru i fyllerier.[trenger referanse]

Som tenåring brukte Wollstonecraft å legge seg utenfor sin mors soverom for å beskytte henne. Hun påtok seg også en tilsvarende morsrolle for sine søstre, Everina og Eliza, for resten av livet.[17] For eksempel overtalte hun Eliza, som led av hva som antagelig var en form for fødselsdepresjon, på et avgjørende tidspunkt i 1784 til å forlate sin ektemann og spedbarn. Wollstonecraft sørget for alle de praktiske forberedelser for Elizas flukt, og det demonstrerte Wollstonecrafts vilje til å utfordre sosiale normer. De menneskelige kostnadene var derimot store, hennes søster måtte tåle heftig sosial fordømmelse, og ettersom hun ikke var i stand til å gifte seg på nytt var hun fordømt til et liv i fattigdom og hardt arbeid.[18]

To nære vennskap preget Wollstonecrafts tidligste år. Det første var med Jane Arden i Beverley. Sammen leste de ofte bøker og fulgte forelesninger som ble gitt av Ardens far, en selvutnevnt filosof og forsker. Wollstonecraft blomstret i den intellektuelle atmosfæren hos Ardenfamilien og verdsatte vennskapet med Jane meget høyt, noen ganger til et punkt som i ettertid synes følelsesmessig besatt. Wollstonecraft skrev til Jane at «Jeg har dannet romantiske forestillinger om vennskap… Jeg er noe ensidig i mine tanker om kjærlighet og vennskap; jeg må ha førsteplassen eller ingenting».[19] I noen av hennes brev til Jane avslører hun de truende og tyngende følelsene som ville hjemsøke henne resten av livet.[20]

Hennes andre og mer essensielle vennskap var med Fanny Blood, introdusert til Wollstonecraft av ekteparet Clares fra Hoxton, som fikk en foreldrerolle for henne. Wollstonecraft har kreditert Blood for å ha åpnet hennes sinn.[21] Ulykkelig med sitt liv i hjemmet var Wollstonecraft bestemt på å skape sitt eget i 1778 og hun aksepterte en post som selskapsdame for Sarah Dawson, en enke som levde i Bath. Hun hadde derimot problemer med å komme overens med den hissige og bråsinte kvinnen – en opplevelse hun bygget på da hun beskrev ulempene ved slikt arbeid for kvinner i Thoughts on the Education of Daughters (Tanker om døtres utdannelse, 1787). I 1780 dro hun tilbake til hjemmet for å pleie sin syke mor.[22] Heller enn å dra tilbake til Mrs. Dawsons tjeneste etter at hennes mor døde, flyttet hun inn hos familien Blood. Hun forsto i løpet av de to årene som hun tilbrakte med familien Blood at hun hadde idealisert Fanny Blood, som var langt mer interessert i tradisjonelle feminine verdier enn Wollstonecraft var. Hun forble uansett knyttet til henne og hennes familie resten av livet, og ga for eksempel ofte økonomisk hjelp til Bloods bror.[23]

Mary Wollstonecraft hadde sett for seg at hun ville leve i en kvinneidyll, en form for feministisk utopi, sammen med Fanny Blood. De hadde planlagt å leie et rom og støtte hverandre følelsesmessig og økonomisk, men denne drømmen kollapset på grunn av de økonomiske realitetene. For å kunne ha en inntekt startet Wollstonecraft, hennes søstre og Blood en skole sammen i Newington Green, et frikirkeområde. Blood ble snart forlovet og etter at hun ble gift tok hennes ektemann, Hugh Skeys, henne med til Europa for at hennes skrøpelige helse skulle bedres.[24] Til tross for miljøskiftet ble Bloods helse enda dårligere da hun ble gravid, og i 1785 forlot Wollstonecraft skolen for å følge Blood og pleie henne, men uten at det hjalp.[25] At hun forlot skolen betydde samtidig at den ble forsømt og deretter nedlagt.[26] Fanny Bloods død oppskaket Wollstonecraft og var delvis inspirasjon for hennes første roman, Mary: A Fiction (Mary, en fiksjon, 1788).[27]

«Den første av en ny slekt»

[rediger | rediger kilde]
Tittelbildet til 1791-utgaven av Original Stories from Real Life (gravering av William Blake)

Etter Fanny Bloods død hjalp Wollstonecrafts venner henne med å få en stilling som guvernante for døtrene til den engelsk-irske familien Kingsborough i Irland. Selv om hun ikke kom overens med fruen i huset[28] synes barna at hun var en inspirerende lærer; Margaret King kom senere til å si at hun «hadde befridd hennes sinn fra all overtro».[29] Noen av Wollstonecrafts erfaringer fra året i Irland ble senere benyttet i hennes eneste barnebok, Original Stories from Real Life (Originale fortellinger fra det virkelige livet, 1788).[30]

Frustrert over de begrensete karrieremuligheter som var tilgjengelige for respektable, men dog fattige kvinner, noe Wollstonecraft veltalende beskrev i et kapittel i Tanker om utdannelse for døtre kalt «Uheldige situasjoner for kvinner, moderne utdannet, og uten formue» – besluttet hun etter kun ett år som guvernante å satse på en karriere som forfatter. Det var et radikalt valg ettersom det var svært få kvinner på denne tiden som kunne leve av å skrive. Som hun skrev til sin søster Everina i 1787 forsøkte hun å bli «den første i en ny slekt».[31]

Hun flyttet til London og støttet av den liberale utgiveren Joseph Johnson fant hun et sted å bo og arbeide.[32] Hun lærte seg fransk og tysk og kunne således oversette utenlandske tekster[33], de mest minneverdige er Of the Importance of Religious Opinions (Om viktigheten av religiøse meninger) av Jacques Necker og Elements of Morality, for the Use of Children (Moralske stykker, til bruk for barn) av Christian Gotthilf Salzmann. Hun skrev også anmeldelser og omtaler, hovedsakelig av romaner, for Johnsons Analytical Review.[trenger referanse]

Mary Wollstonecrafts intellektuelle univers ble utvidet i løpet av denne tiden, ikke bare fra å lese som hun gjorde for sine omtaler, men også fra det selskap som hun omgav seg med: hun var til stede ved Johnsons berømte middager og møtte lysende begavelser som blant annet Thomas Paine og William Godwin. Etter hennes og Godwins første møte var de begge skuffet over hverandres selskap. Godwin hadde kommet for å høre Paine, men Wollstonecraft plaget ham hele kvelden, var uenig og motsa ham i bortimot hvert eneste emne som kom opp. Johnson selv, derimot, ble mye mer enn en venn for henne, og i brev har hun beskrevet ham både som en far og en bror.[34]

