Slaget om Saigon (1968)
| Slaget om Saigon | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Del av Tết-offensiven under Vietnamkrigen | |||||||
Fra Saigon 31. januar 1968 | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Tap | |||||||
| Usikre | Usikre, påstått mer enn 1 100 mann | ||||||
Saigon Slaget om Saigon (Sør-Vietnam) | |||||||
| Hendelser under Tết-offensiven |
|---|
| Slaget ved Khe Sanh • Kampene om Quang Tri • Slaget om Huế • Huế-massakren • Slaget om Saigon • Slaget om Lang Vei • Slaget om Kham Duc • Slaget om Coral–Balmoral |
Slaget om Saigon i perioden 30. januar til 7. mars 1968 var det første større slaget om byen under Vietnamkrigen. Det kom som en del av den nordvietnamesiske Tết-offensiven. Flere steder i og rundt Saigon ble angrepet av omkring fem bataljoner fra Den nordvietnamesiske hæren, under ledelse av Trần Văn Trà. Det totale nordvietnamesiske tapet i disse to angrepene var mer enn 1 100 mann. Til tross for de ujevne tapstallene, som var typiske for hele Vietnamkrigen, klarte nordvietnameserne og FNL å ta store deler av byen.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Tết-offensiven
I forbindelse med det vietnamesiske nyttåret Tết gikk Nord-Vietnam til en omfattende offensiv over hele Sør-Vietnam med angrep på en rekke byer og militære installasjoner, samt målrettet likvidering av lokale og sentrale myndighetspersoner i Sør-Vietnam. Målsettingen var ikke å innta hele landet militært, men å ramme motstanderne så hard at det kunne åpne for et folkelig opprør i sør. Saigon var et av hovedmålene. Militært sett falt planen falt sammen av to grunner. For det første var amerikanerne betraktelig mer mobile enn motparten, og de klarte derfor å komme seg tilbake til byene etter raidene i grenseområdet. Dernest var analysen av stemningen blant folket i Sør-Vietnam fullstendig gal. I stedet for å gjøre opprør deltok mange aktivt i kampene mot nordvietnameserne og FNL. I boken History of the Bulwark B2 Theatre fra 1982, beskriver også general Trần Văn Trà, som på denne tiden var øverstkommanderende for FNL og ledet angrepet på Saigon, hvordan det nordvietnamesiske politbyrået overvurderte egen slagkraft, og tilsvarende undervurderte de amerikanske og sørvietnamesiske styrkene.[1] |
Hovedmål
[rediger | rediger kilde]Selv om Saigon var hovedmålet for den nordvietnamesiske offensiven, tok de ikke sikte på å innta hele byen under denne.[2] I stedet konsentrerte de seg om noen hovedmål i det sentrale Saigon: Den sørvietnamesiske generalstabens hovedkvarter på Tân Sơn Nhất-flybasen, presidentpalasset, den amerikanske ambassaden, den sørvietnamesiske marines hovedkvarter i Long Binh-basen og den nasjonale radiostasjonen.[3]
Kampene
[rediger | rediger kilde]Forsvaret av byen var et ansvar for Sør-Vietnam, uten at amerikanske styrker var avsatt til dette. Sør-Vietnams hær hadde åtte infanteri-bataljoner til forsvaret, sammen med lokale politistyrker. Etter at angrepet ble iverksatt, ble forsvaret 3. februar forsterket med fem rangers-bataljoner, fem bataljoner fra marineinfanteriet og fem bataljoner fallskjermjegere. Etter hvert deltok også enheter fra den amerikanske hæren, herunder en militærpoliti-bataljon, syv infanteribataljoner, og seks artilleri-bataljoner.[4]
Flybaser
[rediger | rediger kilde]Flybasen Tân Sơn Nhất, i dag Tan Son Nhat internasjonale lufthavn nordvest i byen, også huset den sørvietnamesiske generalstaben. Denne ble angrepet av omkring 700 mann, og ble forsvart under harde kamper hvor amerikanerne mistet 110 mann. Tilfeldigvis sto det på basen en kampklar avdeling med sørvietnamesiske fallskjermstyrker som ventet på å bli fraktet til Da Nang, og denne ble satt inn i kampene og stanset angriperne[5]
En annen flybase, Bien Hoa, ble også angrepet, og her ble tyve fly ødelagt. Samtidig med disse hovedangrepene, gikk lokale FNL-grupper til angrep på lokale politistasjoner, samt byens hovedpolitistasjon.
