Hopp til innhold

Sør-Sudan

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Republikken Sør-Sudan
Republic of South Sudan

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen
Nasjonalt motto:
Justice, Liberty, Prosperity
(«rettferdighet, frihet, framgang»)

Kart over Republikken Sør-Sudan

InnbyggernavnSørsudaner, sørsudansk (bokmål), sørsudaneser, sørsudanesisk (riksmål)
Grunnlagt9. juli 2011
HovedstadJuba
TidssoneUTC+3
Areal
 – Totalt		Rangert som nr. 45
644 329 km²[1]
Befolkning12 575 714[2] (2017)
Bef.tetthet19,52 innb./km²
HDI0,385 (2021)
StyreformRepublikk
PresidentSalva Kiir Mayardit
VisepresidentJames Wani Igga
Første visepresidentTaban Deng Gai
Offisielle språkEngelsk[3]
Uavhengighet fraSudan
9. juli 2011
ValutaSørsudansk pund (SSP)
Nasjonaldag9. juli
NasjonalsangSouth Sudan Oyee!
ISO 3166-kodeSS
Toppnivådomene.ss
Landskode for telefon+211
Landskode for mobilnett659
Sør-Sudan på Commons
Befolkningsstørrelsen er omstridt, mellom 7 500 000 og 13 000 000. Oppgitt folketall er fra en omstridt folketelling i 2008[4]

Sør-Sudan (engelsk: South Sudan), offisielt Republikken Sør-Sudan[5] (engelsk: Republic of South Sudan), er en innlandsstat i Øst-Afrika. Hovedstaden og største by er Juba. Landet var fram til 2011 en del av Sudan. Landet grenser mot Etiopia i øst; mot Kenya, Uganda og Den demokratiske republikken Kongo i sør; mot Den sentralafrikanske republikk i vest og mot Sudan i nord. Sør-Sudan er inndelt i ti delstater, som er videre inndelt i administrative enheter som kalles counties, paymaer og bomaer (landsbyer). En omdiskutert folketelling gjennomført i 2008 og offentliggjort i 2009 viste at Sør-Sudan hadde en befolkning på 8,2 millioner. Den viste også at det bodde 520 000 sørsudanesere i dagens Sudan.[4]

I januar 2011 ble det holdt en folkeavstemning om hvorvidt regionen skulle løsrive seg fullstendig fra Sudan og bli en selvstendig stat. Et overveldende flertall stemte for løsrivelse.[6] Staten Sør-Sudan ble erklært 9. juli 2011.[7]

Naturgeografi

[rediger | rediger kilde]

Sør-Sudans areal er på 619 745 km², noe som er dobbelt så stort som Italia og mer enn fjorten ganger så stort som Danmark. Sør-Sudan ligger mellom breddegrad 3° og 13°N, og lengdegrad 24° og 36°Ø. I grenselandet mellom Sudan og Sør-Sudan fins det betydelige oljeforekomster. Landet består av tropiske skoger, sumper, og gressland, i motsetning til nordlige Sudan, som hovedsakelig består av ørken. Elven Hvite Nil går gjennom landet og passerer hovedstaden Juba.[8] Høyeste punkt er Kinyeti, 3 187 meter over havet.

Demografi

[rediger | rediger kilde]

Språk

[rediger | rediger kilde]

Sør-Sudan er sammensatt av mer enn 200 etniske grupper og er, sammen med de tilstøtende Nubafjellene, et av de mest språkmangfoldige områdene i Afrika. Imidlertid er det mange av språkene som bare har et par tusen brukere.

Det offisielle språket er engelsk. Muntlig arabisk blir snakket i omfattende grad, skjønt jubaarabisk, et pidginspråk, snakkes rundt hovedstaden. Det største språket målt i antall morsmålstalere er dinka, som snakkes av mellom 2 og 3 millioner mennesker. Dinka er et vestnilotisk språk, nært beslektet med landets nest største språk, nuerisk, et nilosaharisk språk. Noe fjernere beslektet er shillukisk. Større østnilotiske språk som snakkes i Sør-Sudan er bari og otuho. Foruten den nilotiske språkgruppen, tilhører landets tredje største språk, zande, den ubagianske språkgruppen, mens jur modo er et bongo-bagirmi-språk.