Mens hun var i London hadde Mary Wollstonecraft et forhold til den engelske kunstneren Henry Fuseli, til tross for at han allerede var gift. Hun var, skrev hun, forhekset av hans geni, «storheten i hans sjel, hans kvikke forståelse, og elskverdige sympati».[35] Hun foreslo at hun kunne bo platonisk sammen med ham og hans hustru, men Fuselis hustru var forferdet over forslaget og han brøt forholdet med Wollstonecraft.[36] Etter Fuselis avvisning besluttet Wollstonecraft å reise til Frankrike for å unnslippe ydmykelsen og heller delta i de revolusjonære hendelsene der, som hun nylig hadde hyllet i sin nye bok; Vindication of the Rights of Men (Et forsvar for menneskenes rettigheter, 1790) og som hadde gjort henne berømt over natten. Boken var et tilsvar til Edmund Burkes Reflections on the Revolution in France (1790) og var et innlegg i en heftig debatt i Storbritannia, den såkalte revolusjonsdebatten.[trenger referanse]

Hun ble, 31 år gammel, sammenlignet med ledende intellektuelle som Joseph Priestley og Paine, sistnevntes Rights of Man (Menneskets rettigheter, 1791) skulle bli det mest populære tilsvaret til Burke. Wollstonecraft fulgte opp ideen hun understreket i Paines bok med A Vindication of the Rights of Woman (Et forsvar for kvinners rettigheter, 1792), hennes mest berømte og innflytelsesrike verk[37]

Frankrike og Gilbert Imlay

[rediger | rediger kilde]
Den 10. august 1792 ble Tuileriene stormet og den revolusjonære volden spredte seg.

Mary Wollstonecraft reiste til Paris i desember 1792 og kom til Frankrikes hovedstad rundt en måned før kong Ludvig XVI ble henrettet i giljotinen. Den franske nasjonen var i opprør. Hun oppsøkte andre britiske besøkende som Helen Maria Williams, og omgikkes andre britiske landflyktige i Paris[38]

Etter å ha skrevet Et forsvar for kvinners rettigheter var hun fast bestemt på teste sine tanker, og i den stimulerende intellektuelle atmosfæren under den franske revolusjonen etablerte hun sitt mest eksperimentelle romantiske forhold til da: hun møtte og ble lidenskapelig forelsket i Gilbert Imlay, en amerikansk eventyr, forretningsmann og forfatter. Om Wollstonecraft var interessert i å gifte seg eller ikke er uvisst, men Imlay hadde absolutt ingen slike ønsker. Muligens ble Mary Wollstonecraft forelsket i en idealisert oppfatning av mannen.[trenger referanse]

Mens hun hadde avvist den seksuelle delen av forhold i Et forsvar for kvinners rettigheter, synes det som om Imlay vekket hennes lidenskap og hennes interesse for sex[39], og hun ble snart gravid. Den 14. mai 1794 fødte hun sitt første barn, Fanny, sannsynligvis oppkalt etter hennes nærmeste venninne.[40] Hun var selv overlykkelig over sitt nyfødte barn, og skrev til en venn: «Min lille pike begynner å suge så mannlig at hennes far antar uforskammet om henne at hun skriver den andre delen av Kvinners rettigheter».[41]

Wollstonecraft fortsatte å skrive intenst, til tross for graviditeten og byrden ved å være enslig, nybakt mor i et fremmed land og de voksende urolighetene under den franske revolusjonen. Mens hun var i Le Havre i det nordlige Frankrike, skrev hun den franske revolusjonens tidlige historie, An Historical and Moral View of the French Revolution (En historisk og moralsk vurdering av den franske revolusjon, utgitt i London i desember 1794)[42]

Da den politiske situasjonen forverret seg erklærte Storbritannia krig mot Frankrike, noe som satte alle britiske borgere i Frankrike i betydelig fare. For å beskytte Wollstonecraft registrerte Imlay henne som sin hustru i 1793, selv om de ikke var gift.[43] Noen av hennes venner var ikke like heldige: Thomas Paine ble arrestert og andre ble henrettet. Wollstonecrafts søstre trodde lenge at hun satt i fengsel. Etter at hun forlot Frankrike fortsatte hun å referere til seg selv som fru Imlay, selv til sine søstre, for å gi legitimitet til sitt barn.[44]

Imlay var ikke begeistret da hun ble preget av hjem, barn og foreldreansvar, og han forlot henne. Han lovte at han skulle komme tilbake til Le Havre hvor hun fødte sitt barn, men hans manglende brev og lange fravær overbeviste Wollstonecraft om at han hadde funnet en ny kvinne. Hennes brev til ham er fulle av fortvilede bebreidelser, de fleste litteraturforskere ser på disse som uttrykk for en dypt deprimert kvinne, mens andre ser på dem som et naturlig resultat av hennes situasjon, alene med et nyfødt barn i midten av en revolusjon.[45]

England og William Godwin

[rediger | rediger kilde]

Lengtende og søkende etter Imlay forlot Wollstonecraft Frankrike og dro tilbake til London i april 1795, men der avviste han henne. I mai 1795 forsøkte hun å begå selvmord, sannsynligvis med laudanum, et opiat oppløst i alkoholholdig væske, men Imlay reddet livet hennes, hvordan er fortsatt noe uklart.[46] I et siste forsøk på å vinne ham tilbake gikk hun inn i noen forretningsforhandlinger for ham i Skandinavia, i et forsøk på gjenvinne noe av hans finansielle tap.[trenger referanse]

Wollstonecraft reiste til de nordiske landene kun sammen med sin unge datter og en hushjelp. Hun fortalte om reisen, som engelskmennene mente var risikabel, i brev til Imlay, og mange av disse brevene og tankene ble senere utgitt i boken Letters Written During a Short Residence in Sweden, Norway, and Denmark i 1796. Boken som har en personlig og historisk interesse for norske lesere, er blitt utgitt på norsk under tittelen Min nordiske reise: beretninger fra et opphold i Sverige, Norge og Danmark 1795.[47] Da hun kom tilbake til England innså hun etterhvert at hennes offer og tjenester ikke hadde bidratt til å vinne ham tilbake og at forholdet var over for godt. Hun forsøkte da å begå selvmord for andre gang og etterlot dette brevet til Imlay:

La mine feil sove med meg! Snart, meget snart, skal jeg være i fred. Når du mottar dette vil mitt brennende hode være kaldt... Jeg skal kaste meg i Themsen, hvor det er minst sjanse for at jeg kan bli trukket tilbake fra den død som jeg søker. Gud velsigne deg! Må du aldri få den erfaring som du har latt meg utstå. Skulle din følsomhet noen gang våkne vil angeren finne veien til ditt hjerte, og, i blant dine forretninger og sanselige gleder, skal jeg framstå for deg, offeret for ditt avvik fra rettskaffenhet.[48]

