Stenderforsamlingen 1789
Utsnitt av samtidig maleri.
Stenderforsamlingen 1789 i Frankrike ble sammenkalt av Ludvig XVI i Versailles 5. mai 1789. Dette var da den første stenderforsamling i Frankrike siden 1614. Bakgrunnen for møtet var den dårlige statsfinansielle situasjonen, kombinert med en dårlig høst året før, som førte til matmangel og uro på landet og stigende matpriser og opprørsstemning i byene. Møtet ble møtt med stor interesse, og en menneskemengde hadde samla seg i Versailles for å se riksstendene innta møtesalen.
Kongen presiderte sammen med dronning Marie Antoinette i Hôtel des Menus i Versailles foran 290 deputerte fra adelen, 292 fra geistligheten og 584 fra tredjestanden. Tredjestandens representanter besto overveiende av forretningsmenn, advokater og andre menn med juridisk, økonomisk og administrativ kompetanse. Mange var dessuten sterkt påvirka av opplysningstidens tanker.
Talsmenn for tredjestanden markerte seg tidlig under forhandlingene med en offensiv strategi, idet de ikke lenger ville finne seg i det tradisjonelle systemet for stemmegivning, der stendene forhandla hver for seg og stemte med én stemme. Resultatet ble da gjerne at de privilegerte stendene stemte ned tredjestandens forslag med to stemmer mot én. De deputerte fra tredjestanden forlangte avstemning i plenum med én stemme pr hode, noe som ville bety at tredjestanden (som representerte mer enn 95% av befolkninga) ville være i flertall.
Den 17. juni erklærte tredjestanden seg som Frankrikes nasjonalforsamling, og tilbød representanter for de andre stendene å slutte seg til dem enkeltvis med samme rettigheter. Under denne akten – som er blitt omtalt som den franske revolusjons fødsel – spilte Emmanuel-Joseph Sieyès en avgjørende rolle.
Kongen fulgte dronningas råd om ikke å godkjenne en forsamling der det ble stemt pr. hode, og stengte tredjestanden ute fra møtesalen. De deputerte søkte da inn i den kongelige tennishallen, der de den 20. juni avla Ballhuseden.
23. juni sammenkalte kongen riksstendene på nytt, erklærte tredjestandens vedtak av 17. juni ugyldig, og lanserte samtidig et kongelig reformprogram. Kongen annonserte at forhandlingene skulle fortsette neste dag, med hver stand for seg, og trakk seg tilbake. Medlemmene av tredjestanden ble sittende. Etter en stund innfant en høg hoffmann seg og oppfordra de tilstedeværende til å gå hver til sitt. Det var i denne situasjonen at Mirabeau trådte fram og forkynte: «Gå og si til de som har sendt Dem at vi er her med folkets vilje, og vi forlater bare våre plasser for bajonettene.»
Den 27. juni resignerte kongen, og befalte adel og geistlighet å gå sammen med tredjestanden for i fellesskap å ta fatt på rikets anliggender.