Slaget ved Penghu

Pénghú Hǎizhàn 澎湖海战
Konflikt: Mandsjuinvasjonen av Kina
Dato 10.-16. juli 1683 Sted Pescadorene, Taiwanstredet. 23°23'24"N 119°31'48"Ø Resultat Avgjørende seier til Qing; Dōngníng kapitulerer og erobres av Qing.
Stridende parter
Qing-dynastiet	Dōngníng
Kommandanter og ledere
Shi Lang	Liu Guoxuan
Styrker
238+ skip 24.000+ soldater	~200 skip (andre kilder sier 40-50) ~20.000 soldater
Tap
329+ drept 1800+ sårede	10-14.000 drept

Mandsjuiske invasjoner 1618-1793
Kina (Sarhu - Ningyuan - De tre føydalherrer) 1. Korea 2. Korea Penghu & Taiwan Dzjungaria Tibet Xinjiang Sichuan Burma Việt Nam Nepal

Sjøslaget ved Penghu (kinesisk: 澎湖海战; Pénghú Hǎizhàn) ble utkjempet 10.-16. juli 1683 mellom en Qing-flåte under admiral Shi Lang og flåten til det taiwanesiske Kongedømmet Dōngníng under Liu Guoxuan. Begge flåtene besto antageligvis av mer enn 200 skip, men Liu Guoxuans skip ble utmanøvrert av Shi langs overlegne styrke. Liu overga seg da flaggskipet hans ikke hadde mer ammunisjon, og deretter flyktet han til Taiwan. Nederlaget ved Penghu førte til at Dōngníngs tredje og siste konge, Zheng Keshuang overga seg til Qing samme år.

Bakgrunn

Kongedømmet Dōngníng hadde blitt opprettet av Zheng Chenggong i 1661 etter at han hadde erobret øya fra nederlenderne, etter at mandsjuene hadde erobret mesteparten av Kina under Míng-dynastiet.

I 1683 hadde Qing-dynastiets keiser Kangxi stoppet alle forsøk på å forhandle med Dōngníng. Han sendte så en hær på nesten ett hundre tusen soldater og 600 skip under admiral Shi Lang for å invadere Taiwan. Shi forsøkte først å angripe Penghu før en stor orkan nådde øyene, men ble da slått tilbake av Dōngníngs kommandant Liu Guoxuan. Etter orkanen omorganiserte Shi sine styrker og var på ny klar til å angripe.

Sjøslaget

Shi Lang delte styrkene sine opp i flere mindre flåter. De fleste av disse ble sendt for å angripe Liu og hans Penghu-forsvarsflåte, men en mindre avdeling ble sendt for å unngå slaget og gå direkte i land på øya hvor Liu hadde sin base. Liu hadde riktignok forberedt seg i tilfelle dette skulle skje, og hadde utplassert bueskyttere, kanoner og deretter soldater på strendene for å kunne stoppe Qing-soldatenes frammarsj.

Et par dager før slaget hadde Shi kjøpt kanoner fra nederlenderne, slik at skipene hans bar bedre væpnet enn fiendens. Under slaget stormet Qing-flåten inn i Lius styrke og brøt formasjonen dens. Dōngníng-soldatene kjempet tappert, men Qing skipene var større, bedre væpnet og hadde mer ammunisjon, så innen en time hadde de sunket de fleste av forsvarernes skip. Til tross for dette fortsatte de gjenværende Dōngníng-skipene å kjempe.

Til slutt gikk forsvarernes skip tomme for ammunisjon, men de fortsatte å kjempe i nærkamp med fienden. Da Lius flaggskip gikk tom for ammunisjon overga de gjenværende skipene seg, og noen av dem brant i hele tre dager og netter. Mange offiserer og soldater nektet fremdeles å overgi seg, og valgte derfor heller å drukne seg og slik vise sin lojalitet til det tidligere Míng-dynastiet, og slik ble slaget avsluttet.

Invasjonen

Mens sjøslaget fremdeles pågikk ble nesten 60.000 Qing-soldater landsatt dekket av kanonild. Forsvarerne prøvde å stoppe Qing-soldatene med sine piler og kanonkuler, men Qing-styrkene var rett og slett for mange, og ledet av flere dyktige generaler brøt de gjennom Lius forsvarsverker og angrep basen hans. De seierrike Qing-soldatene brente ned basen og heiste sitt flagg i den høyeste flaggstanga.

Etterspill

Etter å ha overgitt seg tenkte Liu å begå selvmord, men han ble stoppet av Shi Lang. Etter en kort samtale ble Liu satt fri. Etter at Lius flåte hadde blitt ødelagt, overga Penghu seg og mange Dōngníng-soldater overga seg. Det ble klart for det taiwanske hoffet at de nå var forsvarsløse, og et par dager senere overga den unge Zheng Keshuang og hans hoff seg formelt til Qing-riket, og endte slik kongedømmet Dōngníng.

Autoritetsdata