Spettmeis

Spettmeis
Nominatformen (S. e. europaea)
Nomenklatur
Sitta europaea Linnaeus, 1758
Populærnavn
spettmeis
Klassifikasjon
Rike		Dyreriket
Rekke		Ryggstrengdyr
Klasse		Fugler
Orden		Spurvefugler
Familie		Spettmeisfamilien
Slekt		Spettmeiser
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1 LC — Livskraftig BirdLife International (2018)
Norsk rødliste:
LC — Livskraftig Stokke mfl. (2021-11-24)
Økologi
Habitat:		Moden skog med store, gamle trær og godt utviklet kronetak, i Europa spesielt gammel eikeskog (Quercus) og annen grovbarket lauvskog.
Utbredelse:		Eurasia og såvidt i Afrika (Marokko), temperert klima, opp til tregrensen

Spettmeis (Sitta europaea) er en spurvefugl (Passeriformes) i spettmeisfamilien (Sittidae), der den inngår i slekten spettmeiser (Sitta). Arten eksisterer i kraft av hele 22 underarter, som fordeler seg i fire distinkte klader. Disse er utbredt i tempererte deler av Eurasia.

I Norge opptrer nominatformen (S. e. europaea) i Sør-Norge nord til Nord-Trøndelag, bortsett fra i de sentrale fjellstrøkene. Den er spesielt knyttet til lauvskog med grovbarkede større lauvtrær, gjerne med innslag av hassel. Hekkebestanden ble i 2015 vurdert til omkring 128 000–290 000 individer i Norge, og bestanden er trolig økende.

Spettmeis er den eneste fuglen i Europa som har evnen til å klatre nedover trestammer med hodet først. Arten er ifølge BirdLife International (2018) både tallrik og livskraftig.

Taksonomi

Spettmeis er kjent fra avsetninger i pleistocen i Østerrike, Bosnia-Hercegovina, Bulgaria, Kroatia, Tsjekkia, Frankrike, Polen, Sveits og Storbritannia.

Det har vært knyttet mye usikkerhet til inndelingen av denne arten, som tidligere har blitt sett som konspesifikk med gråbrystspettmeis (S. nagaensis), kashmirspettmeis (S. cashmirensis), kastanjespettmeis (S. castanea), kanelspettmeis (S. cinnamoventris) og buddhaspettmeis (S. neglecta).

Det knytter seg også endel usikkerhet til underartene, i det noen mener at enkelte må eller kan betraktes som naturlige variasjoner innen andre underarter. I så måte har noen ment at S. e. atlas (endemisk til Marokko) kan eller bør betraktes som et synonym for S. e. hispaniensis på Den iberiske halvøy, men nyere forskning bekrefter at den trolig bør regnes som en selvstendig underart, basert på distinkte forskjeller i fjærdrakten.

Tidligere ble spettmeis gjerne inndelt i klader (grupper) etter brystfargene, men det viste seg å være feil. Nyere forskning delte arten inn i fem klader, men data for flere av underartene trenger nærmere granskning, spesielt i overgangssonene. I den nyeste inndelingen gjelder kun fire klader.

Sakhaspettmeis (S. arctica) utgjorde alene én av de fem kladene, men den er nå skilt ut som en selvstendig art, og har i stor grad også blitt håndtert slik i en tid. Den er også noe større enn spettmeisene. Sakhaspettmeis er utbredt i Sentral- og Nordøst-Sibir, fra Jenisej og Jakutia og østover til Anadyrland, elven Penzjina og høylandet i Korjak. Antallet klader er derfor redusert til fire og antallet underarter til 22.

Biologi

Spettmeis blir cirka 12–17 cm lang og veier typisk 15,5–28 g, men de fysiske målene varierer med underarten. En svensk undersøkelse viser at nominatformen (S. e. europaea) veier cirka 21–26 g og har en snittvekt på 23,5–24,3 g, der hannen er såvidt litt tyngre enn hunnen. Vingespennet utgjør typisk 22,5–27 cm. Kjønnene er ganske like, men hunnene er ofte litt blekere på oversiden, har en øyestripe som er noe brunere (mindre svart), og en underside som i gjennomsnitt er litt blekere enn hos hannen. I tillegge til forskjeller i fysisk størrelse, skiller underartene seg hovedsakelig i fjærdraktfargene, spesielt på undersiden.

Variasjon i lengdemålene for noen underarter.