Hun gikk deretter ut i en regntung natt og «for å gjøre sine klær tunge med vann gikk hun opp og ned i omtrent en halv time» før hun hoppet i elven Themsen, men en fremmed så henne forsvinne og reddet henne.[49] Mary Wollstonecraft betraktet selv sitt selvmord som dypt rasjonelt, og skrev etter at hun var blitt reddet:

Jeg har kun én sorg, da dødens bitterhet var passert ble jeg umenneskelig brakt tilbake til livet og elendigheten. Men en fast beslutning skal ikke la seg kue av skuffelse, heller ikke vil jeg tillate at det var et avsindig forsøk, for det var en av de mest overlagte fornuftshandlinger. I denne sammenheng er jeg kun ansvarlig overfor meg selv. Om jeg brød meg om hva som kalles omdømme, så er det ved andre omstendigheter jeg skal bli vanæret.[50]

William Godwin, kjent engelsk filosofi, forfatter og Wollstonecrafts ektemann og biograf

Gradvis kom Wollstonecraft tilbake til sitt litterære liv og ble igjen involvert i kretsen rundt Joseph Johnsons, spesielt Mary Hays, Elizabeth Inchbald, og Sarah Siddons via William Godwin. Wollstonecraft og Godwins unike beilingstid begynte sakte å utvikle seg til en lidenskapelig kjærlighetsaffære.[51] Godwin hadde lest hennes Min nordiske reise og skrev senere at «Om det noen gang var en bok som er beregnet på å få en mann til å bli forelsket i forfatteren, synes det for meg å være denne boken. Hun skriver om sine sorger på en måte som fyller oss med melankoli, og oppløser oss i ømhet, på samme tid viser hun et geni som tvinger oss til å beundre henne».[52]

Straks Mary Wollstonecraft igjen ble gravid besluttet de å gifte seg, slik at deres barn skulle bli legitimt og født innenfor ekteskapet. Deres ekteskap avslører det faktum at Wollstonecraft aldri hadde vært gift med Imlay, og av den årsak mistet både hun og Godwin mange såkalte venner. I tillegg mottok Godwin ytterligere kritikk, ettersom han hadde gjort seg til talsmann for avskaffelsen av ekteskapet i sin politiske avhandling Politisk rettferdighet.[53]

Etter at de giftet seg den 29. mars 1797 flyttet de inn i to sammensluttede hus, kjent som Polygonet, slik at de begge kunne fortsette å opprettholde sin uavhengighet, og de kommuniserte ofte via brev.[54] Ut fra alle vurderinger synes deres forhold å ha vært lykkelig og stabilt, skjønt tragisk kort.[55]

Død og Godwins Memoarer

[rediger | rediger kilde]
Brunplakett ved Wollstonecrafts siste hjem, i Camden
Brunplakett på stedet for Wollstonecrafts siste hjem, The Polygon, St Pancras, London.

Den 30. august 1797 fødte Mary Wollstonecraft sin andre datter, Mary. Selv om fødselen tilsynelatende gikk etter planen, sprakk morkaken i løpet av fødselen og ble infisert, noe som ikke var uvanlig på 1700-tallet. Etter flere dager i angst og dødskamp døde hun av sepsis, det vil si blodforgiftning, den 10. september.[56]

Godwin var knust av sorg: han skrev til sin venn Thomas Holcroft, «jeg tror bestemt at hennes like ikke eksisterer i verden. Jeg vet av erfaring at vi ble skapt for å gjøre hverandre lykkelige. Jeg har ingen forhåpninger om at jeg noen gang vil bli lykkelig igjen»[57]

Mary Wollstonecraft ble gravlagt på kirkegården til Old Saint Pancras og et minnesmerke for henne ble reist der, skjønt både hennes og Godwins levninger ble senere flyttet til Bournemouth. Hennes gravstein sier: «Mary Wollstonecraft Godwin, forfatter av Et forsvar for kvinners rettigheter: Født 27. april 1759: Død 10. september 1797».[58]

I januar 1798 utga Godwin sin biografi om sin avdøde hustru, Memoirs of the Author of A Vindication of the Rights of Woman (Memoarer av Forfatteren av Et forsvar for kvinners rettigheter). Selv om Godwin selv mente at han ga et ærlig og redelig portrett av sin hustru, skrevet med kjærlighet, medlidenhet og oppriktighet, ble mange lesere sjokkert over at han kunne avsløre Wollstonecrafts barn utenfor ekteskap, hennes kjærlighetsforhold og hennes forsøk på å begå selvmord.[59] Robert Southey beskyldte ham for «ønsket om rive klærne av sin døde hustru»[60], og ondskapsfulle satirer som det kvinnehatske The Unsex'd Females (De ukjønnslige kvinner, 1798) ble skrevet av Richard Polwhele.[trenger referanse]

Godwins Memoarer portretterer Wollstonecraft som en kvinne dypt innhyllet i sterke følelser balansert av hans fornuft, og som en mer religiøs skeptiker enn hennes egne skrifter antyder.[61] Godwins syn på Wollstonecraft ble videreført gjennom hele 1800-tallet og ga seg utslag i dikt som «Wollstonecraft and Fuseli» av poeten Robert Browning, og ett av William Roscoe med følgende linjer:

Hard was thy fate in all the scenes of life
As daughter, sister, mother, friend, and wife;
But harder still, thy fate in death we own,
Thus mourn'd by Godwin with a heart of stone.[62]

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]
Mary Wollstonecraft av John Opie (ca. 1791)

Mary Wollstonecraft har hatt hva Cora Kaplan betegnet som et «underlig» ettermæle: «for en forfatteraktivist dyktig i mange sjangrer... fram til det siste kvartårhundre har Wollstonecrafts liv blitt lest mer nøye enn hennes egne skrifter».[63] Etter den tilintetgjørende effekten av Godwins Memoarer lå Wollstonecrafts rykte i ruiner i det neste århundret. Hun ble satt i gapestokk av forfattere som Maria Edgeworth som formet figuren Harriet Freke i Belinda (1801), som et «misfoster», etter Wollstonecraft. Andre kvinnelige forfattere, som Mary Hays, Charlotte Smith, Fanny Burney og Jane West, skapte lignende litterære figurer inspirert av hennes liv, alle med den hensikt å gi leserne «en moralsk lærdom».[64]

Som Wollstonecraft-forskeren Virginia Sapiro viser leste svært få Wollstonecrafts egne verker under 1800-tallet, ettersom «de som angrep henne antydet eller uttrykte direkte at ingen kvinne med respekt for seg selv kunne lese hennes verker».[65]

Kun Lucretia Mott, en tidlig amerikansk feminist, synes å ha blitt påvirket av Wollstonecrafts skrifter.[66] I henhold til Sapiro, «det er få indikasjoner på at noen som spilte nøkkelroller i kvinners historie eller i feminismen, andre enn Lucretia Mott, leste Wollstonecrafts verker seriøst etter hennes død, før på 1900-tallet».[67] Med framveksten av den moderne feministbevegelsen omfavnet derimot kvinner, som ellers sto fjernt fra hverandre politisk slik som Virginia Woolf og Emma Goldman, historien om Wollstonecrafts liv og feiret hennes «eksperimenter i levesett», slik Woolf betegnet det i et berømt essay.[68] Imidlertid var det mange som fortsatte å rakke ned på og fordømme Wollstonecrafts livsstil, og hennes verker ble fortsatt oversett.