Den nasjonale radioen
[rediger | rediger kilde]Det viktigste målet for FNL var imidlertid den nasjonale radiostasjonen, en av offensivens hovedmål, hvor de skulle erobre denne og spille av et opptak av Hồ Chí Minh som erklærte at byen var frigjort og oppfordret til et nasjonalt opprør resten av Sør-Vietnam. Bygningen ble erobret, og holdt i seks timer, men okkupantene var ikke i stand til å spille av opptaket fordi linjene fra studioet til kringkastingstårnet, som var plassert et annet sted, ble kuttet umiddelbart etter at radiostasjonen falt.[3]
Den amerikanske ambassaden
[rediger | rediger kilde]Et av de mest spektakulære angrepene i offensiven kom da 19 sprengingseksperter fra FNL kl 02.45 31. januar angrep den nybygde amerikanske ambassaden som lå i Thong Nhut-boulevarden (i dag Le Duan) nr 4 på hjørnet av Thong Nhut og Mac Dinh Chi-gaten. Denne ble åpnet i september året før, og var lagt inne på et 12 900 m² stort område som var avstengt med en 2,4 meter høy mur. Ambassadeområdet var delt i to adskilte sikkerhetssoner, adskilt med en mur og stålport mellom konsulat-avdelingen og ambassadens øvrige kontorer.[6]
Den nye ambassaden var en av byens høyeste bygninger da den sto ferdig og ble anlagt etter at den tidligere ambassaden i Hàm Nghi-boulevarden nr 39 hadde blitt utsatt for en bilbombe 30. mars 1965 som drepte 21 mennesker og skadet ytterligere 183 andre.
FNL-gruppen hadde samlet seg umiddelbart etter midnatt i et bilverksted i Phan Thanh Gian gaten 59 hvor de fikk tildelt våpen og de siste instruksjonene. De dro til ambassaden i en lastebil og en taxi, og da taxien rundt hjørnet fra Mac Dinh Chi-gaten og inn i Thong Nhut-boulevarden, åpnet gruppen ild mot de to amerikanske ambassadevaktene ved porten. Vaktene besvarte ilden, stengte stålporten og varslet at de var under angrep.[6]
Sprengningsekspertene lyktes å sprenge et lite hull i muren ut mot Thong Nhut-boulevarden, men de to første FNL-soldatene som krabbet inn ble umiddelbart skutt av de to amerikanske portvaktene. Vaktene tilkalte assistanse via radiosambandet, før de selv ble drept av de neste FNL-soldatene. FNL-soldatene ble da beskutt av en amerikansk sersjant fra ambassadetaket, men avstanden var for lang til at det utgjorde noen reell trussel. Inne på området startet FNL-soldatene en beskytning av bygningen med kinesisk produserte automatgeværer og russiskproduserte RPG-2 rakettdrevne granater.
Den amerikanske sersjanten, som da var den eneste gjenlevende av vaktmannskapene, gikk da i dekning på taket og ventet på at FNL-soldatene skulle finne ham. En amerikansk patruljebil som hadde fanget opp radiomeldingene om assistanse, ble beskutt så snart de ankom området. Foruten de tre vaktsoldatene, var det to vietnamesiske og seks amerikanske sivile i bygningen da den ble angrepet.[6]
Selv om FNL-soldatene hadde med nok C-4-sprengstoff til å kunne ta seg inn i bygningen, var begge deres kommandanter blitt drept, og de gjenværende ble usikre på hva de skulle gjøre. I tillegg var de under sterk ild fra de nyankomne amerikanske soldatene. De gikk da i dekning for å besvare ilden fra amerikanskere, og i tillegg kom det en gruppe amerikanske marinesoldater som bodde fem kvartaler unna.
Da dagslyset kom, rykket de amerikanske forsterkningene inn på området og drepte de gjenværende FNL-soldatene, men de fleste av dem var allerede sterkt skadd etter den langvarige skuddvekslingen gjennom natten. 18 av de 19 FNL-soldatene som angrep ambassaden ble drept, den 19. tatt til fange. Kl 09.20 ble angrepet erklært avblåst, med tilsammen fem drepte amerikanske soldater.[3]
Bare det faktum at FNL var i stand til å rette et anslag mot selve ambassaden, gjorde at angrepet ble ansett som en stor taktisk seier for Nord-Vietnam og FNL, selv om 18 av 19 angripere ble drept og den siste tatt til fange. Dette angrepet hadde en sterk symbolverdi da det viste hvor sårbare amerikanerne var og hvor langt unna de var løftene om snarlig militær seier og fred.
Cholon
[rediger | rediger kilde]Rundt formiddagen var de fleste angrepene mot Saigons sentrum blitt slått tilbake, men harde kamper fortsatte i mer enn en uke i flere bydeler, og flere av disse ble sterkt skadet både av kamphandlingene og av amerikanske fly- og artilleriangrep. Særlig den kinesiske bydelen Cholon sørvest for byens sentrum ble hardt rammet, da kampene raste der inntil midten av februar. Særlig rundt veddeløpsbanen Phu Tho hvor FNL hadde sitt kommandosenter. Bitter og ødeleggende bykrigføring raste fra hus til hus, og 4. februar ble innbyggerne beordret evakuert fra sine hjem. Kampene tok ikke slutt før etter kraftige kamper mellom sørvietnamesiske styrker og FNL tok slutt først 7. mars.[3]
Adams' fotografi
[rediger | rediger kilde]Den amerikanske fotografen Eddie Adams tok 1. februar et bilde under kampene som viser den sørvietnamesiske politigeneral Nguyễn Ngọc Loan som henretter en sivilkledd FNL-offiser på gaten i Saigon, foran amerikanske fotografer og fjernsynskameraer. Bilde skulle bidra til å svekke oppslutningen om det amerikanske engasjementet i krigen.[7]
Fangen, Nguyễn Văn Lém, var angivelig kaptein for en tropp FNL-soldater som nettopp hadde henrettet sørvietnamesiske politifolks hustruer, barn og andre slektninger. 34 bundne og drepte sivilister var blitt funnet i bare ett dike. Nguyễn Văn Lém hadde angivelig vært stolt av sin dåd og skrytt av at han hadde klart å finne og likvidere alle på dødslisten han hadde fått.