Religion

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den katolske kirke i Sør-Sudan

Gudstjeneste i Den katolske kirke

I Sør-Sudan er tradisjonelle afrikanske religioner og åndetro mest utbredt, men kristendommen har spredt seg som følge av misjon og annen kontakt. Borgerkrigen i sør sørget for en stor tilstrømning til de kristne kirker som en motvekt mot politisk og kulturell dominans fra nord.

Det ble antatt at ved delingen av landet var rundt 16 % av den totale befolkningen i det daværende Sudan er kristne, mens muslimene utgjorde rundt 62 %. De resterende 22 % praktiserer tradisjonelle religioner. Den kristne befolkningen er konsentrert i sør, slik at andelen kristne i Sør-Sudan er rundt halvparten av befolkningen der. Disse skal på midten av 2000-tallet ha utgjort 2,6 millioner.[9] Siden skal antall katolikker ha økt til rundt 3 millioner.

De kristne tilhører hovedsakelig katolske eller anglikanske menigheter. En del blander også elementer fra kristne og tradisjonelle religioner.[10]

Sudans nasjonalhelgen er den tidligere slaven, senere nonnen Josephine Bakhita som ble helligkåret i 2000.

Islam er en minoritetsreligion i Sør-Sudan. De fleste muslimer støttet uavhengigheten under folkeavstemningen.[11] Den siste folketellingen som tok hensyn til religion er helt fra 1956, hvor de fleste ble klassifisert som tilhengere av tradisjonelle religioner eller kristne, mens 18 % var muslimer.[12]

Kristendommen kan sies å være en sentral faktor i forsøket på nasjonsbygging i Sør-Sudan. Det vises blant annet til at en av de mest profilerte eksponentene for sørlig løsrivelse, den nå avdøde lederen av SPLA John Garang, ble begravd i en katolsk kirke i Sør-Sudan. Også dagens president Salva Kiir Mayardit er katolikk. Under en tale i St. Theresa-katedralen i Juba 20. februar 2011 understreket han at Sør-Sudan skulle være en nasjon som respekterte religionsfrihet.[13]

Historie

[rediger | rediger kilde]

Tidlig kristen innflytelse

[rediger | rediger kilde]
Eksempel på den tidlige kristendommen i området: En fresko som viser Kristi fødsel i katedralen i Faras

Kristendommen nådde det som i dag er det nordlige Sudan, da kalt Nubia allerede i løpet av det første århundre etter Kristus. Dette utviklet seg særlig under innflytelsen fra Østromerriket.[14] Særlig influerte bysantinsk arkitektur på de tidlige kristne kirkene i det nedre Nubia.[15]

Keiser Justinian I den store gjorde Nubia til et kristent støttepunkt tidlig i middelalderen[16] og i 580 ble kristendommen den offisielle religionen i det nordlige Sudan, sentrert rundt katedralen i Faras. Dette er senere blitt borte som følge av islamske erobringer, som hovedsakelig kom igang tidlig etter profeten Muhammed død i 632, og kom til dette området allerede rundt 640-årene.

1800-tallet

[rediger | rediger kilde]
Muhammad Ahmad

I 1820-årene ble store deler av dagens Sudan invadert av Det osmanske rike, mens senere på 1800-tallet påberopte Egypt seg å representere også Sudan. For å understreke dette kravet, også i sør, ble Ekvatorialprovinsen etablert i 1870.

Utdypende artikkel: Mahdistopprøret

I 1881 erklærte Muhammad Ahmad at han var mahdi, direkte etterkommer etter Muhammed, og hans religiøse bevegelse var opphavet til en bred nasjonal oppstand i 1883. Store deler av Sudan kom under opprørernes kontroll, og i 1885 ble hovedstaden Khartoum inntatt. Al-Mahdi døde samme år, og hans etterfølgere led nederlag for de felles britiske og egyptiske styrkene under ledelse av Herbert Kitchener i 1898.

