Zoonose
Zoonose (eller zoonotisk sykdom) er betegnelsen på infeksjonssykdommer som overføres fra mennesker til dyr og omvendt. Smitten overføres direkte, eller via mat, forurensning, vann eller biologisk vektor (som insekt). Smittestoffene er bakterier, virus, prioner, sopp og parasitter.
Eksempel på sykdommer er de forårsaket av Salmonella (som salmonellose), bakteriegruppen Campylobacter (kan gi diaré), bakterien Yersinia entercolitica (kan gi yersiniose), Listeria-bakterien (som gir listeriose), bakterien e.coli.
Tuberkulose, trikinose, kugalskap, rabies og brucellose er også zoonotiske.
I Norge har Veterinærinstituttet ansvar for å overvåke utviklingen av zoonoser, og rapporterer årlig til EU, gjennom Zoonoserapporten, som lages i samarbeid med Mattilsynet, Folkehelseinstituttet og andre sentrale organer.
Historie
[rediger | rediger kilde]Zoonosene oppstår når ulike arter har tett samkvem, f.eks når mennesker i jegersteinalderen tok til seg forlatte dyreunger som kjæledegger. Visse virus som bare kan overføres ved nært samliv, ble overført fra aper til mennesker i Sør-Amerika allerede for minst 15.000 år siden. Med husdyrhold oppstod nye sykdommer. Meslinger har opphav i kvegpest og valpesyke, mens forkjølelse og influensa stammer fra ender, griser og hester. Menneskehetens svøpe, kopper, stammer fra kukopper.[1] Tilfellet Amerika viser hvor tett massesykdommer kan knyttes til dyrehold. Før Columbus hadde det amerikanske dobbeltkontinentet verdens største befolkningskonsentrasjoner (området rundt Mexico by var verdens dengang største by med en halv million innbyggere, og et oppland rundt med halvannen million bønder), men kjente ikke til epidemier. Indianernes eneste tamdyr var nemlig lama og kalkun, som vandret nokså fritt og derfor ikke gav opphav til zoonoser, og marsvin, som via lus overførte noen protozo-sykdommer.[2]
Zoonosen meslinger har sitt opphav i kvegpest og valpesyke. Forkjølelse og influensa stammer fra ender, griser og hester, mens kukopper ble til menneskehetens svøpe, kopper. Disse sykdommene oppstod i bondesteinalderens små, isolerte samfunn, der kanskje 80-90% døde av dem i første omgang, mens resten ble immune. Forskerne mener at tuberkulosen beveget seg fra drøvtyggere til mennesker i egyptisk bondesteinalder. Spor av tuberkulose er funnet i skjeletter fra Nubia og Egypt fra ca. 3000 f.Kr.[3] Tuberkulosen var nådd til Danmark ca. 500 f.Kr. Zoonosen rabies ble beskrevet i Babylon ca. 2000 f.Kr. I den urolige bronsealderen, hvor lange tørkeperioder tvang kvegeierne ut på vandring med dyreflokkene på jakt etter nye beiteområder, ble smitte fraktet til befolkningsgrupper uten motstandskraft. Ca 400 f.Kr beskrev Hippokrates virussykdommer som kusma og influensa, samt parasitt-sykdommen malaria og bakterie-sykdommene difteri og tuberkulose. Men befolkningsgruppene var ennå for små til at kopper og meslinger var blitt menneskenes faste følge. Det ser ut til at zoonosenes smittestoffer ble utviklet i bondesteinalderen, mens bronsealderens vandringer blandet, spredte og videreutviklet dem.[4]
De overlevende i byene ble immune, og epidemiene der ble til «barnesykdommer». Men på landet, der folk bodde spredt, kunne det gå generasjoner mellom hver gang en smitte viste seg. Helt innpå 1900-tallet kunne man i militæret se store, velfødde bondesønner dø av småvokste by-rekrutters barnesykdommer.[5]
Etterkrigstiden
[rediger | rediger kilde]Etter andre verdenskrig er husdyrholdet i stigende grad blitt ren fabrikkindustri. Dyrene er ikke lenger husdyr, men produksjonsdyr, som lever i monokulturer med flere tusen individer av samme art samlet på ett sted. Dermed er det fritt frem for virus og bakterier å sirkulere i enorme populasjoner, mens de utvikler nye og farligere varianter. I Canada oppstod f.eks en særlig aggressiv form for svineinfluensa i enorme grisefabrikker, etter at man hadde vaksinert systematisk mot den vanlige varianten gjennom flere sesonger. I slike omgivelser kan vaksine fort bli et tveegget sverd. Coli-bakterier skyldes endringer i kyrnes tarmflora. Tidligere gikk kyrne ute og spiste gress; nå står de innendørs og spiser korn. Kumøkk, som var trygg gjødsel i 10.000 år, er blitt farlig.[6]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Bergljot Børresen: «Veien til fugleinfluensa», P2-akademiet XXXVII (s. 83-4), forlaget Transit, Oslo 2006, ISBN 82-7596-161-0
- ^ Bergljot Børresen: «Veien til fugleinfluensa», P2-akademiet XXXVII (s. 88)
- ^ http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC1034196/pdf/medhist00129-0055.pdf (s. 370)
- ^ Bergljot Børresen: «Veien til fugleinfluensa», P2-akademiet XXXVII (s. 84-7)
- ^ Bergljot Børresen: «Veien til fugleinfluensa», P2-akademiet XXXVII (s. 87-8)
- ^ Bergljot Børresen: «Veien til fugleinfluensa», P2-akademiet XXXVII (s. 88-9)
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- H. Krauss, A. Weber, M. Appel, B. Enders, A. v. Graevenitz, H. D. Isenberg, H. G. Schiefer, W. Slenczka, H. Zahner: Zoonoses. Infectious Diseases Transmissible from Animals to Humans. 3rd Edition, 456 pages. ASM Press. American Society for Microbiology, Washington DC., USA. 2003. ISBN 1-55581-236-8