kikhoste

I 2014 anslo Verdens helseorganisasjon (WHO) at det var 24,1 millioner tilfeller av kikhoste på verdensbasis og 160 700 dødsfall blant barn under fem år. De fleste dødsfall skjer i lavinntektsland. Spedbarn er spesielt utsatt for infeksjon i de første levemånedene, før de er vaksinert.

Kikhoste kan komme i utbrudd. Siden 2023 har flere land, inkludert Norge, rapportert en stigning i antall tilfeller av infeksjoner.

Kikhoste forårsakes av bakterien Bordetella pertussis. Infeksjonen forekommer kun hos mennesker. Bakteriene infiserer slimhinnene i luftveiene.

Kikhoste er svært smittsomt. Smitte overføres med mikroskopiske dråper som slynges ut fra nese og munn når man snakker, hoster og nyser (dråpesmitte). Det tar 5–21 dager, oftest 7–10 dager, fra man blir smittet til man får symptomer (inkubasjonstid).

Pasienten kan smitte andre mennesker i omtrent tre uker fra symptomstart, og smittefaren er størst i de to første ukene. Hvis antibiotikabehandling startes, regnes pasienten som mulig smitteførende i fem dager fra oppstart av antibiotika.

Den første fasen (det katarralske stadiet) varer i 1–2 uker og gir forkjølelseslignende symptomer som snue, snørr, heshet og hoste.

Den andre fasen (det paroksystiske stadiet) varer i 1–6 uker, noen ganger opptil ti uker. Her inntrer de kraftige hosteanfallene.

Hovedsymptomet i den andre fasen av sykdommen er en rekke hurtige hosteanfall som hindrer pasienten i å trekke pusten. Hosteanfallene avbrytes derfor av lange og dype, pipende innåndinger, såkalt kiking, som har gitt sykdommen sitt navn. Under disse innåndingene er stemmespalten nesten lukket.

Huden kan bli blå (cyanotisk) på grunn av oksygenmangel under hosteanfallene. Små blodårer kan briste, slik at det oppstår små blødninger i øynenes bindehinner, i ansiktet og på overkroppen. Brekninger og oppkast i forbindelse med hosteanfall er vanlig.

I alvorlige tilfeller kan det være opptil 40 anfall i døgnet, noe som kan føre til en livsfarlig utmattelsestilstand. Hos spedbarn, kan det føre til kramper og bevisstløshet. Barn under seks måneder bør vurderes av lege for sykehusinnleggelse.

Feber er ikke et vanlig symptom, og den er lavgradig hvis den forekommer. Feber er ofte et tegn på komplikasjoner som lungebetennelse eller mellomørebetennelse.

De første fire ukene etter symptomstart, kan legen ta en penselprøve fra nesen som analyseres med PCR for å påvise arvestoff fra bakterien.

Man kan også måle antistoffer i blodet. Tolkningen av disse vil avhenge av om pasienten er vaksinert eller ikke, når siste vaksinedose ble tatt, og når i sykdomsforløpet blodprøven tas.

Penselprøve fra nesen kan også brukes til dyrkning av bakterien. Det gjøres ikke rutinemessig, men kan være aktuelt ved utbrudd av kikhoste.

Kikhostevaksinen inngår i barnevaksinasjonsprogrammet (2024). Den gis som en del av en kombinasjonsvaksine sammen med vaksine mot difteri, stivkrampe, poliomyelitt, Haemophilus influenzae og hepatitt B i en alder av 3, 5 og 12 måneder.

Oppfriskningsdose av kikhostevaksine (sammen med difteri, stivkrampe og poliomyelitt) tilbys i andre klasse og tiende klasse på skolen. Deretter anbefales oppfriskningsdose hvert tiende år.

Formålet med vaksinasjonen er ikke å utrydde sykdommen, men å unngå infeksjon hos små barn, og forebygge alvorlige sykdomsforløp.

Hvis diagnosen stilles tidlig, i den forkjølelseslignende fasen av sykdommen, kan antibiotika bedre sykdomsforløpet. Fordi kikhoste gir diffuse symptomer i starten, blir imidlertid diagnosen ofte stilt senere, når pasienten er i den andre fasen og har hosteanfall. Antibiotika vil da ikke lindre forløpet, men kan forkorte den smitteførende perioden.

Førstevalget er antibiotika fra makrolider, som azitromycin, erytromycin eller klaritromycin.

Behandlingen for øvrig er støttende og symptomlindrende. Det anbefales rikelig væsketilførsel, høyt hodeleie og å ta opp barnet fra sengen ved kraftige hosteanfall for å forebygge slimpropper i lungene.

Mens pasienten er i bedring (rekonvalesens), og i flere måneder etter sykdommen, kan slimhinnene være overfølsomme, slik at det kommer kikhostelignende anfall under vanlige forkjølelser. På grunn av den lange varigheten, kalles kikhoste også hundredagershoste.

Å ha gjennomgått kikhoste, gir ikke fullstendig, livsvarig immunitet mot sykdommen.

Den franske legen Guillaume de Baillou (1538–1616) ga en skildring av de smittsomme sykdommene som herjet i Paris 1570–1579. I hans avhandling finnes den første klare og detaljerte beskrivelse av kikhoste. Kikhoste var en av årsakene til den store barnedødeligheten i eldre tid.

I Norge startet man i 1952 et vaksinasjonsprogram mot kikhoste. Til og med 1997 ble det brukt en kikhostevaksine fremstilt av hele, drepte kikhostebakterier. Denne hadde ofte bivirkninger, hovedsakelig feber og smerter rundt injeksjonsstedet. Siden 1998 brukes en kikhostevaksine som består av opprensede deler av kikhostebakterier.

• infeksjonssykdommer
• luftveiene
• bakterier
• barnevaksinasjonsprogrammet
• vaksine