Sudan ble erklært et kondominium under felles britisk-egyptisk styre.

Kristendommen reintrodusert av britiske misjonærer i Sør-Sudan, som kom inn i området fra den britiske kolonien i Kenya. De første katolske misjonærene kom i 1842, mens anglikanske og amerikanske presbyterianere kom rundt 1899.

Borgerkriger

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Den første borgerkrigen i Sudan og Den andre borgerkrigen i Sudan

John Garang de Mabior ledet Sør-Sudans frigjøringshær fram til sin død i 2005.

Regionen har i negativ grad blitt påvirket av to borgerkriger siden Sudans uavhengighet. Sudans regjering kjempet mot anyanyaopprørerne, en sørsudansk separatisthær, som ble opprettet under den første sudanesiske borgerkrig som varte fra 1955 og til 1972. Konflikten sto mellom den nordlige delen av Sudan og den sørlige regionen, som krevde representasjon og mer regionalt selvstyre. En halv million mennesker døde i den 17 år lange krigen, som kan deles inn i tre stadier: innledende geriljakrig, anyanyaopprørere, og Sør-Sudans frigjøringshær. Krigen endte med en fredsavtale i Addis Abeba, som ga en felles sørlig administrativ region. Enigheten som avsluttet den første borgerkrigen i 1972 klarte ikke å fjerne motsetningene som hadde utløst krigen. Det førte til at den andre sudanesiske borgerkrig ble utløst i 1985 og varte fram til 2005 mellom Sudans regjering og Sør-Sudans frigjøringshær (SPLA/M). Krigen endte endte med Naivasha-avtalen. Perioden mellom 1955 og 2005 er således tidvis betraktet som én enkelt konflikt, med elleve års våpenhvile som skilte de to voldelige fasene.

Våpenhvile i 2005

[rediger | rediger kilde]
  Sør-Sudan, der det ble avholdt folkeavstemning om selvstendighet i januar 2011
  Grenseområdet Abyei, hvor folkeavstemningen om tilhørighet enten til nord eller sør er utsatt på ubestemt tid
  Delstatene Sør-Kordofan og Blå-Nilen, der det i løpet av 2011 skal avholdes «folkelige konsultasjoner» om tilhørighet
  Den østlige fronten, områder for kamper i juli 2006

Sør-Sudan har vært en selvstendig region i Sudan siden en våpenhvile med den arabisk-islamistiske regjering i Sudan ble inngått i 2005. Før dette hadde det vært to borgerkriger mellom Nord- og Sør-Sudan. Disse startet etter uenigheter om maktfordeling og lokalt selvstyre, og om islamske sharia-lover skulle innføres i det ikke-muslimske Sør-Sudan. Borgerkrigen ble avsluttet med Naivasha-avtalen, som medførte en viss maktfordeling fram til spørsmålet om Sør-Sudans videre status ble avklart.

Lederen for Sør-Sudans frigjøringshær, John Garang, ble etter Naivasha-avtalen visepresident i Sudan og president i den selvstyrte regionen Sør-Sudan. Etter at Garang døde i en helikopterulykke 30. juli 2005, overtok Salva Kiir disse vervene.

Folkeavstemningen om uavhengighet i 2011

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Folkeavstemningen om uavhengighet i Sør-Sudan

Folkeavstemningen om uavhengighet i Sør-Sudan (9. januar – 15. januar 2011) dreide seg om hvorvidt Sør-Sudan skal skille lag med det øvrige Sudan og bli en selvstendig stat.[17][18] Avstemningen er en del av Naivasha-avtalen regjeringen i Khartoum og Sør-Sudans frigjøringshær inngikk i 2005. Hele 98,83% stemte for uavhengighet. Resultatene ble kunngjort 30. januar 2011.[19] De som bodde i nord og i utlandet fikk også stemme.[20]

Det er også planlagt at skal det også avholdes folkeavstemning i Abyei, der det skal avgjøres om det oljerike grenseområdet skal tilhøre Sudan eller Sør-Sudan.[21] I to andre grenseområder, delstatene Sør-Kordofan og Blå-Nilen, skal det etter planen avholdes «folkelige konsultasjoner» om tilhørighet, også dette skulle etter planen bli gjennomført i løpet av 2011.[22] Imidlertid brøt det ut nye kamphandlinger i disse omstridte områdene i juni 2011, særlig over Nubafjellene.

