Hopp til innhold

Stornesle

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Stornesle
Nomenklatur
Urtica dioica
L.
Populærnavn
stornesle, brennesle, brennenesle
Klassifikasjon
RikePlanteriket
DivisjonKarplanter
KlasseBlomsterplanter
OrdenRoseordenen
FamilieNeslefamilien
SlektNesleslekta
Økologi
Habitat: Næringsrik skog, eng og åker
Utbredelse: Eurasia, Nord-Afrika, innført i Nord-Amerika
Inndelt i

Stornesle (Urtica dioica) er en flerårig plante i nesleslekta som opptrer i flere underarter. Underarten brennesle er vanligst i Norge; den er utbredt på kulturpåvirket mark næringsrik jord og kan bli inntil 2 meter høy.

Slik navnet tilsier er alle delene av planten over jorden forsynt med brennhår som utskiller gift ved berøring og gir smertefull kløe. Den har vært kjent siden middelalderen, og er en tradisjonsrik nyttevekst, til tross for at den kan opptre som et ugress. Den har vært brukt i plantefarging, i mat, til tekstilproduksjon og i folkemedisin. Hvis man ønsker å høste den inn, eller bli kvitt den som ugress, er det nyttig å vite at en beslektet forvekslingsart er vurdert som sårbar på Norsk rødliste for arter i 2021.

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]

Stornesle er flerårig urt med en flatedekkende, opprett vekstform. Den formeres vegetativt. Tallrike røtter skyter ned i jorden fra krypende, gule og vedaktige jordstengler.[1] Stengelen er firkantet, ru og tett dekket med brennhår.

Bladene er mellom 5 og 16 cm lange med tannet kant. Formen er oval og kan minne om egg eller hjerter som ender ut i en lang spiss. De er mørkegrønne på oversiden og lysegrønne på undersiden. Begge sider er dekket med brennhår. Blomstene er små, uten kronblader og dannes ved skuddspissene. Hannblomstene har fire begerblad og fire pollenbærere som slipper ut pollen som sørger for at hunnblomstene hos andre individ vindpollineres. Normalt er blomsterstandene grønne eller fiolette i fargen, men kan i sjeldne tilfeller bli hvite på grunn av genetisk mutering.[2][3]

Frøene er botanisk sett nøtter.

Systematisk beskrivelse

[rediger | rediger kilde]

Den svenske naturforskeren Carl von Linné beskrev stornesle under navnet Urtica dioica i verket Species Plantarum, og det er valgt som den første gyldige beskrivelsen av arten i botanisk sammenheng.[4] Det betyr ikke at planten var ubeskrevet før det. Den svenske naturforskeren Olof Rudbeck d.e. beskrev den allerede i sin Catalogus plantarum i 1658.[5]

Systematisk navn

[rediger | rediger kilde]

Det vitenskapelige navnet på slekten, Urtica, kommer av latin og er beslektet med det latinske ordet for «å brenne» (urere).[6] Artsepitetet dioica er latin, men kommer fra gresk, di og oikos, som betyr «to hus». Det beskriver at hver enkelt plante enten bærer hann- eller hunnblomster.[5] På fagspråket betegnes slike planter som diøsiske, eller særbu.[7]

Forvekslingsart

[rediger | rediger kilde]

Arten smånesle kan forveksles med stornesle og er vurdert som sårbar på Norsk rødliste for arter.[8] Smånesle tilhører samme slekt, men skiller seg ut fra stornesle på flere måter, deriblant i størrelse, voksemåte, blomster og blader.

Størrelsen gir mening til navneforskjellen, da smånesle ikke strekker seg lengre enn omkring 50 cm i høyden.[9] Smånesle er en ettårig plante som spirer fra frø, ikke fra vegetativ formering ved hjelp av jordstengler. Den kommer derfor gjerne senere på sommeren.[1]

Arten er sambu, noe som betyr at samme plante bærer både hann- og hunnblomster.[9] Grunnen på bladene hos smånesle er kileformet til butt i overgangen mellom bladstilk og bladplate.[9][1] Spissen på yngre blader er noe avrundet, kanten gjerne dypere tannet og tennene kan være litt lengre og mer sprikende.[1]

Galleri

[rediger | rediger kilde]
  • Før blomstring
    Før blomstring
  • Stornesle har blomster i klaser
    Stornesle har blomster i klaser
  • Hunnblomst hos stornesle
    Hunnblomst hos stornesle
  • Hannblomster hos stornesle
    Hannblomster hos stornesle
  • Blomster hos smånesle
    Blomster hos smånesle
  • Bladform
    Bladform
  • Glassaktige brennhår
    Glassaktige brennhår
  • Typisk kratt overvokst av nesler
    Typisk kratt overvokst av nesler
  • Forskjellige fibertråder, deriblant neslefiber
    Forskjellige fibertråder, deriblant neslefiber
  • Gjennomskåret stengel
    Gjennomskåret stengel

