Gardarike

Det eldste norrøne navnet på Rus' eller Kyivriket var Garðar. Ordet er avledet av et felles indoeuropeisk arveord som opprinnelig overalt ser ut til å ha hatt betydningen «inngjerdet område». Vi kjenner det både i det norrøne ordet garð (gjerde eller gård) og det slaviske gorod eller grad, som betyr en inngjerdet bosetning, det vil si en borg eller by. Det norrøne Garðar må oppfattes som en flertallsform. Navneformen finnes i skaldedikt og runeinnskrifter fra 900- og 1000-tallet, mens sagaene som er nedtegnet fra slutten av 1100-tallet, foretrekker den sammensatte formen Gardarike. Begge deler må forstås som riket eller landet med byene (eventuelt borgene).

Kyiv-riket ble kalt Rus' på slavisk. Den lignende formen Rhôs/‘Ρῶς brukes i gamle tekster på gresk, og rûs på arabisk. Kyiv-riket hadde tette forbindelser både med den bysantinske og den arabiske verden. I nyere tid er det gjerne blitt omtalt som Kyiv-Rus' for å skille det fra den senere statsdannelsen med Moskva som kjerne, og som ble til dagens Russland. Ifølge den såkalte Nestorkrøniken – som ble nedskrevet i Kyiv tidlig på 1100-tallet, men antagelig bygget på eldre kilder – var navnet Rus' opprinnelig en betegnelse som folkene i området sør for innsjøen Ladoga brukte om skandinavene som etablerte seg der midt på 800-tallet. Opprinnelsen til ordet Rus' er omstridt. En av teoriene er at det stammer fra det finske navnet på Sverige – Ruotsi – hvor mange vikinger i ferd mot øst kom fra, og en annen er at ordet har skandinavisk opphav og referer til roere eller folk som rodde, etter måten skandinaviske krigere og handelsmenn tok seg frem på langs elver og innsjøer i Gardarike.

Vikinger fra våre dagers Sverige og andre deler av Skandinavia la antagelig først under seg området sør for Ladoga, rett øst for våre dagers St. Petersburg. Ved Ladoga lå sagaenes handelsby Aldeigjuborg. Dette navnet er sannsynligvis dannet fra et finsk-ugrisk stedsnavn, eller navn på innsjøen, som er blitt slavifisert og språklig utviklet til Ladoga (og senere endret til Staraja Ladoga, 'Gamle Ladoga'). Fra Aldeigjuborg utvidet skandinavene herredømmet sitt til Holmgard (Novgorod) og videre sørover. Ifølge Nestorkrøniken tok skandinaviske vikinger, gjerne kalt væringer eller varjager, i 864 også kontroll over den gamle handelsbyen Kyiv ved elven Dnipro (Dnepr). Fra 880-årene var disse store områdene, som hadde overveiende østslavisk befolkning, men med innslag også av baltiske og finsk-ugriske folkeslag, forent under skandinaviske herskere med Kyiv som hovedsete og storfyrsten der som den ledende (i sagaene senere dels omtalt som «konge»). Nestorkrøniken beretter at dette kom til ved at væringen Rurik ble bedt av folket i Rus' om å styre over dem og skape orden. Rurik regnes som stamfar til de etterfølgende herskerne i de østslaviske fyrstedømmene.

Gardarike ga vikingene tilgang til varer som honning og pelsverk, og ikke minst slaver som kunne omsettes både på hjemlige slavemarkeder og lenger sør. Skandinavenes interesse for de østslaviske områdene var ikke bare knyttet til de ressursene som fantes der. Langs de store elvene i øst kunne de, gjennom Gardarike, også drive handel med områdene helt sør til Det kaspiske hav, Svartehavet og Middelhavet. Men trafikken gikk også motsatt vei, både med kjøpmenn og misjonærer. Kyiv-riket ble kristnet fra den ortodokse østkirken, med Volodimir (Vladimir) den store, i sagaene omtalt som kong Valdemar den store, som den første kristne storfyrsten. Kyiv ble i 988 sete for en metropolitt som fra 1037 var underlagt patriarken i den østromerske keiserbyen Konstantinopel, kalt Miklagard – «den store byen» – på norrønt. Og de nokså fåtallige skandinavene i Gardarike ble ikke bare språklig og kulturelt assimilert av den mye større slaviske befolkningen de hersket over; de ble også kristnet sammen med dem.