Selvstendighet

[rediger | rediger kilde]

Staten Sør-Sudan ble erklært selvstendig 9. juli 2011. 14. juli 2011 ble Sør-Sudan tatt opp som FNs 193. medlemsland.

Grensekonflikt mellom Sudan og Sør-Sudan i 2012

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Grensekonflikten mellom Sudan og Sør-Sudan (2012)

Mindre enn et år etter at Sør-Sudan fikk sin uavhengighet fra Sudan 9. juli 2011, brøt det ut 26. mars 2012 en rekke trefninger mellom de militære styrkene til Republikken Sudan og Sør-Sudan.[23] Konflikten blir utkjempet over de oljerike regionene mellom Sør-Kordoran i Sudan og Unity-staten i Sør-Sudan. I april inntok sørsudanesiske styrker byen Heglig, hvor størsteparten av Sudans oljeinntekter kommer fra, og som er anerkjent som en del av Sudan av Den afrikanske union. Det har blitt spekulert i om konflikten kan utvikle seg til en full krig mellom de to landene.[24]

Kampene sto hovedsakelig mellom sudanesiske og sørsudanesiske styrker. Sør-Sudan er imidlertid også støttet av opprørsgruppene SPLA-N og JEM i Nubafjellene, samt Sudans revolusjonære front som kjemper for et regimeskifte i Sudan.[25] Sudan mottok støtte fra Sør-Sudans frigjøringsbevegelse, en avhoppergruppe som ønsker å styrte SPLA-regimet i Juba.[26]

Da Sør-Sudan trakk sine væpnede styrker ut av Heglig den 22. april 2012, endte den mest voldsomme delen av konflikten. Både Sudan og Sør-Sudan erklærte at de ønsket fred og slutt på konfliktstilstanden mellom de to landene, men per juli 2012 var det ikke blitt signert noen fredsavtale.[27]

Politikk og administrasjon

[rediger | rediger kilde]
Sør-Sudans første valgte president, Salva Kiir Mayardit, med sitt varemerke, hatten han fikk i gave fra daværende president George W. Bush.

Politiske organer

[rediger | rediger kilde]
Sør-Sudans presidentgarde på uavhengighetsdagen 2011

Den daværende, midlertidige nasjonalforsamlingen godkjente en overgangsgrunnlov[28] rett før uavhengigheten 9. juli 2011.[29] Denne grunnloven ble undertegnet av Sør-Sudans president på uavhengighetsdagen og ble da satt i kraft. Dette er i dag[når?] landets grunnlov og erstattet den midlertidige grunnloven fra 2005.[30]

Grunnloven etablerte en blanding av en presidentmodell med en regjering ledet av presidenten som er både statssjef, regjeringssjef og øverstkommanderende for de væpnede styrkene. Grunnloven etablerte også en nasjonal lovgivning og en lovgivende forsamling som består av to kamre, en direkte valgt forsamling og et annetkammer med representanter fra de ti delstatene. John Garang, stifteren av SPLA/M, var den første presidenten i det selvstyrte Sør-Sudan fram til sin død 30. juli 2005. Garangs nestkommanderende Salva Kiir Mayardit ble da tatt i ed som visepresident i Sudan og president i Sør-Sudan 11. august 2005.[31] Riek Machar erstattet ham som visepresident for Sør-Sudan.[31]

Grunnloven etablerte også et uavhengig rettssystem, med en Høyesterett som øverste organ.

