Det kyivske riket

Først etter at kristendommen var innført av Vladimir 1., oppgav fyrstene plyndringstoktene og gikk over til å konsolidere staten innad. Allerede fyrstinne Olga/Olha (Helga, død 969), som regjerte for sin mindreårige sønn Svjatoslav, skapte kjernen i en fastere forvaltning. Svjatoslavs sønn Vladimir 1. /Volodymyr den store (978−1015) inngikk en militærallianse med den bysantinske keiser Basileios 2., fikk hans søster som hustru og gikk i gang med å kristne befolkningen med hjelp av bulgarske og greske prester. De hadde med seg den kirkeslaviske liturgi, på et språk som østslaverne forstod.

Vladimirs arbeid med å bygge ut stats- og kirkeforvaltningen ble videreført av Jaroslav 1. (1019−1054). Han organiserte kirken under en metropolitt i Kyiv som var underlagt patriarken i Konstantinopel i 1037. Kirken fikk fra nå av en særstilling i Rus-riket, en helt dominerende posisjon i det kulturelle og intellektuelle liv, og snart også betydelig politisk innflytelse. Jaroslav fremmet undervisning og litteratur på kirkeslavisk, og reiste de første store byggverk i stein (for eksempel den berømte Sofijakirken i Kyiv). Hans dekreter utgjorde den opprinnelige kjernen i den første østslaviske lovbok, Rus(s)kaja pravda (Rus-retten).

I Jaroslavs tid besøkte hele tre norske konger Rus-riket og oppholdt seg ved hans hoff: Olav den hellige i 1028−1030, Magnus den gode i 1028−1035 og Harald Hardråde, som giftet seg med Jaroslavs datter Ellisiv (Elisabet).

Jaroslav delte sitt rike mellom sønnene, men ga den eldste forrangen med Kyiv som residensstad. Meningen var å forhindre familiefeider og splittelse av riket, men selv om Kyivs primat i den første tiden i hvert fall teoretisk ble respektert, forhindret ikke dette at etterkommerne stadig førte krig mot hverandre. Dette vanskeliggjorde et effektivt forsvar mot polovetserne, som behersket steppen i sør og hindret handelen med Bysants.

Et fyrstemøte i 1097 delte riket «for evig» mellom fyrstene som arvelig eiendom, mens Kyiv-fyrsten bare skulle ta seg av felles interesser. «Rus» var nå et fyrsteforbund, og hirdkasten utviklet seg raskt til en adel av storgodseiere (bojarer). Kyivs Vladimir/Volodymyr 2. Monomakh klarte for en kort tid å påtvinge de andre fyrstene sin vilje, men etter hans død kom det igjen snart til feider, selv om en slags enhet fortsatte å være det politiske ideal frem til 1169.

Etter Monomakhs død opererte hvert enkelt fyrstedømme i stadig større grad på egen hånd, selv om Galicja (Galitsj) i sørvest og Vladimir-Suzdal i nordøst kom til å spille en særlig fremtredende rolle. Kyiv mistet definitivt sin stilling som storfyrstesete da fyrsten av Vladimir-Suzdal, Andrej Bogoljubskij, gikk til det uhørte skritt å innta og herje byen i 1169. Han avsto fra å residere der.

Kyiv tapte sin økonomiske og kulturelle betydning da mongolene raserte den i 1240. Metropolittsetet i Kyiv var på denne tiden underlagt Galicja, som holdt stand mot mongolene lengre enn Kyiv. I 1299 ble metropolittsetet flyttet til Vladimir, da Konstantinopel ikke lenger ville anerkjenne Galicjas metropolittsete, på grunn av fyrstens kontakter med paven. Galicja fikk for en kort periode nytt metropolittsete i 1303.

I løpet av 1300-tallet ble det meste av Det kyivske rikets landområder erobret av litauerne, som hadde vokst frem som et mektig fyrstedømme. Slavisk lokal kultur og eliter fortsatte langt på vei å eksistere, litauiske herskere giftet seg inn i slaviske familier, og kirkeslavisk og østslavisk administrasjonsspråk (rutensk) ble sentralt. Også en versjon av den østslaviske lovteksten ble overtatt av litauerne.

I nordøst gikk fyrsten i Vladimir over til å kalle seg storfyrste, og stillingen og residensbyen her gikk snart over til arvefyrsten av Moskva, en strategisk beliggende by i nord som i annalene (årbøkene) første gang er nevnt under årstallet 1147, omkring 100 år etter Kyivs «gullalder» under Jaroslav den vise.

I Det kyivske riket var de viktigste beslutningene blitt fattet i samvirke mellom fyrsten, hirden (det aristokratiske element) og folketinget (vetsje, det demokratiske innslaget, først og fremst i Novgorod). I Galicja dominerte aristokratiet, og i nordøst (Vladimir, og senere Moskva) utviklet monarken et mer autokratisk styresett. Novgorod, som var sentrum for den nå mest østersjørettede handelen, hadde en forfatning med sterkt kjøpmannsdemokratisk preg.

Kirkelig var de østslaviske områdene formelt fortsatt en enhet, til tross for metropolittens vekslende residenssteder. Koloniseringen av områdene i nord ble videreført av storfyrstene i Vladimir og fra Novgorod, og steppegrensen i sør og sørøst var ikke alvorlig truet mellom 1150 og 1236.