Med fremveksten av feministisk forskning og vitenskap i den akademiske verden på 1960- og 1970-tallet kom Wollstonecrafts verker igjen til verdighet. Verkenes skjebne reflekterte den feministiske bevegelsen selv, eksempelvis på begynnelsen av 1970-tallet ble det utgitt hele seks betydelige biografier om Wollstonecraft, som presenterte hennes «lidenskapelige liv i tillegg til (hennes) radikale og rasjonalistiske agenda».[69] Wollstonecraft ble sett på som en paradoksal, skjønt samtidig fengslende figur, som ikke kunne plasseres i 1970-tallets versjon av feminismens — «det personlige er politisk». På 1980- og 1990-tallet oppsto et annet bilde av Wollstonecraft, som beskrev henne mer som en skapning av sin egen tid: forskere som Claudia L. Johnson, Gary Kelly, og Virginia Sapiro demonstrerte kontinuiteten mellom Wollstonecrafts tanker og andre betydningsfulle tenkere på 1700-tallet, innenfor emner som følsomhet, økonomi, og politisk teori.[trenger referanse]

Wollstonecrafts verker har også hatt innvirkning på feminismen utenfor den akademiske verden i de senere år. Ayaan Hirsi Ali, en feminist som er kritisk til Islams diktat over kvinner, siterer fra Et forsvar for kvinners rettigheter i sin selvbiografi, og skriver at hun var «inspirert av Mary Wollstonecraft, en pioner blant feministiske tenkere som fortalte kvinner at de hadde samme fornuftsevner som menn, og således fortjente de samme rettigheter».[70]

Hovedverker

[rediger | rediger kilde]

Pedagogiske verker

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Thoughts on the Education of Daughters og Original Stories from Real Life

Title page reads «A VINDICATION OF THE RIGHTS OF WOMAN: WITH STRICUTRES ON POLITICAL AND MORAL SUBJECTS. BY MARY WOLLSTONECRAFT. PRINTED AT BOSTON, BY PETER EDES FOR THOMAS AND ANDREWS, Faust's Statue, No. 45, Newbury-Street, MDCCXCII.»"
Tittelsiden til den første amerikanske utgaven A Vindication of the Rights of Woman (1792)

Det fleste av Wollstonecrafts tidligste skrifter var sentrert rundt pedagogikk. Hun samlet en antologi av litterære utdrag «for forbedringen av unge kvinner» kalt The Female Reader (Den kvinnelige leser), og hun oversatte to barnebøker; Maria Geertruida van de Werken de Cambons Young Grandison (Unge barnebarn) og Christian Gotthilf Salzmanns Elements of Morality (Moralske stykker). Hennes egne skrifter tok også opp dette emnet. I begge hennes bøker om oppførsel, Thoughts on the Education of Daughters (Tanker om døtres oppdragelse, 1787) og barneboken Original Stories from Real Life (Originale fortellinger fra virkeligheten, 1788), hevder hun at barn bør bli utdannet i den framvoksende middelklassens etikk: selvdisiplin, ærlighet, nøysomhet og sosial tilfredshet.[71]

Begges bøkene fremhevet også viktigheten av å lære barn fornuft, å resonnere og trekke slutninger, noe som viser hennes intellektuelle gjeld til den betydningsfulle pedagogen og filosofen John Locke.[72] Imidlertid skiller den betydning som hun tillegger religiøs tro og de naturlige følelser, hennes verker fra hans, og hennes skifter knyttes derfor til tankene om følsomhet som ble populære på slutten av 1700-tallet.[73] Begge hevder at kvinner bør kunne utdanne seg, et kontroversielt emne på denne tiden og ett som hun stadig kom tilbake til i løpet av sin litterære karriere, mest merkbart i Et forsvar for kvinners rettigheter. Wollstonecraft argumenterte at godt utdannende kvinner ville bli gode hustruer og mødre og til syvende og sist også bli til det beste for nasjonen.[74]

Politiske skrifter

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Et forsvar for menneskenes rettigheter

Forsvar av menneskets rettigheter ble utgitt som et polemisk svar på Edmund Burkes Reflections on the Revolution in France (Refleksjoner om revolusjonen i Frankrike, 1790), som var Burkes forsvar av det konstitusjonelle monarkiet, aristokratiet og Den engelske kirke. Wollstonecrafts Forsvar av menneskets rettigheter (1790) angrep aristokratiet og argumenterte for republikansk styresett. Hun fremmet dette synet først i en pamflettkrig, som siden ble kjent som «Revolusjonsdebatten» og hvor Thomas Paines bok Rights of Man (Menneskets rettigheter, 1792) ble kampropet for de radikale.

Wollstonecraft angrep ikke bare aristokratiet og arvelige privilegier, men også det språket som Burke benyttet for å forsvare og opphøye det. I en berømt passasje i Refleksjoner hadde Burke jamret: «Jeg har tenkt titusen sverd dratt fra slirene for å hevne selv truende blikk som fornærmet henne (Marie Antoinette). Men ridderlighetens tidsalder er nå over».[75] De fleste motstanderne av Burke avviste det de så på som teatralsk medlidenhet med den franske dronningen — en medlidenhet de følte var på bekostning av folket. Men Wollstonecraft var unik i sitt angrep på Burkes kjønnsbetingede språk.[trenger referanse]

Ved å omdefinere «det opphøyde» og «det vakre», begreper først etablert av Burke selv i A Philosophical Enquiry into the Origin of Our Ideas of the Sublime and Beautiful (En filosofisk granskning av opprinnelsen til våre ideer om det opphøyde og det vakre, 1756), underminerte hun hans retorikk samt hans argumenter. Burke hadde assosiert det vakre med svakhet og kvinnelighet, og det opphøyde med styrke og maskulinitet. Wollstonecraft snudde disse definisjonene mot ham, argumenterte at hans teatralske tablå gjorde Burkes lesere, borgerne, til svake kvinner som er blitt forført av hans oppvisning.[76] I sin første åpenbare feministiske kritikk, som Wollstonecraft-forskeren Claudia L. Johnson mener har forblitt uovertruffen i sin polemiske styrke[77], angrep Wollstonecraft Burkes forsvar av et ulikhetssamfunn basert på kvinners passivitet.