Utvikling av de statlige organer

[rediger | rediger kilde]

For den nyetablerte staten, som også var preget av den langvarige krigføringen, ble det prioritert å få de nye statsorganene til å fungere hensiktsmessig og kunne iverksette sine vedtak. På et område hvor dette særlig har vært vellykket har vært i plan- og budsjettprosessene.[32] Dette har en oppnådd under ledelse av Finansdepartementet, og sørget for at de mål som er blitt satt har vært viktige og relevante også for de lokale nivåene.[32] Dette har gjort at myndighetene har blitt bedre i stand til å håndtere de finansielle sidene både knyttet til egen funksjon og til gjennomføring av prosjektene, samt til kompetanseheving innen administrasjonen, herunder grunnleggende IT-kompetanse.[32]

Ny hovedstad

[rediger | rediger kilde]

Sør-Sudans hovedstad er Juba, som også er administrasjonssenteret for delstaten Central Equatoria og fylkessetet for Juba fylke (county), og er landets største by. Imidlertid mangler Juba den infrastrukturen som en hovedstad trenger og er lite sentralt plassert i landet. Regjeringen vedtok derfor i februar 2011 om å utrede etableringen av en ny, planlagt by som kan være regjeringssete.[33][34] De foreslåtte prosjektet er tenkt å skulle fungere som de andre tilsvarende planlagte og utviklede nasjonale hovedsteder i moderne tid, som Abuja i Nigeria, Brasília i Brasil og Canberra i Australia.

I september 2011 kunngjorde en talsmann for regjeringen at den politiske ledelsen hadde gått inn for utviklingen av en ny hovedstad ved Ramciel,[35] et område i delstaten Lakes nær grensene til Central Equatoria, Eastern Equatoria og Jonglei. Ramciel blir ansett for å være landets geografiske midtpunkt,[36] og den avdøde lederen John Garang skal også ha hatt planer om å utvikle en hovedstad i dette området før sin død i 2005. Forslaget ble støtte av delstatsmyndighetene i Lakes og i hvert fall en stammehøvding i Ramciel.[37] regjeringsmedlemmer har uttalte at utvikling, planlegging og bygging av byen vil sannsynligvis ta så mye som fem år og flytting av de statlige institusjonene vil bli gjennomført i ulike stadier.[35]

Administrativ inndeling

[rediger | rediger kilde]
De ti delstatene gruppert i de tre historiske provinser.
  Bahr el Ghazal
  Equatoria
  Greater Upper Nile

Sør-Sudan er delt inn i ti delstater som er gruppert etter de tre historiske regionene Bahr el Ghazal, Equatoria og Greater Upper Nile.

Bahr el Ghazal
Equatoria
Greater Upper Nile

De ti delstatene er igjen inndelt i 86 fylker («counties»).

Abyei

Distriktet Abyei, som ligger rett nord for de sørsudanske delstatene Northern Bahr el Ghazal, Warrap og Unity, har midlertidig en spesiell administrativ status i Sudan og er styrt av en egen administrasjon.

Det var meningen at det skulle avholdes en folkeavstemning i 2011 for områdets fremtidige tilknytning, om det skulle tilsluttes Sør-Sudan eller er forbli en del av Sudan, men i mai 2011 ble området inntatt av sudanske militære styrker og folkeavstemningen ble ikke gjennomført som planlagt.

Militærvesen

[rediger | rediger kilde]
To av helikoptrene på flyplassen i Juba

Frigjøringshæren utarbeidet i 2007 og 2008 et program for sine militære styrker. Det slo fast at et uavhengig Sør-Sudan skulle ha militære styrker, bestående av en hær, luftforsvar og elvestyrker.[38][39]

Sør-Sudans hær bygger hovedsakelig på styrkene fra det tidligere Sør-Sudans frigjøringshær, og disse styrkene skal utvikles til å bli en regulær hær. Det sørsudanske luftvåpen er lite, og består av ni russiskbygde Mi-17 transporthelikoptre og et modifisert helikopter av samme type, hovedsakelig for bruk til VIP-transport. Det blir antatt at landet vil øke transportkapasiteten, med flere transporthelikoptre av samme type, eventuelt supplert med transportfly av type C-130 Hercules eller tilsvarende.[39] Hovedbasen vil bli lagt til Juba eller Rumbek.[39]

