proBNP

ProBNP er et peptid som består av 108 aminosyrer. Det kan spaltes til det aktive hormonet BNP (32 aminosyrer) og et inaktivt peptid kalt N-terminal-proBNP (forkortet NT-proBNP) som består av 76 aminosyrer.

BNP

Av Halvard Hiis.

Lisens: CC BY SA 3.0

proBNP er et forstadium til hormonet BNP, som er involvert i å regulere balansen av natrium og vann i kroppen. Det produseres i hjertemuskelen og spaltes til BNP, som skilles ut i blodet ved blant annet mekanisk strekk av hjertet, for eksempel ved hjertesvikt.

Et biprodukt som blir dannet når proBNP spaltes til BMP, kalt NT-proBNP, kan måles i blodet og brukes til å diagnostisere og følge behandlingseffekten av hjertesvikt. Ved hjertesvikt produserer hjertet mer proBNP, som blir spaltet til NT-proBNP og BNP, og som begge frigjøres til blodbanen.

Oppbygning og fysiologi

Natriuretiske peptider tilhører en gruppe hormoner som har en felles biokjemisk struktur. Hormonene finnes i hjertemuskulatur og frigjøres normalt i små mengder til blodbanen. Atrialt natriuretisk peptid (ANP) produseres hovedsakelig i hjertets forkamre (atriene) (og i liten grad i hjertets hovedkamre), mens brain- eller B-type natriuretisk peptid (BNP) hovedsakelig produseres i venstre hovedkammer (og i liten grad i hjertets forkamre). C-type natriuretisk peptid (CNP) produseres i hjertemuskelceller og endotelceller.

ProBNP er egentlig et peptid, altså en kjede av aminosyrer som er for kort til å kalles et protein. ProBNP består av 108 aminosyrer og spaltes til det aktive hormonet BNP (32 aminosyrer) og et inaktivt peptid kalt N-terminal-proBNP (forkortet NT-proBNP) som består av 76 aminosyrer.

«Natriuretisk» betyr at de påvirker utskillelsen av natrium i nyrene. De natriuretiske hormonene påvirker først og fremst mengden urin som utskilles (diuresen) og utskillelsen av natrium i nyrene. De utvider i tillegg blodårer (vasodilatasjon). Hormonene hemmer også renin-angiotensin-aldosteron-systemet (RAAS) og det sympatiske nervesystemet.

ANP og BNP virker ved å binde til natriuretisk peptidreseptor A (NPR-A) som finnes flere steder i kroppen inkludert nyrene, hjertemuskelen, lungene, hjernen, binyrene, fettvev og blodårene. CNP virker via en annen reseptor, natriuretisk peptidreseptor B (NPR-B). Begge reseptorene fører til produksjon av det intracellulære signalstoffet cGMP som gir biologisk effekt via protein kinase G eller fosfordiesteraser. En av hovedvirkningene er at blodtrykket reduseres fordi venene utvides. I nyrene øker filtrering og utskillelse av natrium fra blodomløpet, samtidig som frigjøring av hormonet renin hemmes. Aktive hormoner (ANP og BNP) fjernes fra sirkulasjonen ved å binde natriuretisk peptidreseptor C (NPR-C) og ødelegges av nøytral endopeptidase (NEP). Inaktive hormoner som NT-proBNP skilles ut via nyrene.

BNP og NT-proBNP som hjertemarkører

Når hjertets venstre hovedkammer har problemer med å pumpe blod rundt i kroppen, vil det hope seg opp blod i hjertet og føre til at hjerteveggen settes på strekk. Dette stimulerer til dannelse av proBNP. ProBNP omdannes så til BNP og NT-proBNP i cellen, som begge deretter skilles ut i blodbanen. Både aktivt BNP og NT-proBNP frigjøres i økte mengder ved økt strekk på hjerteveggene, for eksempel som følge av volumoverbelastning.

Konsentrasjonen av BNP og NT-proBNP kan måles i en blodprøve ved mistanke om hjertesvikt, og for å vurdere prognose, sykdomsforløp og effekt av behandlingen. NT-proBNP og BNP brukes for å skille mellom hjertesvikt og andre årsaker til tungpustethet. Høye nivåer av NT-proBNP og BNP ved hjertesvikt er forbundet med dårligere prognose. Begge hormonene er uspesifikke markører som også stiger ved andre tilstander som for eksempel hjerte- og karsykdommer og lungeembolisme. Pasienter med hjertesvikt kan også sjelden ha normale verdier av BNP og NT-proBNP, derfor bør pasienten også undersøkes med andre diagnostiske metoder .

Både BNP og NT-proBNP kan måles ved immunologiske teknikker på automatiserte analyseinstrumenter ved de fleste sykehus. Konsentrasjonen kan også måles ved pasientnære instrumenter på legekontor. Jo høyere konsentrasjonen av BNP eller NT-proBNP er, jo mer sannsynlig er det at pasienten har hjertesvikt. Lave konsentrasjoner i blodet kan brukes til å utelukke at pasienten har hjertesvikt. Biomarkørene har ulike referanseverdier og bør ikke benyttes om hverandre. Referansegrensene kan også variere mellom ulike laboratorier på grunn av metodeforskjeller.

NT-proBNP regnes som en bedre markør enn BNP på grunn av lengre halveringstid og fordi den har lengre holdbarhet i blodprøven.