Rosenflamingo
| Rosenflamingo | |||
|---|---|---|---|
| Nomenklatur | |||
| Phoenicopterus roseus Pallas, 1811[1] | |||
| Populærnavn | |||
| rosenflamingo,[2] flamingo, storflamingo | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyr | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | Phoenicopteriformes | ||
| Familie | Flamingoer | ||
| Slekt | Phoenicopterus | ||
| Miljøvern | |||
| IUCNs rødliste: | |||
| ver 3.1 LC —
Livskraftig | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | våtmarksområder, saline laguner og alkaliske salt-/sodasjøer | ||
| Utbredelse: | Afrika og Sør-Eurasia østover til og med India | ||
Rosenflamingo (Phoenicopterus roseus),[2] tidligere også kalt flamingo og tidvis storflamingo, er en monotypisk storvokst, vadende fugl i flamingofamilien. Arten er en av tre arter i slekten Phoenicopterus (storflamingoer).
Rosenflamingoen har størst utbredelse av alle flamingoer.[4] Den spenner over Afrika, Vest- og Sør-Asia og Sør-Europa, hvor den vanligvis finnes i grunne, saltholdige, alkaliske våtmarker, som saltsjøer, kystlaguner, mudderflater og saltverk i hekkesesongen. Arten har stor spredningskapasitet utenom hekkesesongen, men den er svært filopatisk (lojal til hekkeplassene). Det er dessuten variasjon i migrasjonsstatusen til ulike populasjonene.[4] Rosenflamingo og dvergflamingo (Phoeniconaias minor) er dessuten de to eneste flamingoartene med tilhold på den østlige halvkule.[5]
Taksonomi og etymologi
[rediger | rediger kilde]Rosenflamingo (P. roseus) og rødflamingo (P. ruber) ble tidligere regnet som underarter av samme art (P. ruber). Da gikk arten under fellesbetegnelsen storflamingo eller stor flamingo. De var imidlertid så nært beslektet, at det ble bestemt at de måtte betraktes som distinkte arter. Artsdefinisjonen er blant annet begrunnet med distinkte forskjeller i utfarging av både lemmer, nebb og fjærdrakt. Nominatformen (P. r. ruber) fikk det norske navnet rødflamingo og beholdt det vitenskapelige navnet P. ruber, mens P. r. roseus fikk det norske navnet flamingo og det vitenskapelige navnet P. roseus.[1] I desember 2017 bestemte imidlertid Norsk navnekomité for fugl at det norske navnet på P. roseus skal være rosenflamingo.[6] Trolig fordi flamingo i overført betydning kan referere til alle seks artene med flamingoer.
Beskrivelse
[rediger | rediger kilde]Rosenflamingoer blir cirka 120–145 cm lange.[4] Hanner blir i gjennomsnitt en del større enn hunner og snitt størrelsen kan variere litt mellom populasjonene. Hanner i Camargue veier typisk 3–4,1 kg (snitt 3,579 kg), mens hunner på samme sted veier 2,1–3,3 kg (snitt 2,525 kg). Hunner i Sør-Spania er imidlertid såvidt større enn de i Camargue, men for hanner er det ganske likt. I Etosha nasjonalpark er fuglene i snitt noe mindre for begge kjønn.[4] Vingespennet utgjør 140–187 cm.[4] Gjennomsnittlig vingespenn for hanner er 169,2 cm for fugler i Etosha nasjonalpark, mens hunner hadde et gjennomsnittlig vingespenn på 150,4 cm i samme nasjonalpark.[4] Hunner har inntil 20 % kortere tarsus enn hanner.[4] Hannens nebb måler 117–125 cm (121 cm i snitt), mens hunnen måler 112–121 cm (116 cm i snitt).[4] Overnebbet har grunn kjøl.[5]
Fjærdrakten er hovedsakelig rosa, men vingedekket har karminrøde markeringer og vingene har sorte flygefjær. Den har betydelig blekere farger enn rødflamingoen, som hovedsakelig er karminrød. Nebbet er rosa med en avgrenset svart tupp, benene er helt rosa. Det er også rapportert om en helt sort fugl på Kypros, med unntak for ei hvit tuft med fjær i bakende på fuglen. Melanisme hos flamingoer er svært sjelden.[7]
Utbredelse
[rediger | rediger kilde]Europa
[rediger | rediger kilde]I Europa er arten mest utbredt i Portugal og langs kysten av Spania, og spesielt ved Laguna de Fuente de Piedra i Málaga, inkludert Balearene, og østover langs middelhavskysten av Frankrike, spesielt ved Camargue, og Italia, inkludert på egnede steder langs kysten av de større øyene Korsika og Sardinia, og videre østover til Hellas og på øyene mellom den europeiske delen av Tyrkia, samt på Kypros.[5]
Laguna de Fuente de Piedra i Spania og Camargue i Frankrike er de to mest betydningsfulle hekkeplassene i Europa. Dette er grunne våtmarksområder med salin vannkvalitet og stor diversitet. Begge områdene er beskyttet i henhold til Ramsar-konvensjonen.