Regjeringen kunngjorde i august 2010 at alle under 18 år skulle demobiliseres fra militære styrker, men det ble antatt at 900 under 18 år fortsatt var aktive ut året.[40] I april 2011 ble det iverksatt et vernepliktssystem som også hadde til hensikt å forhindre at menn i militær alder ble rekruttert inn i andre paramilitære grupper.[40]

Medier

[rediger | rediger kilde]

Utenrikspolitikk

[rediger | rediger kilde]

Umiddelbart etter uavhengigheten har Sør-Sudans utenrikspolitikk primært handlet om utfordringen med å balansere mellom Vesten, de øvrige afrikanske statene og Den arabiske verden.[41] Siden uavhengigheten, har landet søkt å redusere tilknytning til Sudan, blant annet skal det være planlagt å innføre swahili og orientere seg mot Øst-Afrika.[42]

Forholdet til Sudan har vært uavklart på noen områder, både grensedragningen mellom de to land,[23] og hvordan relasjonene skal være. Den sudanske presidenten Omar al-Bashir erklærte først i januar 2011 at dobbelt statsborgerskap i de to land kunne bli tillatt,[43] men etter Sør-Sudans uavhengighet har han trukket tilbake forslaget. Han har også foreslått en konføderasjon etter modell av Den europeiske union.[44] I februar 2012 ble det oppnådd enighet mellom de to statene om at statsborgere i de to land kan bo, arbeide og eie eiendommer i begge land, og reise fritt mellom dem.[23]

Sør-Sudan er medlem av FN,[45] Den afrikanske union,[46][47] og Fellesmarkedet for det østlige og sørlige Afrika.[48] Sør-Sudan planlegger å slutte seg til Samveldet av nasjoner, Det østafrikanske fellesskap,[49][50] Det internasjonale pengefondet,[51] og Verdensbanken.[52] Landet kan få fullt medlemskap i Den arabiske liga om det skulle ønske det,[53] men det kan også heller komme til å søke om observatørstatus.[54] Landet ble med i UNESCO 3. november 2011.[55] 25. november 2011, ble landet offisielt med i Intergovernmental Authority on Development (IGAD), en regional gruppering for stater i Øst-Afrika.[56]

Norge anerkjente den nye staten på uavhengighetsdagen 9. juli 2011,[57] og var i den første gruppen av land som anerkjente den nye staten. Sør-Sudan og Norge er representert hos hverandre med ambassader i henholdsvis Oslo og i Juba.[58]

Menneskerettigheter

[rediger | rediger kilde]