Utbredelse

[rediger | rediger kilde]

Utbredelsen er sirkumboreal, noe som betyr at den finnes i områder på den nordlige halvkule. Her dominerer barskog og myr vegetasjonen. Stornesle trives godt på grunntyper påvirket av menneskelig aktivitet og er vanlig i åkre, enger, bed, plener og parker. Den får ofte fotfest der det er næringsrik jord, med rik tilgang til nitrogen. Den er indikatorplante for nitrogenrik jord og vokser sammen med andre arter med lignende behov. Fordi den sprer seg med krypende jordstengler vil den også bre seg i tepper, eller vokse i tuer.

Brennesle og andre underarter

[rediger | rediger kilde]

Artsdatabanken oppgir at det i Norge finnes to underarter og én varietet:

Brennesle er den vanlige underarten. Denne knyttes spesielt til kulturmark, eng og åker, og ble mest sannsynlig innført i med tidlig jordbruk.[10] Skognesle er forbundet med næringsrik skogmark i Sør- og Midt-Norge,[11] men er trolig den samme som linesle, og behandles slik av andre forfattere.[12] Linesle er en hjemlig rase i Midt- og Nord-Norge, et hyppig innslag i næringsrike løv- og blandingsskoger fra Trøndelag og nordover, med enkeltforekomster sør til Østerdalen og Dovrefjell.[13]

Ifølge GBIF rapporteres det at forskjellige autoriteter anerkjenner noen eller flere av disse underartene og varietetene:

  • Urtica dioica subsp. afghanica Chrtek
  • Urtica dioica subsp. gansuensis C.J.Chen
  • Urtica dioica subsp. kurdistanica Chrtek
  • Urtica dioica subsp. pubescens (Ledeb.) Domin
  • Urtica dioica var. angustifolia Wimm. & Grab., 1829
  • Urtica dioica var. dioica
  • Urtica dioica var. gracilis (Aiton) Selander, 1947

Bruk

[rediger | rediger kilde]

Som dyrefor

[rediger | rediger kilde]

Ifølge uttalelser samlet inn av Ove Arbo Høeg i begynnelsen av 1900-tallet utmerket stornesle seg som fôrplante fordi den sammenlignet med andre ville planter er spesielt næringsrik.[14] På Ringsaker ble den kokt sammen med islandslav og gitt til grisene. Når melkekyr ble gitt låg av brennenesle skulle det gi økt melkeproduksjon og en feitere melk som gav mye smør eller rømme.[14] Også høns kunne ha nytte av neslefor.

I mat

[rediger | rediger kilde]
Neslesuppe

Planten er spiselig og blader av unge skudd, eller toppskudd kan brukes til suppe, stuing, eller som krydderurt. Ved slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var det en omfattende opplysningsvirksomhet omkring bruk av ville planter i mat.[14] Under den andre verdenskrig anbefalte Henriette Schønberg Erken, en aktet norsk husholdningslærer, å høste neslen tidlig om våren før den frør seg for å bruke den i brenneslesuppe.[15] Skikken med å spise nesler ser likevel ut til å være eldre enn denne opplysningsvirksomheten.[14] På samme tid skrev botanikeren Jens Holmboe at det likevel ikke hadde gått helt opp for folk hvilken verdi den hadde som grønnsaksplante.[16]

Det finnes tradisjonelle varianter av neslesuppe mange andre land over hele utbredelsesområdet. I Ukraina lages en rett som kalles grønn borsjtsj, tradisjonelt med engsyre, men det er vanlig å erstatte den med nesleblader.[17] I Hellas inngår nesler i en rett som kalles kinteata (Κιντεατα).[18] Neslesuppe lages dessuten tradisjonelt i Irland,[19] og andre steder. Næringsinnholdet i 100 gram rå blader er omkring 1 gram fett, 11 gram karbohydrater, 4 gram proteiner og 7 gram kostfiber. Det holder seg relativt stabilt ved forvelling og tilberedning.[20]

Når man ved sanking klipper planten helt ned vil det sprette opp nye skudd som kan sankes gjennom hele sommeren. Brennhårene uskadeliggjøres ved forvelling og tørking. Planten kan konserveres ved frysing og tørking.[21][22][23] Dauvnesle og rødtvetann har lignende bruksområder.[24]

Som tekstilfiber

[rediger | rediger kilde]
Elisa i eventyret De ville svaner strikket skjorter av nesler for å redde brødene sine.