Asia
[rediger | rediger kilde]I Asia er arten utbredt i et smalt belte langs sørvestkysten av Den arabiske halvøy, i Midtøsten og i Lilleasia, og langs kysten av Iran og i deler av Persiabukten og videre østover til Aserbajdsjan, Kasakhstan, Afghanistan, Pakistan, India og Sri Lanka. I Kasakhstan hekker arten ved minst to lokasjoner, og dessuten finnes det en større vinterbestand der i det nordøstre Kaspihavet.[5]
Bestandene i Asia lever mer spredt. De mest betydningsfulle områdene ligger i Nordvest-India, spesielt på øya Andra Bet (ofte kalt Flamingo City) ved i Rann of Kutch. Bestandene i Kasakhstan har en synkende tendens og kan være truet.[5]
Afrika
[rediger | rediger kilde]I Afrika er arten utbredt langs kysten av Nord-Afrika, og spesielt i Tunisia og det nordøstre Egypt, kysten av Vest-Afrika sørover til Liberia, i Øst-Afrika fra Eritrea og Etiopia og videre sørover gjennom Riftdalen til Sør-Afrika, og videre rundt Cape-halvøya og nordover langs kysten av Sentral-Afrika til Gabon.[5]
I Øst-Afrika er de alkaliske sodasjøene i Riftdalen de mest betydningsfulle hekkeplassene, spesielt Bogoriasjøen og Nakurusjøen i Kenya. I sør er saltsletten ved Etosha nasjonalpark i Namibia mest betydningsfull.
Tilfeldige besøk
[rediger | rediger kilde]I 1988 skal et individ av arten ha blitt observert i Karibia, men hendelsen savner seriøse kilder og kan være en sammenblanding med rødflamingo. Det er imidlertid registrert flamingoer på besøk i Xinjiang-provinsen i Kina ved to anledninger, første gang i 1997.[5] Arten er dessuten observert ved Bajkalsjøen i Russland og på Maldivene i Indiahavet.[5]
Global populasjon
[rediger | rediger kilde]Den globale populasjonen har blitt estimert til 690 000–910 000 individer, men det er behov mer nøyaktige tellinger.[4] Av dette utgjør populasjonen i den palearktiske sone, sammen med bestandene langs kysten av Vest-Afrika, Iran, Aserbajdsjan og Afghanistan cirka 205 000–320 000 individer, og den sørvestre og sørlige asiatiske populasjonen cirka 240 000 individer. Den sub-sahariske populasjonen på det afrikanske kontinentet teller omkring 100 000–120 000 individer.[5]
Rosenflamingoen regnes av IUCN og BirdLife International som en livskraftig art.[3] Som alle flamingoer står arten oppført på CITES liste II, som omfatter arter med internasjonale begrensninger i handelen for å sikre artenes overlevelse.[8]
Habitat
[rediger | rediger kilde]Rosenflamingoen foretrekker grunne saline laguner og alkaliske salt-/sodasjøer ved kysten og i innlandet, samt mudderflater og sandbanker. Den har i likhet med rødflamingoen et relativt variert kosthold, som gjerne består av et bredt utvalg ørsmå og mikroskopiske akvatiske arter. Arten hekker i høyder fra havnivået og opp mot 3 150 moh, som ved Dasht-e Nawar i Afghanistan.[5]
Atferd
[rediger | rediger kilde]Rosenflamingoen er ingen typisk trekkfugl, men enkelte bestander kan (helt eller delvis) trekke til varmere områder i vintersesongen. Spesielt i områder der kulden blir så intens at vannene fryser helt eller vis til. Allikevel blir ofte noen fugler tilbake, året rundt. Andre steder kan både flom og tørke føre til at fuglene trekker.[5]
Hekking
[rediger | rediger kilde]Rosenflamingoen er en utpreget kolonihekker. Den hekker i enorme kolonier som kan bestå av flere titalls tusen par. Hekketiden henger nøye sammen med regntiden.[4] Rosenflamingo hekker vanligvis på et underlag av mudder, og fuglene skrape sammen mudderet og konstruerer en vulkanlignende redehaug som er tilstrekkelig hevet over bakkenivå til å for hindre at selve redet, ei grunn skål på toppen, overflommes.[4] På små øyer av berg og uten mudder, lages redet av planterester, grus og småstein. Som alle flamingoer legger arten normalt kun ett (sjeldent to), kritthvitt egg.[4] Egget legges i tidsrommet mars–mai i Sør-Europa, februar–mars i Tunisia, og i mai i Kasakhstan. Rugetiden er 27–37 dager.[4] Kyllingen har lysegrå dun, men duna byttes ut med ei mørkere grå fjærdrakt etter cirka 71–98 dager.[4] Kyllingen mates i den første tiden med kromelk, og begge foreldrene bidrar. Etter cirka 80–139 dager forlater fuglene hekkeplassen.[4] Avkommet blir kjønnsmodent i 5–6-årsalderen. Arten kan leve til den blir mer enn 40 år.[5]
Ernæring
[rediger | rediger kilde]Alle flamingoer er filteretere. Flamingoene har et filtreringssystem som gjør dem i stand til å utnytte et bredt antall akvatiske arter som føde. Når fuglene søker etter mat er det gjerne med hele hodet neddykket vannet, av og til også hele halsen og deler av kroppen (som gjess) være neddykket. Rosenflamingoen bruker føttene til å virvle opp mikroorganismer som lever på bunnen og i mudderet. Den filtrer ut og eter ørsmå akvatiske virvelløse dyr, som leddormer (Annelida), hoppekreps (Copepoda), bløtdyr (Cerithidea), buksvømmere (Corixidae), insekter og larver av tovinger med mer. I tillegg eter arten alger og plantematerie, typisk frø og skudd av ulike sorter gress. Av og til kan også fuglene eter voksne insekter og maur, småkrabber og av og til også ørsmå fisker.[5]
Inndeling
[rediger | rediger kilde]Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).[9] Norske navn følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017, 2020).[10][6][2] Eventuelle beskrivelser i parentes er ikke offentlige, men kun midlertidige i påvente av et offentlig navn.