Sør-Sudan har fengselsstraff inntil 10 år for homofili.[59]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ https://www.cia.gov/the-world-factbook/countries/south-sudan/; besøksdato: 6. mars 2023.
  2. ^ https://data.worldbank.org/indicator/SP.POP.TOTL; World Bank Open Data; besøksdato: 8. april 2019.
  3. ^ «The Transitional Constitution of the Republic of South Sudan, 2011» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 29. juni 2011. Besøkt 19. juli 2011.  Part One, 6(2). «English shall be the official working language in the Republic of South Sudan».
  4. ^ a b Discontent over Sudan census, news24, 21.5.2009.
  5. ^ «South Sudan becomes world's newest nation». Forbes.com. Arkivert fra originalen 12. juli 2011. Besøkt 9. juli 2011.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 12. juli 2011. Besøkt 9. juli 2011. 
  6. ^ 99 prosent sa ja til løsrivelse for Sør-Sudan, VG 30. januar 2011
  7. ^ Jenny N. Kanestrøm (7. februar 2011). «Endelig valgresultat klart i Sudan». NRK.no. Besøkt 8. februar 2011. 
  8. ^ BBC News – Q&A: Southern Sudan referendum
  9. ^ World Christian Encyclopedia, redaktører: David Barrett, George Kurian og Todd Johnson (Oxford: Oxford University Press, 2001), 700
  10. ^ Christianity, in A Country Study: Sudan, U.S. Library of Congress.
  11. ^ [1] South Sudan's Muslims welcome secession, Agence France-Presse
  12. ^ «South Sudan's Muslims welcome secession». Agence France-Presse. Besøkt 11. juli 2012. 
  13. ^ «South Sudan To Respect Freedom Of Religion Says GOSS President | Sudan Radio Service». Sudanradio.org. 21. februar 2011. Arkivert fra originalen 12. juli 2011. Besøkt 11. juli 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 12. juli 2011. Besøkt 11. juli 2012. 
  14. ^ Kristendommen i Nubia Arkivert 3. mars 2012 hos Wayback Machine.
  15. ^ Bilder av kirker i Nubia
  16. ^ «Det kristne Nubia og Østromerriket». Arkivert fra originalen 3. januar 2018. Besøkt 9. januar 2011. 
  17. ^ Nedtellingen er i gang[død lenke], Klassekampen, 29.12.2010.
  18. ^ 4 millioner vil stemme i Sør-Sudan, NRK, 4.1.2011.
  19. ^ Fick, Maggie (30. januar 2011). «Over 99 pct in Southern Sudan vote for secession». USA Today. Besøkt 11. juli 2012. 
  20. ^ Karimi, Faith (22. januar 2011). «Report: Vote for Southern Sudan independence nearly unanimous». CNN. Arkivert fra originalen 6. oktober 2012. Besøkt 11. juli 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 6. oktober 2012. Besøkt 11. juli 2012. 
  21. ^ Q&A: Southern Sudan referendum, BBC News, 4. januar 2012.
  22. ^ Oil and power at center of vote to split Sudan, CNN, 5.1.2011.
  23. ^ a b c «Sudan and South Sudan in fierce oil border clashes». BBC News. 27. mars 2012. Besøkt 12. juli 2012. 
  24. ^ South Sudan troops 'repel oil town attack'
  25. ^ «Factbox: Sudan's rebel groups». Reuters (på engelsk). 31. august 2020. Besøkt 2. januar 2022. 
  26. ^ AllAfrica.com - Sudan: Briefing - Sudans' Border Clashes 29. mars 2012
  27. ^ «Sudan, South Sudan say committed to ending hostilities». Al Arabiya English (på engelsk). 7. juli 2012. Besøkt 2. januar 2022. 
  28. ^ «The Transitional Constitution of the Republic of South Sudan, 2011». Government of South Sudan. Arkivert fra originalen 21. juli 2011. Besøkt 11. juli 2012.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 17. oktober 2012. Besøkt 11. juli 2012. 
  29. ^ «South Sudan passes interim constitution amid concerns over presidential powers». Sudan Tribune. 8. juli 2011. Arkivert fra originalen 11. juli 2011. Besøkt 11. juli 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 11. juli 2011. Besøkt 11. juli 2012. 
  30. ^ «Interim Constitution of Southern Sudan of 2005». Arkivert fra originalen 20. juli 2011.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 20. juli 2011. Besøkt 11. juli 2012. 
  31. ^ a b «South Sudan». The World Factbook. CIA. 11. juli 2011. Arkivert fra originalen 24. april 2020. Besøkt 11. juli 2012. 
  32. ^ a b c Davies and Smith 2010. Planning and budgeting in Southern Sudan: starting from scratch Arkivert 22. september 2012 hos Wayback Machine.. London: Overseas Development Institute
  33. ^ «New capital city for South Sudan?». Radio Netherlands. 6. februar 2011. Arkivert fra originalen 29. juni 2012. Besøkt 11. juli 2012. 