På 900-tallet levde minnet i Rus' eller Gardarike om herskerslektenes nordiske aner gjennom personnavn som Oleg og Olga, avledet av skandinavisk Helge og Helga, og Igor, avledet av skandinavisk Ingvar (mens det senere skandinaviske mannsnavnet Valdemar omvendt kan være avledet av det østslaviske Volodimir/Vladimir, trolig inspirert av den første kristne storfyrsten i Kyiv).

Også etter at skandinavene i Gardarike var assimilert med slaverne fortsatte riket å stå i politisk og kommersiell kontakt med de nordiske landene. Ifølge nordiske kilder skal den norske jarlen Eirik Håkonsson på 990-tallet ha brent Aldeigjuborg. Ifølge Heimskringla vokste kong Olav Tryggvason opp hos Volodimir eller Valdemar den store. Senere søkte Olav den hellige sammen med sønnen Magnus den gode i 1029 tilflukt hos Jaroslav 1. den vise, sagaenes kong Jarisleiv, etter først å ha flyktet til Sverige i 1028 da den dansk-engelske kongen Knut den mektige kom til Norge med en stor styrke. Magnus, som bare var seks år gammel da faren hadde vendt hjem til Norge og falt på Stiklestad i 1030, ble igjen i Gardarike og skal ha oppholdt seg i Novgorod (Holmgard) til han i 1034 ble hentet tilbake til Norge som kongsemne. Olav den helliges halvbror Harald Hardråde, som i en alder av 15 år var med i hæren hans på Stiklestad, flyktet først til Sverige etter Olavs fall, men dro siden videre til Gardarike. Der ble han et par år hos storfyrst Jaroslav før han i 1034 eller 1035 dro sørover til Miklagard (Konstantinopel) og med Jaroslavs hjelp fikk tjeneste hos den bysantinske keiseren der. Da Harald falt i unåde og måtte flykte derfra, oppsøkte han igjen i 1043 eller 1044 storfyrst Jaroslav i Gardarike, ble mottatt som en venn og oppholdt seg en tid hos ham før han med storfyrstens støtte dro videre hjem til Norge for å kreve kongemakt der.

Fra sagalitteraturen er flere dynastiske forbindelser kjent mellom storfyrsteslekten og de norske og svenske kongeslektene. Den svenske Olov Skötkonungs datter Ingegjerd ble i første halvdel av 1000-tallet gift med Jaroslav 1. den vise i Kyiv. Harald Hardråde ble under sitt siste opphold i Gardarike, før hjemreisen til Norge, gift med en av Jaroslavs og Ingegjerds døtre, sagaens Ellisiv. Sigurd Jorsalfare ble omkring 1116–1120 gift med storfyrst Mstyslav den stores datter, i sagaene kalt Malmfrid. Sagaene beretter også om skandinaviske handelsmenn som besøkte Kyiv på 1000-tallet.

Kyiv-Rus' dominerte i denne perioden et viktig østlig handelsnettverk mellom nord og sør i Europa med forgreninger til Midtøsten. Det er gjort omfattende arkeologiske funn i Kyiv, Tsjernihiv-området, Novgorod, Staraja Ladoga og andre steder som vitner om kontakt og handel med Skandinavia. Mange skandinaver vervet seg også i kriger som Kyiv-riket periodevis førte mot Det østromerske riket og invaderende nomadiske krigerfolk fra øst.

Kyiv-riket ble på 1100-tallet delt opp i flere selvstendige fyrstedømmer og gikk helt til grunne etter mongolenes invasjoner og ødeleggelsen av Kyiv i 1240. Det utkrystalliserte seg siden i hovedsak tre makt- og handelssentre i det tidligere Gardarike: fyrstedømmet Galicia i vest, republikken Novgorod i nord, og fyrstedømmene Vladimir-Suzdal, senere Moskva, i øst.

• Det kyivske riket
• rus (folkestamme)
• Russlands historie
• Ukrainas historie
• Belarus' historie
• slavere
• vikingtiden