- Mirandornithes
- Podicipediformes, dykkerfugler
- Phoenicopteriformes, flamingofugler
- Phoenicopteridae, flamingofamilien
- Phoenicopterus, (storflamingoer)
- P. chilensis, chileflamingo, utbredt i det vestre sentrale Ecuador og sør gjennom Andes til Tierra del Fuego, og videre til det sørlige Brasil og Uruguay (nær truet)
- P. ruber, rødflamingo, utbredt i Karibia, samt en isolert bestand på Galápagosøyene (livskraftig)
- P. roseus, rosenflamingo,[6] utbredt i sør og øst i Spania, Sør-Frankrike og sør til Nord-, Vest-, Øst-, og Sør-Afrika og Madagaskar, østover til Midtøsten, Kasakhstan, India og Sri Lanka (livskraftig)
- Phoeniconaias, (dvergflamingoer)
- Phoenicoparrus, (andesflamingoer)
- Phoenicopterus, (storflamingoer)
- Palaelodidae, utdødd familie av prehistoriske flamingofugler (†)
- Phoenicopteridae, flamingofamilien
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b del Hoyo, J. (2016). Flamingos (Phoenicopteridae) . In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.] Besøkt 2016-03-26
- ^ a b c Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/
- ^ a b BirdLife International. 2019. Phoenicopterus roseus (amended version of 2018 assessment). The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T22697360A155527405. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2018-2.RLTS.T22697360A155527405.en. Accessed on 26 August 2022.
- ^ a b c d e f g h i j k l m n o Salvador, A., M. Á. Rendón, J. A. Amat, and M. Rendón-Martos (2022). Greater Flamingo (Phoenicopterus roseus), version 2.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, Editor). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.grefla3.02
- ^ a b c d e f g h i j k l m del Hoyo, J., Collar, N. & Garcia, E.F.J. (2016). Greater Flamingo (Phoenicopterus roseus). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. Besøkt 2016-04-10
- ^ a b c Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php Besøkt 2017-12-28
- ^ Eduardo de Juana. 2015-04-13. A rare melanistic flamingo seen in Cyprus. HBW Alive. Besøkt 2016-03-29
- ^ CITES (2015-02-05). CITES Appendices I, II and III. CITES. Besøkt 2016-04-08
- ^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Flamingos (Phoenicopteridae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.phoeni1.01
- ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Josep del Hoyo and Nigel J. Collar et al. HBW and BirdLife International Illustrated Checklist of the Birds of the World. Lynx Edicions, 2014, ISBN 978-84-96553-94-1
- Josep del Hoyo et al.: Handbook of the Birds of the World - Volume 1, Ostrich to Ducks . Lynx Edicions, 1992, ISBN 84-87334-10-5
- Malcolm & Carol Ogilvie: Flamingos. Alan Sutton, 1986, ISBN 0-86299-266-4
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) rosenflamingo – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
- (en) rosenflamingo i Encyclopedia of Life
- (en) rosenflamingo i Global Biodiversity Information Facility
- (no) rosenflamingo hos Artsdatabanken
- (sv) rosenflamingo hos Dyntaxa
- (en) rosenflamingo hos Fauna Europaea
- (en) rosenflamingo hos Fossilworks
- (en) rosenflamingo hos ITIS
- (en) rosenflamingo hos NCBI
- (en) Kategori:Phoenicopterus roseus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Phoenicopterus roseus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Greater Flamingo Interactive Atlas - Phoenicopterus roseus
- Video med stor flamingo på Internet Bird Collection