Plantefibre fra stornesle har vært brukt som tekstilfibre og var i nødstider en erstatning for importert lin.[25] Utvinningen av fibrene omfattet det å rense stenglene for løv og legge dem til røyting, det vil si å legge dem i vann, eller utover en gressbakke for å la plantematerialet løses opp.[26] Deretter ble det brukt et verktøy kalt en bråk for å løsne fibrene fra plantematerialet, før man spant dem sammen til en tråd.[27]

En god del nesler ble funnet sammen med Kvalsundskipet fra slutten av 700-tallet etter Kristus. De var trolig lagt i myra til røyting. Eldre tradisjoner i Jølster opplyser dessuten at tråd fra nesler ble brukt som renning i åkler.[14] Et antependium fra gamle Glemmen kirke, overlatt til Norsk Folkemuseum, er et eksempel på et håndarbeid som inneholder tråd av stornesle, som sannsynligvis ble brukt da det gikk tomt for ulltråd.[27]

I sin tid anbefalt noen tyske og skotske forfattere å dyrke nesle for å utnytte dem i tekstiler. Den norske botanikeren Fredrik Schübeler mente det ikke ville lønne seg i sammenligning med billig innført lin, og begrunnet det med arbeidsmengden det ville kreve å holde en flerårig åker fri for ugress.[27] Det eksklusive tekstilet fra 1700- og 1800-tallet, kalt nettelduk, ble laget av fibrene fra en plante fra østlige områder, ikke fra fra brennesle i Norge slik det er oppgitt en del steder.[27] Linné beskrev den østlige planten på 1700-tallet under navnet Urtica nivea, og plasserte den altså i nesleslekta. Det betyr at informasjonen oppgitt i verket Planter og tradisjon av botaniker Ove Arbo Høeg om at Urtica ble brukt til å veve nettelduk kan være riktig,[14] selv om det ikke betyr at stornesle ble brukt i det tekstilet. Noen tiår etter Linnés tid beskrev den franske botanikeren Charles Gaudichaud-Beaupré den østlige planten under navnet Boehmeria nivea.[28]

Bruken av neslefibre i tekstiler illustreres godt ved eventyret De ville svaner, av dikteren og forfatteren H.C. Andersen, skrevet i 1838. Hovedpersonen, prinsessen Elisa, trosser smerten ved å sanke nesler. Deretter strikker hun skjorter av dem, fordi de skal brukes for å befri hennes 11 brødre, prinser som var blitt til ville svaner.[29]

Roten av nesle kan brukes for å utvinne gulfarge.[30]

I folkemedisin

[rediger | rediger kilde]

Stornesle har også tradisjoner som medisinplante. I Norge har man forsøkt å kurere en mengde problemer med den. Pisking med brennesle mot giktplager har i beste fall løst et problem og erstattet det med et annet.[14] Å drikke neslelåg, eller neslevann mot astma og andre luftveisplager må ha vært langt mindre plagsomt, selv om det sannsynligvis ikke har hatt medisinsk virkning.[14] Hårvask mot flass og kløe er også forsøkt.[14]

Det europeiske legemiddelbyrået har utarbeidet flere monografer knyttet til naturmedisinske preparater tilberedt fra stornesle og smånesle. Tradisjonell bruk av slike preparater har vært benyttet ved smerter og betennelser, hudsykdommer og mindre sår foruten lidelser i urinveiene.[31] De anbefaler å ikke bruke slike preparater under graviditet eller amming på grunn av mangelfull dokumentasjon.[31][32]

Innholdsstoffer

[rediger | rediger kilde]