• 13,5–14,5 cm (S. e. europaea)
• 12,5–13,5 cm (S. e. asiatica og S. e. hispaniensis)
• 13,0–14,5 cm (S. e. caesia)
• 12,5–13,0 cm (S. e. cisalpina)
• 12,0–13,0 cm (S. e. persica)

Arten hekker i et bredt belte, fra Skandinavia og østover gjennom sentrale deler av Europa og Asia til Anadyrland, Koreahalvøya og Japan, sørover fra Skandinavia til Marokko og østover langs den nordlige kysten av Middelhavet, Balkan, Anatolia, Kaukasus og videre østover gjennom sentrale strøk av Sibir og Nord-Kina til Stillehavskysten, sørover til det sørligste Kina og Vietnam.

Nominatformen hekker i Sør-Skandinavia og østover til Volga og Vjatkabasinen, samt sørover til Øst-Polen, Øst-Romania, Øst-Bulgaria, Nordvest-Tyrkia og Ukraina. Denne underarten er gråblå på oversiden og hvit under, med svakt rustgulaktig tone på brystet og magen. Gjennom øyet går det en svart strek. Nebbet er rett, rundt og omtrent like langt som hodet. Spettmeisen er den eneste fuglen i Norge som kan gå nedover med hodet først.

Norsk fugleatlas (1994) oppga at arten hekket i et ganske bredt belte langs kysten fra Oslofjorden nordover til Sør-Trøndelag (Byneset, Stadsbygd, Ørland og Agdenes), og i tillegg fantes arten noen steder i innlandet på Østlandet. I ettertid er utbredelsesområdet blitt kraftig utvidet, og i 2024 er spettmeis vanlig overalt i Sør-Norge, nord til Nord-Trøndelag. Det er også mange observasjoner i Nordland, og det er gjort spredte funn videre nordover til Pasvik og Alta.

Spettmeis foretrekker velvoksen skog med store, gamle trær med store trekroner med rikelig med fôringsplasser og godt med hulrom for redene. I mye av Europa er dette typisk løvskog og blandingsskog, spesielt eik (Quercus), men fuglene finnes også i elveskog, parkområder, gamle frukthager, kirkegårder og noen ganger også i større private hager. Lokalt finnes også arten i gammel granskog (Picea) og furuskog (Pinus), spesielt i fjellområder. På Taiwan i høyder opp mot 3 300 moh, men normalt ikke høyere enn til omkring 2 200–2 400 moh eller til tregrensen.

Arten er i prinsippet standfugl, men ungfugler vil normalt forlate nærområdet på sensommeren eller tidlig på høstparten, selv om de sjeldent drar særlig lang vekk. Maten består mest av insekter, spesielt biller (Coleoptera) og sommerfugllarver og andre leddyr, men også frø og nøtter, spesielt hasselnøtter. Den eter også bær fra hagtorn, blomster, blomsterknopper og nektar. Arten er også ofte å se på fuglebrett og fôringsautomater om vinteren, da ofte sammen med andre meiser.

Spettmeisen er monogam og territorial, og partnerne har normalt nær kontakt med hverandre gjennom det meste av året. Eggleggingen skjer normalt i perioden april–mai, av og til sent i mai, mer sjeldent i februar. Leggingen varierer imidlertid med både breddegraden og høyden over havet. Det kan også hende at paret har to kull, men det er sjeldent. Redet plasseres i et naturlig hulrom i trærne eller et tidligere hulrom gjort av hakkespetter, normalt 2–20 m over bakken. Hunnen tilpasser hulen, enten den må utvides noe eller reduseres. I så måte reduseres huleåpningen med leire. Hunnen legger 4–13 egg, normalt 5–9 egg, som er hvite med rødlige, rødbrune og purpurfargede spragler. Eggene ruges i 13–18 dager av hunnen, hvoretter ungene klekkes og stelles i redet av mora de neste 19–29 dagene (typisk 20–26 dager i Europa og 18–22 dager i Sibir). Begge foreldrene mater avkommet i denne perioden, og etter ytterligere 8–14 dager blir ungene uavhengige av foreldrene.

• 
  Spettmeiser kan klatre med hodet først ned trestammene
• 
  S. e. caesia er rødere i buken enn nominatformen
• 
  Spettmeis ved foringsautomat
• 
  Spettmeiser er ganske vanlige ved foringsplass
• 
  Egg etter spettmeis

Inndeling

Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Kirwan, Pyle & Boesman (2025). Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017, 2020).