Adams vant Pulitzerprisen for bildet av henrettelsen, men skulle snart beklage den virkning fotografiet fikk i USA. Han skrev i Time:
Generalen drepte Viet Cong-mannen; jeg drepte generalen med mitt kamera. Fotografier er verdens sterkeste våpen. Folk tror på dem, men fotografier kan lyve, selv uten å være manipulerte. De er bare halve sannheter. Hva fotografiet ikke sier var 'Hva ville du ha gjort dersom du var generalen på den tiden og det stedet den varme dagen, og du tok den såkalte onde personen etter at han hadde drept en, to eller tre amerikanere?[8][9]
Adams beklaget også personlig overfor general Nguyễn og hans familie for en uopprettelige skaden bildet gjorde mot ham. Da general Nguyễn døde i 1998, hyldet Adams ham som en «helt» i «en rettferdig sak».[10]
Etterspill
[rediger | rediger kilde]4. mai slo Nord-Vietnam igjen til mot 119 mål i hele Sør-Vietnam, herunder Saigon, som en del av fase II i Tết-offensiven. Men denne gangen var etterretningene bedre og USA og Sør-Vietnam var bedre forberedt. De fleste av de angripende enhetene ble avskåret allerede før de nådde sine mål. 13 FNL-bataljoner nådde imidlertid gjennom forsvaret, og skapte kaos innen Saigon. Det raste kamper i to dager blant annet i Phu Lam og rundt Y-broen i Tan Son Nhut.[11] Etter åtte dager ble FNL-styrkene drevet ut, som etterlot seg 3 000 døde.[12]
25. mai rettet Nord-Vietnam og FNL en ny angrespbølge mot Saigon, men denne gangen var ikke amerikanske installasjoner mål. I stedet angrep og okkuperte FNL-enheter seks buddhistiske pagoder, og regnet med at disse ville bli forskånet for artilleri- eller bombeangrep. Igjen var de hardeste kampene i Cholon. Her overga 18. juni 152 medlemmer av FNLs Quyet Thang-regiment seg til enheter fra den sørvietnamesiske hæren, og dette var den største enkeltgruppen som overga seg i løpet av krigen.[13] Men igjen var det sivilbefolkningen som ble påført de største lidelsene, da ytterligere 87 000 ble hjemløse, mer enn 500 ble drept og 4 500 ble skadet.[14]
Også under Tết-offensivens fase III var det noen mindre angrep mot Saigon, men disse ble raskt slått tilbake.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Trần Văn Trà. «Vietnam: History of the Bulwark B2 Theatre». Arkivert fra originalen . Besøkt 24. oktober 2011. «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 10. juli 2011. Besøkt 24. oktober 2011.
- ^ Wiest, Andrew: The Vietnam War, 1956–1975, side 41, London: Osprey Publishers, 2002, ISBN 1841764191.
- ^ a b c d Willbanks, James H.: The Tet Offensive: A Concise History, side 32-36, New York: Columbia University Press, 2008, ISBN 023112841X.
- ^ Keith W. Nolan: The Battle of Saigon, Tet 1968. New York: Pocket Books, 1996.
- ^ Hoang Ngoc Lung: The General Offensives of 1968–69, side 40, McLean VA: General Research Corporation, 1978
- ^ a b c Oberdorfer,Don: Tet!: The Turning Point in the Vietnam War, side 9-12, The Johns Hopkins University Press, 1971 ISBN 0-8018-6703-7
- ^ «Nguyen Ngoc Loan, 67, Dies; Executed Viet Cong Prisoner» The New York Times 16. juni 1998, besøkt 24. oktober 2011
- ^ «Eulogy: GENERAL NGUYEN NGOC LOAN» Time 27. juli 1998, besøkt 24. oktober 2011
- ^ There Are Tears in My Eyes - Eddie Adams & the Most Famous Photo of the Vietnam War, by Jonah Goldberg 1999 Arkivert 17. januar 2010 hos Wayback Machine.
- ^ Image Canon - Historic Images
- ^ Beskrevet bant annet i Keith Nolan: House to House: Playing the Enemy's Game in Saigon, May 1968, St. Paul MN: Zenith Press, 2006.
- ^ Hoang, side 98
- ^ Hoang, side 101
- ^ Ronald H. Spector: After Tet, New York: The Free Press, 1993, side 163