Forsvar for kvinners rettigheter

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Et forsvar for kvinnens rettigheter

Tittelsiden til den første amerikanske utgaven av Kvinners rettigheter.

Wollstonecrafts Et forsvar for kvinnens rettigheter (1792) er et av de tidligste verker innenfor feministisk teori. Her argumenterer Wollstonecraft for at kvinner burde ha en utdannelse som er i samsvar med deres posisjon i samfunnet, og går deretter videre for å redefinere denne posisjonen ved å hevde at kvinner er uunnværlige for nasjonen, ettersom de utdanner barna og fordi de kan være «kamerater» for sine ektemenn, ikke bare deres hustruer.[78] Istedenfor å se på kvinner som samfunnets dekorasjoner eller eiendeler, som kan bli kjøpt og solgt ved ekteskap, fastholder hun at de er menneskelige vesener som fortjener de samme grunnleggende rettigheter som menn. Store deler av boken går heftig i rette med forfattere som James Fordyce og John Gregory og pedagogiske filosofer som Jean-Jacques Rousseau, som ønsket å frata kvinner retten til utdannelse. Eksempelvis har Rousseau berømt argumentert i Émile (1762) at kvinner burde bli utdannet for å kunne glede menn.[79]

Wollstonecraft hevdet at mange av samtidens kvinner var tåpelige og overfladiske, hun omtaler dem som «spaniels» (fuglehunder) og «leketøy»[80], men argumenterte at dette ikke var grunnet medfødte mangler i deres intelligens, men heller at menn har nektet dem tilgang til utdannelse. Wollstonecrafts hensikt var å illustrere de begrensninger som kvinners utilstrekkelige utdannelse har gitt dem, som hun skriver, «lært fra barndommen at skjønnhet er kvinners septer, sinnet former seg etter kroppen, og skimlet rundt dets forgylte bur, og søker kun å smykke dets fengsel».[81] Hun forutsatte at kvinner kunne oppnå langt mer, uten den oppmuntring som unge kvinner mottar fra tidlig alder til å fokusere sin oppmerksomhet på skjønnhet og ytre ferdigheter.[82]

Mens Wollstonecraft krever likhet mellom kjønnene på bestemte områder av livet, slik som i moral og sedelighet, hevder hun ikke uttrykkelig at menn og kvinner er like.[83] Isteden hevder hun at menn og kvinner er like for Guds øyne, men slike påstander står i kontrast til hennes utsagn om den mannlig styrkes overlegenhet og tapperhet.[84] Wollstonecraft har i et kjent og tvetydig avsnitt skrevet at «La det ikke bli konkludert med at jeg ønsker å vende opp ned på tingenes orden; jeg har allerede utgått fra at menn, gitt deres kroppsforfatning, synes å være utrustet fra forsynet for en større grad av dyd. Jeg snakker samlet om hele kjønnet, men jeg ser ikke den minste grunn til å konkludere med at deres dyd skulle variere med hensyn til deres natur. Hvordan kan den det, hvis dyden bare har én evig standard? Jeg må derfor, hvis jeg resonerer konsekvent, like sterkt fastholde at de har den samme enkle retning, som at det er en Gud».[85] Hennes flertydige utsagn om kjønnenes likhet har siden gjort det vanskelig å klassifisere Wollstonecraft som en moderne feminist, men det har også sin grunn i at både begrepet og konseptet ikke var tilgjengelig for henne.[86]

En av Wollstonecrafts mest bitende kritiske avsnitt i Kvinners rettigheter er om den falske og overdrevne følsomhet, som blir tilegnet kvinner. Hun argumenterer at kvinner som ligger under for følsomhet «blåses rundt av hvert eneste forbigående vindkast av følelser», og ettersom de er «bytte for sine sanser» kan de ikke tenke rasjonelt.[87] Faktisk hevder hun at de skader ikke bare seg selv, men også hele sivilisasjonen: disse er ikke kvinner som kan bidra til foredle sivilisasjonen — en populær tanke på 1700-tallet — men kvinner som vil ødelegge den. Wollstonecraft hevder ikke at fornuft og følelser skal handle uavhengig av heverandre; men tror heller at de burde prege hverandre.[88]

I tillegg til hennes lengre filosofiske argumenter har Wollstonecraft også lagt fram en spesifikk plan for utdannelse. I det tolvte kapittelet av Kvinners rettigheter, «Vår nasjonale utdannelse», argumenterer hun for at alle barn burde bli sendt på «landlig dagskole», foruten at noe utdannelse burde bli gitt i hjemmet «for å inspirere en kjærlighet til hjemmet og hjemmets sysler». Hun hevder også at undervisningen bør skje i fellesskap med begge kjønn, og argumenterer for at menn og kvinner, ettersom ekteskap er «samfunnets sement», burde bli «utdannet etter den samme modell».[89]

Wollstonecraft adresserer sin tekst til middelklassen som hun beskriver som den «mest naturlige standen», og på mange måter er Kvinners rettigheter påvirket av et borgerlig syn på verden.[90] Boken oppmuntrer leserne til beskjedenhet og flid og angriper aristokratiets ubrukelighet, men hun er ikke nødvendigvis en venn av de fattige, for eksempel foreslår hun i sin nasjonale plan for utdannelse at etter det niende alderstrinnet burde de fattige, unntatt de som er briljante, bli skilt fra de rike og få undervisning på en annen skole.[91]

Romaner

[rediger | rediger kilde]
Otto Scholderers Ung pike leser (1883); i både Mary og Maria kritiserer Wollstonecraft kvinner som innbiller seg selv at de er sentimentale heltinner.

Wollstonecrafts to romaner kritiser begge hva hun så på som ekteskapets patriarkalske institusjon og dets skadelige effekt på kvinner. I hennes første roman, Mary: A Fiction (Mary, en fiksjon, 1788), er den kvinnelige hovedpersonen, som har gitt romanen sin tittel, tvunget inn i et kjærlighetsløst ekteskap av økonomiske grunner. Hun finner sine behov for kjærlighet og ømhet utenfor ekteskapet i to lidenskapelige romantiske vennskap, ett med en kvinne og ett annet med en mann.