  34. ^ «South Sudan to establish a new capital city and relocate from Juba after independence». Sudan Tribune. 6. februar 2011. Arkivert fra originalen 29. juni 2011. Besøkt 11. juli 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 29. juni 2011. Besøkt 11. juli 2012. 
  35. ^ a b «South Sudan relocates its capital from Juba to Ramciel». Sudan Tribune. 3. september 2011. Arkivert fra originalen 29. september 2011. Besøkt 11. juli 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 29. september 2011. Besøkt 11. juli 2012. 
  36. ^ Amos, Mashel (29. april 2011). «The search for new nation’s capital in South Sudan». The Independent. Arkivert fra originalen 13. mars 2016. Besøkt 11. juli 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 13. mars 2016. Besøkt 11. juli 2012. 
  37. ^ «Lakes Leaders Visit Prospective South Sudanese Capital». Gurtong. 15. februar 2011. Arkivert fra originalen 28. mars 2012. Besøkt 11. juli 2012. 
  38. ^ «Juba parliament authorizes establishment of South Sudan air force». Sudan Tribune. 25. juni 2008. Arkivert fra originalen 16. november 2012. Besøkt 24. juli 2011. 
  39. ^ a b c «Creation of the South Sudan Air Force». Arkivert fra originalen 12. februar 2011. Besøkt 12. juli 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 12. februar 2011. Besøkt 12. juli 2012. 
  40. ^ a b CIA World Factbook
  41. ^ «News analysis: South Sudan needs equation on external relations to satisfy all parties». News.xinhuanet.com. 11. juli 2011. Besøkt 12. juli 2012. 
  42. ^ Odhiambo, Allan (5. august 2011). «RVR targets planned Uganda-Sudan railway line». Business Daily. Besøkt 12. juli 2012. 
  43. ^ Will Ross (9. januar 2011). «Southern Sudan votes on independence». BBC. Besøkt 12. juli 2012. 
  44. ^ «South Sudan becomes an independent nation». BBC News. 9. juli 2011. Besøkt 12. juli 2012. 
  45. ^ «UN welcomes South Sudan as 193rd member». BBC News. 14. juli 2011. Besøkt 12. juli 2012. 
  46. ^ «South Sudan Becomes African Union's 54th Member» Voice of America, 27. juli 2011, besøkt 12. juli 2012
  47. ^ «The Peace and Security Council of the African Union (AU)». African Union. 13. juli 2011. Arkivert fra originalen 4. mai 2012. Besøkt 12. juli 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 4. mai 2012. Besøkt 12. juli 2012. 
  48. ^ «COMESA Welcomes New Member». MENAFN.com. 31. oktober 2011. Arkivert fra originalen . Besøkt 12. juli 2012. 
  49. ^ «South Sudan: Big trading potential for EAC». IGIHE. 8. juli 2011. Arkivert fra originalen 11. januar 2012. Besøkt 12. juli 2012. 
  50. ^ «South Sudan avails new foreign policy, to open 54 embassies». Sudan Tribune. 25. juli 2011. Arkivert fra originalen 29. juli 2011. Besøkt 12. juli 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 29. juli 2011. Besøkt 12. juli 2012. 
  51. ^ «IMF Receives Membership Application from South Sudan, Seeks Contributions to Technical Assistance Trust Fund to Help New Country». International Monetary Fund. 20. april 2011. Besøkt 12. juli 2012. 
  52. ^ «World Bank Group Congratulates People of South Sudan on Independence». The Financial. 9. juli 2011. Arkivert fra originalen 11. juli 2011. Besøkt 12. juli 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 11. juli 2011. Besøkt 12. juli 2012. 
  53. ^ «South Sudan "entitled to join Arab League"». Sudan Tribune. 12. juni 2011. Arkivert fra originalen 29. juni 2011. Besøkt 12. juli 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 29. juni 2011. Besøkt 12. juli 2012. 
  54. ^ El-Husseini, Asmaa (7. juli 2011). «Hoping for the best». Al-Ahram. Besøkt 12. juli 2012. 
  55. ^ «South Sudan is UNESCO’s 194th member» Den sørsudanske ambassaden i Washington, DC 3. november 2011, besøkt 12. juli 2012
  56. ^ «East African bloc admits South Sudan as member». Reuters. 25. november 2011. Arkivert fra originalen 10. mai 2012. Besøkt 12. juli 2012. 
  57. ^ Brev fra utenriksminister Jonas Gahr Støre til president Salva Kiir Utenriksdepartementet 9. juli 2011, besøkt 12. juli 2012
  58. ^ Ambassadør i verdens nyeste stat, Utenriksdepartementet 27. september 2011, besøkt 12. juli 2012
  59. ^ «Ulovlig kjærlighet». Amnesty International. 15. desember 2020. Besøkt 2. juni 2022. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sør-Sudan&oldid=24323457»