Tidligere trodde man at brennhårene var fylt med maursyre, men det har vist seg å være en blanding av histamin, acetylkolin, 5-hydroxytryptamin (serotonin) og et annet stoff som ikke er identifisert. Planten er rik på A- og C-vitaminer i tillegg til mineraler som kalsium, jern, fosfor og kisel.[33][25] Mineralinnholdet kan utnyttes ved å bruke planten til kompostering eller nesleuttrekk.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d Jan Wesenberg (2021). «Venner som poserer sammen. Store og små nesler». Blyttia. 79 (1): 39. ISSN 0006-5269. 
  2. ^ Ingunn Ulltveit-Moe Rasting (29. juni 2019). «Innlegg i Facebookgruppa «Villblomster»». Besøkt 10. juni 2023. 
  3. ^ Jan Wesenberg (2019). «Overraskende albinoer». Blyttia. 77 (3): 146. ISSN 0006-5269. 
  4. ^ Carl von Linné (1753). Species plantarum (på latin). 2. s. 984. doi:10.5962/bhl.title.37656. 
  5. ^ a b «Brännässla». Den virtuella floran. Arkivert fra originalen 12. juli 2022. Besøkt 24. oktober 2021. 
  6. ^ «Urticaria». Ordbok på Merriam-Webster.com. Merriam-Webster. Besøkt 24. oktober 2021. 
  7. ^ «[https://www.mn.uio.no/ibv/tjenester/kunnskap/plantefys/leksikon/d /dioik .html dioik ]» i Botanisk- og plantefysiologisk leksikon hos UiO.
  8. ^ Arnesen G, Eidesen PB, Elven R, Gaarder G, Hegre H, Høitomt T, Mjelde M, Pedersen O og Solstad H (24.11.2021). «Karplanter: Vurdering av smånesle Urtica urens for Norge.». Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. 
  9. ^ a b c Stenberg, Lennart; Bo, Mossberg (2018). Gyldendals store nordiske flora. s. 466, 467. ISBN 978-82-05-51139-2. 
  10. ^ «Urtica dioica dioica». Norsk rødliste for arter. 2015. Arkivert fra originalen 25. oktober 2021. Besøkt 24. oktober 2021. 
  11. ^ «Urtica dioica holosericea Fr.». Norsk rødliste for arter. 2015. Arkivert fra originalen 25. oktober 2021. Besøkt 24. oktober 2021. 
  12. ^ «Urtica dioica L.». Norsk rødliste for arter. 2015. Arkivert fra originalen 25. oktober 2021. Besøkt 24. oktober 2021. 
  13. ^ Solstad H, Elven R, Arnesen G, Eidesen PB, Gaarder G, Hegre H, Høitomt T, Mjelde M og Pedersen O (2021). «Karplanter: Linesle Urtica dioica subsp. sondenii». Norsk rødliste for arter. Artsdatabanken (utgitt 24.11.2021). 
  14. ^ a b c d e f g h i Høeg, Ove Arbo (1898-1993) (1974). Planter og tradisjon: floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973. Oslo: Universitetsforl. s. 658–662. ISBN 8200089304. 
  15. ^ Erken, Henriette Schønberg (1943). Sylting uten sukker eller med lite sukker. Oslo: Aschehoug. s. 13. 
  16. ^ Holmboe, Jens (1941). Gratis mat av ville planter. Oslo: Cappelen. s. 59. 
  17. ^ «Green borsht». Discover Ucraine. Besøkt 25. oktober 2021. 
  18. ^ «Kinteata». TasteAtlas. Besøkt 25. oktober 2021. 
  19. ^ «Irish nettle soup». Saveur. Besøkt 25. oktober 2021. 
  20. ^ Laban K. Rutto, Yixiang Xu, Elizabeth Ramirez, Michael Brandt. «Mineral Properties and Dietary Value of Raw and Processed Stinging Nettle (Urtica dioica L.)». International Journal of Food Science. 2013. 
  21. ^ Nyttevekstboka. Oslo: Dreyer. 1979. s. 16. ISBN 8209015931. 
  22. ^ Lysebraate, Inger Anne (1903-1999) (1973). Viltvoksende salatplanter. Oslo: Nyttevekstforeningen. s. 4. 
  23. ^ Bakkevig, Sverre (1979). Nyttevekster fra fortid og nåtid. s. 27. ISBN 82-90215-18-5. 
  24. ^ Blekastad, Hans (1979). Naturen som spiskammer. Gyldendal. s. 56. ISBN 8205115583. 
  25. ^ a b Carlberg, Birgitta (1981). Nyttevekster i ny og gammel tid. Oslo: Cappelen. s. 87. ISBN 8202048974. 
  26. ^ (no) [https://www.naob.no/ordbok/r%C3%B8yte røyte ] i Det Norske Akademis ordbok
  27. ^ a b c d Hoffmann, Marta (1991). Fra fiber til tøy. Landbruksforlaget. s. 16, 61, 62. ISBN 8252914519. 
  28. ^ Boehmeria nivea (L.) Gaudich. i GBIF Secretariat (2021). GBIF Backbone Taxonomy. Checklist dataset: doi:10.15468/39omei besøksdato 22. oktober 2021.
  29. ^ Andersen, H.C. (Hans Christian) (1986). De ville svanene. no#: Luther. ISBN 8253152388. 
  30. ^ Jensen, Cecilie (1993). Urter. Statens fagtjeneste for landbruket ; [Hamar] : Urtehagen på Domkirkeodden. s. 77. 
  31. ^ a b «Urticae herba». Det europeiske legemiddelbyrået. Besøkt 19. mai 2023. 
  32. ^ Vaughan, John Griffith (2003). The oxford book of health foods (på engelsk). s. 112. «Nettle [Urtica dioica] should not be used during pregnancy and excessive use should be avoided during lactation.» 
  33. ^ Ensikat HJ, Wessely H, Engeser M, Weigend M. (13. februar 2021). «Distribution, Ecology, Chemistry and Toxicology of Plant Stinging Hairs.». Toxins (Basel). 13 (2). doi:10.3390/toxins13020141. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Stornesle&oldid=24249076»