Maria: or, The Wrongs of Woman (Maria, eller, En kvinnes urett, 1798) er en uferdig roman som ble utgitt posthumt og er ofte blitt betraktet som Wollstonecrafts mest radikale feministiske arbeid[92], og handler om en kvinne som blir fengslet i et sinnssykehus av sin ektemann. Som Mary finner Maria også kjærligheten utenfor ekteskapet, i et forhold med en annen som er innlagt og i vennskapet med en av pleierne. Ingen av Wollstonecrafts romaner forteller om gode ekteskap, skjønt hun hevder at slike forhold finnes i Kvinners rettigheter. På slutten av romanen Mary tror heltinnen at hun går «til den verden hvor det er hverken gifting eller bortgifting»[93], antagelig en positiv tilstand.[94]

Begge romanene kritiserer også tanken om følsomhet, en moralfilosofi og en estetikk som hadde blitt populær på slutten av 1700-tallet. Mary er i seg selv en roman om følsomhet og Wollstonecraft forsøker å benytte sjangerens trekk for å underminere det sentimentale i seg selv, en filosofi hun mente var ødeleggende for kvinner ettersom den oppmuntret dem til stole for mye på sine følelser framfor fornuften. I hennes andre roman, Maria, er heltinnen forført av romantiske fantasier fostret av romaner som blir beskrevet som spesielt skadelige.[95]

Vennskap mellom kvinner står sentralt i begge romanene, men det er vennskapet mellom Maria og Jemima, en tjener som har til oppgave å vokte henne i sinnssykehuset, som er mest historisk betydningsfullt. Dette vennskapet er basert på et sympatisk bånd av moderskap mellom en overklassekvinne og en underklassekvinne. Det er ett av de aller første hendelser i historisk kvinnelitteratur som gir hentydninger om et argument som overtrer klassegrensene, det vil si at kvinner i ulike økonomiske posisjoner har samme interesser ettersom de begge er kvinner.[96]

Vandringsmannen over tåken, av Caspar David Friedrich (1818); beskrivelse av det opphøyde.

Brev skrevet i Sverige, Norge og Danmark (1796)

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Min nordiske reise

Mary Wollstonecrafts Letters Written in Sweden, Norway, and Denmark (Brev skrevet i Sverige, Norge og Danmark, 1796, utgitt på norsk under tittelen Min nordiske reise, 1976) er en dypfølt personlig reisefortelling. De 24 brevene dekker en omfattende rekke emner, fra sosiologiske refleksjoner om Norge og Skandinavia og dets folk, til filosofiske spørsmål om identitet og til grubling over hennes forhold til Imlay, til tross for han ikke blir nevnt med navn i teksten.

Ved å benytte en utsøkt retorikk utforsker Wollstonecraft forholdet mellom jeget og samfunnet. Hennes refleksjon viser sterk påvirkning fra Rousseau, og verket deler tilsvarende temaer med Rousseaus uferdige Les Rêveries du promeneur solitaire (Drømmerier av en ensom vandrer, 1782): «søken etter kilden til menneskelig lykke, den stoiske refleksjon over materielle goder, den ekstatiske omfavnelsen av naturen, og det uunnværlige sinnelag for forståelse».[97] Mens Rousseau til sist avviser samfunnet, priser Wollstonecraft hjemmet og den industrielle framgang.[98]

Wollstonecraft fremmer en subjektive erfaring i forhold til naturen, utforsker sammenhengene mellom det opphøyde og følsomhet. Mange av brevene beskriver de betagende utsiktene i Norge og Skandinavia og hennes ønske om å skape en emosjonell sammenheng til den naturlige verden. I dette gir hun en større verdi til forestillingen og fantasien enn hun har gjort i sine tidligere verker.[99] Som i hennes tidligere skrifter er hun en forkjemper for frigjøringen av kvinner og deres rett til utdannelse.[100] En endring fra hennes tidligere verker er derimot at hun illustrerer de skadelige effekter av handelen på samfunnet, og setter opp en kontrast mellom den innbilte sammenhengen til verden med en tilsvarende kommersiell og kremmeraktig, en holdning hun assosierer med Imlay.[101]

Min nordiske reise ble Wollstonecrafts mest tilgjengelige og populære bok på 1790-tallet. Den solgte godt og ble positivt mottatt av de fleste kritikere. William Godwin skrev at «om det noen gang var en bok beregnet på å få en mann til å elske forfatteren, så synes det for meg å være denne boken.».[102] Boken påvirket romantiske poeter som William Wordsworth og Samuel Taylor Coleridge, som lånte fra bokens tema og dens estetikk.[103]

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]

Dette er en komplett liste over Mary Wollstonecrafts verker på engelsk; alle verkene er førsteutgaven og ble forfattet av Wollstonecraft om ikke annet er oppgitt.[104]

  • Thoughts on the Education of Daughters: With Reflections on Female Conduct, in the More Important Duties of Life. London: Joseph Johnson, 1787.
  • Mary: A Fiction. London: Joseph Johnson, 1788.
  • Original Stories from Real Life: With Conversations Calculated to Regulate the Affections and Form the Mind to Truth and Goodness. London: Joseph Johnson, 1788.
  • Necker, Jacques: Of the Importance of Religious Opinions. Oversatt av Mary Wollstonecraft. London: Joseph Johnson, 1788.
  • The Female Reader: Or, Miscellaneous Pieces, in Prose and Verse; selected from the best writers, and disposed under proper heads; for the improvement of young women. Av Mr. Cresswick, teacher of elocution [Mary Wollstonecraft]. To which is prefixed a preface, containing some hints on female education. London: Joseph Johnson, 1789.
  • de Cambon, Maria Geertruida van de Werken: Young Grandison. A Series of Letters from Young Persons to Their Friends. Oversettelse Mary Wollstonecraft. London: Joseph Johnson, 1790.
  • Salzmann, Christian Gotthilf: Elements of Morality, for the Use of Children; with an introductory address to parents. Oversettelse Mary Wollstonecraft. London: Joseph Johnson, 1790.
  • A Vindication of the Rights of Men, in a Letter to the Right Honourable Edmund Burke. London: Joseph Johnson, 1790.
  • A Vindication of the Rights of Woman with Strictures on Moral and Political Subjects. London: Joseph Johnson, 1792.
  • «On the Prevailing Opinion of a Sexual Character in Women, with Strictures on Dr. Gregory's Legacy to His Daughters». New Annual Register (1792): 457–466. [Fra Rights of Woman]
  • An Historical and Moral View of the French Revolution; and the Effect It Has produced in Europe. London: Joseph Johnson, 1794.
  • Letters Written during a Short Residence in Sweden, Norway, and Denmark. London: Joseph Johnson, 1796.
  • «On Poetry, and Our Relish for the Beauties of Nature». Monthly Magazine (April 1797).
  • Maria: or, The Wrongs of Woman. Posthumous Works of the Author of A Vindication of the Rights of Woman. Red. William Godwin. London: Joseph Johnson, 1798. [Utgit posthum; uferdig]
  • «The Cave of Fancy». Posthumous Works of the Author of A Vindication of the Rights of Woman. Red. William Godwin. London: Joseph Johnson, 1798. [Utgitt posthum; fragment skrevet i 1787]
  • «Letter on the Present Character of the French Nation». Posthumous Works of the Author of A Vindication of the Rights of Woman. Red. William Godwin. London: Joseph Johnson, 1798. [Utgitt posthum; skrevet i 1793]
  • «Fragment of Letters on the Management of Infants». Posthumous Works of the Author of A Vindication of the Rights of Woman. Red. William Godwin. London: Joseph Johnson, 1798. [Utgitt posthum; uferdig]
  • «Lessons». Posthumous Works of the Author of A Vindication of the Rights of Woman. Red. William Godwin. London: Joseph Johnson, 1798. [Utgitt posthum; uferdig]
  • «Hints». Posthumous Works of the Author of A Vindication of the Rights of Woman. Ed. William Godwin. London: Joseph Johnson, 1798. [Utgitt posthum; notater om det andre bindet av Rights of Woman, aldri skrevet]
  • Bidrag til Analytical Review (1788–1797) [utgitt anonymt]