Treliste

• Passeriformes, spurvefugler
  • Passeri, sangfugler
    • Passerida
      • Certhioidea
        • Sittidae, spettmeisfamilien
          • Sitta, spettmeiser
            • S. europaea, spettmeis
              • klade (europaea gr.)
                • S. e. caesia, utbredt i Vest-Europa, fra Storbritannia til Danmark, Polen og Belarus, sørover til De kantabriske fjell og Pyreneene i Nord-Spania, Alpene, Balkan (bortsett fra Dalmatiakysten), Hellas og Vest-Tyrkia (Trakia og Nordvest-Anatolia)
                • S. e. hispaniensis, utbredt på Den iberiske halvøy
                • S. e. atlas, endemisk til Marokko
                • S. e. europaea (nominatformen), utbredt fra Sør-Skandinavia og østover til Volga og Vjatkabasinen, samt sørover til Øst-Polen, Øst-Romania, Øst-Bulgaria, Nordvest-Tyrkia og Ukraina
                • S. e. cisalpina, utbredt sør for Alpene i Sveits, Italia med Nord-Sicilia, kysten av Kroatia og Sørvest-Montenegro
                • S. e. levantina, utbredt i Sør-Tyrkia og Vest-Syria
                • S. e. caucasica, utbredt i Kaukasus
                • S. e. rubiginosa, utbredt i Transkaukasia og Nord-Iran
                • S. e. persica, utbredt i Sørøst-Tyrkia, Nord-Irak og Vest-Iran (fra Zagrosfjellene sørover til Fars)
              • klade (asiatica gr.)
                • S. e. asiatica, utbredt i Sentral-Russland, fra de midtre Uralfjellene østover til det sentrale Sibir og den vestlige bredden av Bajkalsjøen, sørover til Nord- og Nordøst-Kasakhstan (Koksjetau og Tarbagataifjellene) og de vestlige mongolske Altajfjellene
                • S. e. baicalensis, utbredt i Øst-Sibir, fra vestlige Jakutia (Viljujdalen) og Bajkalsjøen østover til Okhotskhavet og nordlige Amurland, sør til Transbajkal, sentrale Mongolia og det nordøstlige Kina (nordøstlige Indre Mongolia og nordvestlige Heilongjiang).
                • S. e. albifrons, utbredt i det nordøstlige Russland (sør i Korjakhøylandet og Kamtsjatkahalvøya) og de nordlige Kurilene (Paramusjir).
                • S. e. sakhalinensis, endemisk til Sakhalin.
                • S. e. takatsukasai, utbredt i de sør-sentrale Kurilene (Urup, Iturup).
                • S. e. clara, utbredt i de sørlige Kurilene (Kunashir, Shikotan) og det nordlige Japan (Hokkaido)
              • klade (roseilia gr.)
                • S. e. seorsa, utbredt i det nordlige og østlige Xinjiang (Altay-regionen, i Altajfjellene; Hami, i det ytterste østlige Tien Shan), i det nordvestlige Kina.
                • S. e. amurensis, utbredt i Russlands fjerne østen (det sørlige og østlige Amurland, Ussuriland), nordøstlige Kina (nordlige Heilongjiang sør til nordøstlige Hebei) og Korea.
                • S. e. bedfordi, utbredt på øya Jeju, utenfor Sør-Korea.
                • S. e. hondoensis, utbredt i Sentral- og Sør-Japan (Honshu, Shikoku og Nord-Kyushu)
                • S. e. roseilia, utbredt i det ekstremt sørlige Japan (Sør-Kyushu).
              • klade (sinensis/formosana)
                • S. e. sinensis, utbredt i Øst-Kina, fra det sørlige Gansu øst til Shanxi, Beijing og nordøstlige Hebei, sør til sentrale Sichuan (til Wanyuan og den vestlige grensen av Sichuanbassenget), Guizhou, nordlige Guangxi, Hunan, Jiangxi og Fujian.
                • S. e. formosana, endemisk til Taiwan.

Eksterne lenker

• (en) spettmeis i Encyclopedia of Life
• (en) spettmeis i Global Biodiversity Information Facility
• (no) spettmeis hos Artsdatabanken
• (sv) spettmeis hos Dyntaxa
• (en) spettmeis hos Fauna Europaea
• (en) spettmeis hos ITIS
• (en) spettmeis hos NCBI
• (en) Kategori:Sitta europaea – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• (en) Sitta europaea – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• Sitta europaea – detaljert informasjon på Wikispecies