Skrotplukker
Skrotplukker, eller fillepeller, er et begrep som ble mye brukt i England (ragpicker) og i Frankrike (chiffonnier), fra 1800-tallet til tidlig på 1900-tallet om folk som livnærte seg av å lete gjennom søppel i bygatene for å samle materiale som kunne brukes til gjenvinning. Rester av klestøy og papir kunne bli til papp, knust glass kunne smeltes om og gjenbrukes, til og med døde katter og hunder kunne bli flådd for å lage klær.
De utførte ikke selve resirkuleringen av materialene selv. De bare samlet inn alt de kunne finne, og leverte det til en hoved-skrotplukker, vanligvis en tidligere skrotplukker, som igjen kunne selge det videre, for det meste etter vekt, til rike investorer som hadde midler til å omforme materialene til noe mer lønnsomt.[1][2]
Historisk og samfunnsmessig sammenheng
[rediger | rediger kilde]Selv om det var et yrke kun for folk i den laveste av arbeiderklassene, ble skrotplukking ansett som et ærlig yrke, mer på linje med en gatefeier enn en tigger. I Paris ble for eksempel skrotplukkerne regulert med lov: Deres virksomhet var begrenset til visse tider på natten, og de ble pålagt å returnere noen særdeles verdifulle gjenstander til sine eiere eller til myndighetene.[1]
Da Eugène Poubelle innførte søppelbøtten i 1884 ble han kritisert i franske aviser for å blande seg i skrotplukkernes levebrød.[3] Etter hvert kom moderne sanitæranlegg og resirkuleringsprogrammer som førte til at yrket avtok, men det forsvant ikke helt. Skrot- og bein-menn er ikke uvanlig i England i dag. Skrotplukking er fortsatt utbredt i den tredje verden i dag, for eksempel i Mumbai i India, hvor de tilbyr de fattigste i samfunnet i områder med søppel og resirkulering en sjanse til å tjene en hånd-til-munn-inntekt.
Bruk av begrepet gjennom tidene
[rediger | rediger kilde]En del av leiegårdene i Chatham Square på Manhattan i New York ble kjent som skrotplukkernes plass (Rag-picker's Court), da de fleste av innbyggerne der hadde dette som yrke. I 1879 tok journalisten William Allen Rogers med den skrotstrødde gårdsplassen i avisen Harpers Weekly som en del av en artikkelserie om graveringer som var fokusert på indre-by-liv.[4]
I romanen Les Misérables (1862), er karakteren Vargouleme en skrotplukker. Han anser seg selv heldig fordi, i motsetning til mange andre på gatene i Paris, har han et yrke.
Francis Saltus Saltus Skygger og forbilder (1890) inneholder et dikt om skrotplukkere med tittelen Den gamle skrotplukker i Paris (The Old Rag-picker of Paris).[5]
Original Rags (1899) er en medley for piano, et tidlig eksempel på Ragtime-sjangeren, som refererer til skrotplukkere, samt et ordspill på begrepet.
Den britiske gitaristen og sangeren Mark Knopfler ga ut albumet The Ragpicker's Dream i 2002 hvor en sang også har denne tittelen. Tittelen kan oversettes med «Skrotplukkerens drøm», en henvisning til billig brennevin, muligens hjemmebrent, som fattigfolk hadde råd til.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Edwards, Henry Sutherland (1893). Old and New Paris: Its history, its people, and its places. Cassell and Co. s. 360–365.
- ^ The Progressive Conservative Party of Canada (1904). «The Workers in Waste Products». Public Opinion. 36.
- ^ Lynch, Hannah (1901). French life in town and country. Putnam. s. 278–279.
- ^ Grafton, John (1977). New York in the nineteenth century. Dover Publications. s. 62. ISBN 978-0-486-23516-5.
- ^ Francis Saltus Saltus (1890). Shadows and Ideals. C. W. Moulton.