Bøker og pamfletter i utvalg og oversettelser

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 24. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b regionální databáze Knihovny města Olomouce, tritius.kmol.cz, besøkt 25. september 2024[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b A historical dictionary of British women[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Roglo, Roglo person ID p=mary;n=wollstonecraft[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Oxford Dictionary of National Biography[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jn20000605652, besøkt 21. oktober 2024[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jn20000605652, Wikidata Q13550863, http://autority.nkp.cz/ 
  8. ^ a b c d e f Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ The Peerage person ID p14822.htm#i148220, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b c Oxford Dictionary of National Biography, Oxford Biography Index Number 10893[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ englishhistoryauthors.blogspot.com, besøkt 17. juli 2019[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ Det tyske nasjonalbibliotekets katalog, GND-ID 118639285, besøkt 5. september 2024[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ Bibliothèque nationale de France (på fr), Autorités BnF, BNF-ID 119293724, Wikidata Q19938912, https://data.bnf.fr/ 
  15. ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 29773923, Wikidata Q16744133 
  16. ^ Tomalin, 9, 17, 24, 27; Sunstein, 11.
  17. ^ Todd, 1; Tomalin, 19; Wardle, 6; Sunstein, 16.
  18. ^ Todd, 45–57; Tomalin, 34–43; Wardle, 27–30; Sunstein, 80-91.
  19. ^ Sitat fra Todd, 16.
  20. ^ Se eksempelvis Todd, 72–75; Tomalin, 18–21; Sunstein, 22-33.
  21. ^ Todd, 22–24; Tomalin, 25–27; Wardle, 10–11; Sunstein, 39-42.
  22. ^ Wardle, 12–18; Sunstein 51-57.
  23. ^ Wardle, 20; Sunstein, 73-76.
  24. ^ Todd, 62; Wardle, 30–32; Sunstein, 92-102.
  25. ^ Todd, 68–69; Tomalin, 52ff; Wardle, 43–45; Sunstein, 103-106.
  26. ^ Tomalin, 54–57.
  27. ^ Se Wardle, kapittel 2, for selvbiografiske elementer i Mary; se Sunstein, kapittel 7.
  28. ^ Se eksempelvis Todd, 106–7; Tomalin, 66; 79–80; Sunstein, 127-28
  29. ^ Todd, 116.
  30. ^ Tomalin, 64–88; Wardle, 60ff; Sunstein, 160-61.
  31. ^ Wollstonecraft, The Collected Letters, 139; se også Sunstein, 154.
  32. ^ Todd, 123; Tomalin, 91–92; Wardle, 80–82; Sunstein, 151-55.
  33. ^ Todd, 134–35.
  34. ^ Tomalin, 89–109; Wardle, 92–94; 128; Sunstein, 171-75.
  35. ^ Sitert fra Todd, 153.
  36. ^ Todd, 197–98; Tomalin 151–52; Wardle, 171–73; 76–77; Sunstein, 220-22.
  37. ^ Tomalin, 144–155; Wardle, 115ff; Sunstein, 192-202.
  38. ^ Todd, 214–15; Tomalin, 156–82; Wardle, 179–84.
  39. ^ Todd, 232–36; Tomalin, 185–86; Wardle, 185–88; Sunstein, 235-45.
  40. ^ Tomalin, 218; Wardle, 202–3; Sunstein, 256-57.
  41. ^ uthevelsen er Wollstonecrafts egen, sitert fra Wardle, 202.
  42. ^ Tomalin, 211–219; Wardle, 206–14; Sunstein, 254-55.
  43. ^ St Clair, 160; Wardle, 192–93; Sunstein, 262-63.
  44. ^ Tomalin, 225.
  45. ^ Todd, Chapter 25; Tomalin, 220–31; Wardle, 215ff; Sunstein, 262ff.
  46. ^ Todd, 286–87; Wardle, 225.
  47. ^ Tomalin, 225–31; Wardle, 226–44; Sunstein, 277-90.
  48. ^ Wollstonecraft, The Collected Letters, 326.
  49. ^ Todd, 355–56; Tomalin, 232–36; Wardle, 245–46.
  50. ^ Sitert fra Todd, 357.
  51. ^ St. Clair, 164–69; Tomalin, 245–70; Wardle, 268ff; Sunstein, 314-20.
  52. ^ Godwin, 95.
  53. ^ St. Clair, 172–74; Tomalin, 271–73; Sunstein, 330-35.
  54. ^ Sunstein har utgitt flere av disse brevene slik at leserne kan følge Wollstonecrafts og Godwins samtaler (321ff.)
  55. ^ St. Clair, 173; Wardle, 286–92; Sunstein, 335-40.
  56. ^ Todd, 450–56; Tomalin, 275–83; Wardle, 302–306; Sunstein, 342-47.
  57. ^ Sitert fra C. Paul Kegan, William Godwin: His Friends and Contemporaries, London: Henry S. King and Co. (1876)
  58. ^ Todd, 457.
  59. ^ St. Clair, 182–88; Tomalin, 289–97; Sunstein, 349-51; Sapiro, 272.
  60. ^ Robert Southey til William Taylor, 1. juli 1804. A Memoir of the Life and Writings of William Taylor of Norwich. Red. J. W. Robberds. 2 bind. London: John Murray (1824) 1:504.
  61. ^ Sapiro, 273-74.
  62. ^ Sitert fra Sapiro, 273.
  63. ^ Kaplan, «Wollstonecraft's reception», 247.
  64. ^ Favret, 131–32.
  65. ^ Sapiro, 274.
  66. ^ Sapiro, 276-77.
  67. ^ Sapiro, 277.
  68. ^ Woolf, Virginia. «The Four Figures» Arkivert 3. april 2007 hos Wayback Machine..
  69. ^ Kaplan, «Wollstonecraft's reception», 254; Sapiro, 278-79.
  70. ^ Hirsi Ali, Ayaan. Infidel. New York: Free Press (2007), 295.
  71. ^ Jones, «Literature of advice», 122-26; Kelly, 58-59.
  72. ^ Richardson, 24-27; Myers, «Impeccable Governesses», 38.
  73. ^ Jones, «Literature of advice», 124-29; Richardson, 24-27.
  74. ^ Richardson, 25–27; Jones, «Literature of advice», 124; Myers, «Impeccable Governesses», 37-39.
  75. ^ Sitert fra Butler, 44.
  76. ^ Wollstonecraft, Vindications, 45; Johnson, 26; Sapiro, 121-22; Kelly, 90; 97-98.
  77. ^ Johnson, 27; see also, Todd, 165.
  78. ^ Wollstonecraft, Vindications, 192.
  79. ^ Kelly, 123; 126; Taylor, 14-15; Sapiro, 27-28; 13-31; 243-44.
  80. ^ Wollstonecraft, Vindications, 144.
  81. ^ Wollstonecraft, Vindications, 157.
  82. ^ Kelly, 124-26; Taylor, 14-15.
  83. ^ Se eksempelvis Wollstonecraft, Vindications, 126, 146.
  84. ^ Wollstonecraft, Vindications, 110.
  85. ^ Wollstonecraft, Vindications, 135.
  86. ^ Ordet feminist og feminisme kom ikke i bruk før på 1890-tallet i henhold til Oxford English Dictionary. Se også Taylor, 12; 55-57; 105-106; 118-20; Sapiro, 257-59.
  87. ^ Wollstonecraft, Vindications, 177.
  88. ^ Jones, 46.
  89. ^ Wollstonecraft, Vindications, kapittel 12; se også Kelly, 124-25; 133-34; Sapiro, 237ff.
  90. ^ Kelly, 128ff; Taylor, 167-68; Sapiro, 27.
  91. ^ Wollstonecraft, Vindications, 311; see also Taylor, 159-61; Sapiro, 91-92.
  92. ^ Taylor, Chapter 9.
  93. ^ Wollstonecraft, Mary, 68.
  94. ^ Poovey, 100-101; Taylor, 232-33.
  95. ^ Johnson, 60; 65-66; Kelly, 44; Poovey, 89; Taylor, 135; Todd, Women's Friendship, 210-11.
  96. ^ Todd, Women's Friendships, 208; 221-22; Johnson, 67–68; Taylor, 233; 243–44; Sapiro, 155.
  97. ^ Favret, 104; Sapiro, 286-87.
  98. ^ Favret, 105–106.
  99. ^ Myers, "Wollstonecraft's Letters", 167; 180; Poovey, 83-84; 106; Kelly, 189-90.
  100. ^ Myers, "Wollstonecraft's Letters", 174; Favret, 96; 120; 127.
  101. ^ avret, 119ff; Poovey, 93; Myers, "Wollstonecraft's Letters", 177; Kelly, 179-181.
  102. ^ Godwin, 95.
  103. ^ Todd, 367; Kaplan, "Mary Wollstonecraft's reception", 262; Sapiro, 35; Favret, 128.
  104. ^ Sapiro, 341ff.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Biografier

