Mitt navn er Karmosin
Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
| Mitt navn er Karmosin | |||
|---|---|---|---|
| orig. Benim adım Kırmızı | |||
| Forfatter(e) | Orhan Pamuk | ||
| Språk | Tyrkisk | ||
| Sjanger | roman | ||
| Utgitt | 1998 | ||
| Originalutgave | 2000 | ||
| Norsk utgave | 2003 | ||
| Forlag | Gyldendal | ||
| Oversetter(e) | Bernt Brendemoen | ||
| Sider | 477 | ||
Mitt navn er Karmosin er en roman av den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk. Den er forfatterens sjette roman, og kom ut i 2000.
Historia utspiller seg i løpet av ni vinterdager i Istanbul i 1591, og romanens hovedpersoner er miniatyrmalere i Det ottomanske riket. I åpningskapitlet blir en av miniatyrmalerne brutalt myrdet av en kollega, og i det ytre dreier plottet seg om oppklaringa av forbrytelsen.
Romanen blander mystikk, kjærlighet, filosofiske og estetiske betraktninger, og gir et nærbilde av Det ottomanske riket
Personer
[rediger | rediger kilde]- Mester Elegant Effendi, myrdet miniatyrmaler
- Kara , miniatyrmaler og bokbinder. Nylig hjemkommet fra tolv år i utlendighet i Persia.
- Enishte Effendi, Karas onkel. Miniatyrmaler som arbeider på en hemmelig bok i europeisk stil som sultanen har bestilt.
- Sheküre, Enishtes vakre datter, tilbedt av fetteren Kara.
- Shevket, Shekures eldste sønn
- Orhan, Shekures yngste sønn
- Hassan, yngre bror av Sheküres savnede ektemann
- Hayriye, tjener i Enishtes hus og Enishtes elskerinne
- Mester Osman, leder for sultanens miniatyrmalerverksted
- Sommerfugl , Stork og Oliven, miniatyrmalere under Mester Osman, hver av dem mistenkt for drapet på kollegaen
- Esther, jødisk skreppehandler, budbringer
- Nusret Hoja, konservativ muslimsk leder, bekjemper kaffehus, historiefortelling og malerier
Handling
[rediger | rediger kilde]Romanen åpner med at miniatyrmaleren mester Elegant Effendi beretter om sin egen død for morderhånd. Vi forflytter os deretter til Mester Enishtes hus, der Kara er kommet tilbake for å oppsøke onkelen sin. Tolv år tidligere måtte han som ung mann forlate det samme huset, etter at han hadde erklært seg for dattera i huset, kusina Sheküre. Sheküre er nå i praksis enke, ettersom mannen ikke er vendt hjem fra krigen. Kara faller for Sheküre på nytt, men motarbeides av Sheküres svoger Hassan, som hevder at ekteskapet fortsatt er gyldig, ettersom broren ikke er erklært død. Hassan krever at hun kommer tilbake til ektemannens hus, som hun er flykta fra på grunn av Hassans tilnærmelser.
Kara blir trukket direkte inn i jakta på morderen etter at Enishte også blir drept, høyst sannsynlig av den samme miniatyrmaleren som drepte Mester Elegant. Kara må i løpet av noen hektiske dager arbeide på flere fronter. Han må finne morderen, han må overbevise Sheküre om sine edle hensikter med henne, og han må hindre at Hassan tar henne og barna tilbake.
Mordgåten viser seg å ha sin løsning på det psykologiske plan, da motivet finnes skjult i en pågående ideologisk kamp mellom tradisjonalister og modernister i miniatyrmalerlauget. Detektivarbeidet fører Kara inn i sultanens skattkammer, der han ved å studere gamle miniatyrmalerier mener å kunne finne spor som feller morderen.
Komposisjon og stil
[rediger | rediger kilde]Det spesielle med komposisjonen er at fortelleren – som alltid er en førstepersonsforteller – skifter fra kapittel til kapittel. De samme begivenhetene blir fortalt av to eller flere påfølgende fortellere. På den måten blir handlinga belyst via stadig skiftende synsvinkler. Av og til opptrer høyst uventa stemmer som fortellere – liket av den drepte, en mynt, ulike motiver i billedkunsten, fargen karmosin.
Tematikk
[rediger | rediger kilde]Gjennomgangstemaet er den ideologiske kampen mellom på den ene sida de malerne som mener at kunsten består i å nærme seg det guddommelige ved å kopiere de gamle mesterne fra Herat. For dem er individuelle særdrag hos kunstneren en uting som må bekjempes, på samme måte som individuelle trekk hos de avbildede personene og figurene er det. Det er tingenes og menneskenes vesen kunstnreren må søke å uttrykke, for derved å oppfylle guds vilje.
På den andre sida står Mester Enishte og de som mener at Østens malere bør lære av de europeiske kunstnerne, som maler folk så livaktig at det er mulig å gjenkjenne dem på bildet. I Europa er individuelle trekk og en personlig stil ikke et avvik, men er blitt en dyd.
Striden mellom tradisjonalistene og de europeisk orienterte er et bilde på den striden som ble utkjempet på mange områder i Europa på overgangen mellom middelalderen og nyere tid, mellom de som mente at det høyeste mål var å underkaste seg guds vilje, og renessansemenneskene og humanistene som vektla menneskets egne ressurser og muligheter. Et viktig trekk ved Renessansen var framveksten av den individuelle kunstner.
I Europa endte striden med modernitetens seier over middelalderen, og nå er den samme ideologiske kampen nådd Europas nærmeste nabo i øst – Det ottomanske riket. I siste instans prøver romanen å finne svar på hvorfor Europa fra 1500-tallet gikk inn i en epoke med rask økonomisk, vitenskapelig, teknisk og kunstnerisk utvikling, mens Østen enda i mange århundrer fortsatte å være prega av føydale slavestater. Mitt navn er Karmosin slår ned på så å si det avgjørende øyeblikket i Det nære østens historiske utvikling.