Riksdagsbygningen i Berlin

Reichstagsgebäude
	Beliggenhet
Land	Tyskland
Sted	Berlin
	Historiske fakta
Eier(e)	Forbundsdagen
Arkitekt	Paul Wallot (1894), Foster + Partners (1999)
Stilretning	Nyrenessanse, modernistisk arkitektur
Etablert	1894
Påbegynt	1884
Ferdigstilt	1894
Restaurert	1999
	; Riksdagsbygningen i Berlin; 52°31′07″N 13°22′34″Ø
	Nettsted
Nettsted	Offisielt nettsted (de)
	Riksdagsbygningen i Berlin på Commons

Riksdagsbygningen med den berømte inskripsjonen «Dem Deutschen Volke»

Riksdagsbygningen i Berlin (tysk Reichstagsgebäude ^hjelp•info) er siden 1999 sete for Forbundsdagen, Tysklands folkevalgte nasjonalforsamling.

Bygningen ble oppført i nyrenessanse av arkitekten Paul Wallot fra 1884 til 1894 i Tiergarten i bydelen Mitte. Riksdagsbygningen var sete for riksdagen til det tyske keiserrike og for den samme institusjonen i Weimarrepublikken. Bygningen ble sterkt skadet i riksdagsbrannen i 1933 og senere under den andre verdenskrigen. I 1960-årene ble bygningen modernisert og fra 1991 til 1999 fullstendig renovert under ledelse av arkitekt Norman Foster.

Historie

Tomtevalg og byggetid - det tyske keiserrike

Etter den tyske riksgrunnleggelsen i 1871 møttes den nye Riksdagen opprinnelig i flere andre mindre bygninger på Leipziger Straße i Berlin, men disse ble ansett som for små. 19. april 1871 bestemte Riksdagen å oppføre en riksdagsbygning, og i 1872 ble det utlyst en arkitektkonkurranse med 103 deltagere. I juni 1872 ble forslaget fra arkitekten Ludwig Bohnstedt fra Gotha valgt. Arbeidet ble imidlertid forsinket på grunn av problemer med å finne en egnet tomt. Riksdagen ønsket seg en tomt som tilhørte grev Atanazy Raczyński øst for Kongeplassen, men grev Raczyński vegret seg for å selge, siden hans eget palé, oppført 1844-1847, allerede stod på eiendommen.

Riksdagen besluttet derfor å fortsette arbeidet med å finne en egnet tomt, og først i 1881 kom man til en løsning da man kom til enighet med grev Raczyńskis sønn og arving om kjøp av eiendommen øst for Kongeplassen. Det ble utlyst en ny arkitektkonkurranse i 1882, og av 190 innsendte bidrag ble et forslag fra Paul Wallot fra Frankfurt valgt. Grunnstenen ble lagt ned av keiser Vilhelm I i 1884. Bygningen fikk en stor kuppel av stål og glass, et teknisk mesterverk i sin tid. Etter ti års byggetid kunne bygningen tas i bruk i 1894.

Weimarrepublikk og riksdagsbrann

Etter at første verdenskrig tok slutt og keiseren abdiserte, proklamerte Philipp Scheidemann republikken fra en av Riksdagens balkonger under revolusjonsdagene i 1918. Weimar-nasjonalforsamlingen møttes i byen Weimar i 1919 på grunn av urolighetene i Berlin, men Riksdagen fortsatte å møtes i Riksdagsbygningen under Weimarrepublikken.

Riksdagsbygningens historie som sete for Riksdagen tok slutt da den 27. februar 1933 ble satt i brann.

Se hovedartikkel: Riksdagsbrannen

Den skadede riksdagsbygningen som var et symbol på demokratiet, ble ikke satt i stand av nasjonalsosialistene. Riksdagen som institusjon sluttet å fungere, og de få gangene den var samlet i de tolv årene med nasjonalsosialistisk styre møttes den i en tidligere operabygning i nærheten. Dette var også tilfellet da Fullmaktsloven ble vedtatt og det parlamentariske demokratiet helt sluttet å fungere i landet.

Den andre verdenskrigen og etterkrigstiden

Under annen verdenskrig ble bygningen ytterligere skadet. Som symbol på parlamentarisk demokrati hadde heller ikke Stalins totalitære regime mye til overs for bygningen, og den var et sentralt mål for Den røde armé, som i et kjent, manipulert propagandafoto heiser sovjetflagget over bygningen mens ruinene av bygningene omkring brenner.

Under den kalde krigen lå bygningen i Vest-Berlin, men bare noen få meter fra grensen til Øst-Berlin. Under Berlinblokaden, da Stalin forsøkte å sulte ut Vest-Berlin, samlet et enormt antall vestberlinere seg foran bygningen, og byens borgermester Ernst Reuter holdt en berømt tale som endte med ordene Ihr Völker der Welt, schaut auf diese Stadt! («verdens folk, se på denne byen!»).

Bygningen var strukturelt intakt, men likevel en ruin. Vest-Tysklands parlament møttes dessuten i Bonn og trengte derfor ikke bygningen. Det ble likevel vedtatt at den skulle restaureres i 1956. I forbindelse med restaureringsarbeidene 1961–1964 ble den ødelagte kuppelen fjernet. I årene frem til 1990 ble bygningen bare brukt til representative møter en gang iblant og til en permanent utstilling kalt Fragen an die deutsche Geschichte (spørsmål ved den tyske historie).

Den tyske gjenforeningen - Forbundsdagen flytter inn

3. oktober 1990 ble den offisielle gjenforeningsseremonien holdt i Riksdagen, med blant andre Helmut Kohl, Richard von Weizsäcker, Lothar de Maizière til stede. Dagen etter møttes det tyske parlamentet Forbundsdagen i bygningen.

Den 20. juni 1991 besluttet Forbundsdagen etter omfattende debatt å flytte regjeringen og parlamentet fra Bonn og tilbake til Berlin.

Den britiske arkitekten Norman Foster fikk 1992 i oppdrag å restaurere bygningen. Hans opprinnelige forslag var temmelig forskjellig fra det som senere ble realisert, og inkluderte ikke den berømte kuppelen.

Før restaureringen ble hele bygningen omsvøpt av Christo og Jeanne-Claude i 1995.

Restaureringen var svært omfattende, og alt bortsett fra ytterveggene ble fjernet, inkludert alle endringer gjort i 1960-årene. Restaureringen regnes som en stor suksess. Den store glasskuppelen ble oppført som en referanse til den opprinnelige kuppelen fra 1894. Bygningen er en av de mest besøkte turistattraksjoner i Berlin og gir et imponerende utsyn over byen ikke minst om natten. Fra taket kan man også se ned på de folkevalgte.

Forbundsdagens sete ble offisielt flyttet fra Bonn til Berlin i april 1999.