[rediger | rediger kilde]
  • Brailsford, Henry Noel: Shelley, Godwin og kretsen rundt dem (Nisus Forlag, 2013).
  • Flexner, Eleanor. Mary Wollstonecraft: A Biography. New York: Coward, McCann and Geoghegan, 1972. ISBN 0-6981-0447-1.
  • Godwin, William. Memoirs of the Author of a Vindication of the Rights of Woman. Eds. Pamela Clemit and Gina Luria Walker. Peterborough: Broadview Press Ltd., 2001. ISBN 1-55111-259-0. [På norsk: Mary Wollstonecraft -- in memoriam (Nisus Forlag, 2017)]
  • Hays, Mary. "Memoirs of Mary Wollstonecraft". Annual Necrology (1797–98): 411–460.
  • St Clair, William. The Godwins and the Shelleys: The biography of a family. New York: W. W. Norton and Co., 1989. ISBN 0-8018-4233-6.
  • Sunstein, Emily. A Different Face: the Life of Mary Wollstonecraft. Boston: Little, Brown and Co., 1975. ISBN 0-06-014201-4.
  • Todd, Janet. Mary Wollstonecraft: A Revolutionary Life. London: Weidenfeld and Nicholson, 2000. ISBN 0-231-12184-9.
  • Tomalin, Claire. The Life and Death of Mary Wollstonecraft. Rev. ed. New York: Penguin, 1992. ISBN 0-14-016761-7.
  • Wardle, Ralph M. Mary Wollstonecraft: A Critical Biography. Lincoln: University of Nebraska Press, 1951.

Omtaler i norske tidsskrift

[rediger | rediger kilde]
  • Hansen, Kjeld-Willy: «Laurvig – en ren og vakker by», Om Min nordiske reise i tidsskriftet Langs Lågen, 2002. Side 172-175 (tidligere trykt i Østlandsposten 2000).
  • Hagen, Aina Landsverk: «Bokanmeldelse av: Et forsvar for kvinnens rettigheter / Mary Wollstonecraft» i Kvinnejournalen, Nr 1 (2003). Side 27.
  • Sjöholm, Cecilia: «Sade, Wollstonecraft og tilsynekomsten av kvinnelig begjær» i Agora nr 4 (2000)/ nr 1 (2001). Side 118-139.
  • Ryall, Anka: «A vindication of struggling nature : Mary Wollstonecraft's Scandinavia». Foredrag holdt på «Writing and a Sense of Place Symposium», Tromsø, august 1996. Nordlit nr 1 (1997). Side 127-149.
  • Scott Sørensen, Anne: «A picturesque travelogue : Mary Wollstonecraft's Letters written during a short residence in Sweden, Norway and Denmark, 1796» i Nora Vol. 4, no. 1 (1996). Side 31-43.
  • Refseth, Nina: «Mary Wollstonecraft (1759–1797) i Arr nr 1 (1994). Side 66-67.
  • Ryall, Anka: «Et blad av mitt eget hjertes historie» : Mary Wollstonecraft i Skandinavia» i Nytt om kvinneforskning nr 3 (1993). Side 40-48.
  • Svenneby, Elin: «Opplysningens logikk og retorikk i A Vindication of the Rights of Woman» i Nytt om kvinneforskning nr 3 (1993). Side 32-39.
  • Rønning, Anne Holden: «Mary Wollstonecraft – en farlig skribent?» i Nytt om kvinneforskning nr 3 (1993). Side 25-31.
  • Wiestad, Else: «Opposisjon og interaksjon : Wollstonecrafts oppgjør med Rousseau» i Nytt om kvinneforskning nr 3 (1993). Side 15-24.
  • Nagel, Anne-Hilde: «Mary Wollstonecraft og den franske revolusjonen» i Nytt om kvinneforskning nr 3 (1993). Side 5-14.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Mary_Wollstonecraft&oldid=24741511»