Francesco Cavalli

Pietro Francesco Caletti vokste opp i Crema i Lombardia, hvor faren var organist i domkirken. Som ung mann dro Francesco med sin fremtidige mesen, adelsmannen Federico Cavalli, til Venezia. Hit kom Francesco, som etter hvert tok Cavalli-familiens navn, til en velstående havneby med mange teatre og et rikt kirkemusikalsk liv. Takket være Venezias rike impulser fikk Cavalli en utmerket musikkutdannelse.

I Venezia kom Cavalli tidlig i kontakt med Claudio Monteverdi, som selv var kapellmester i Markuskirken. I 1620 ble Cavalli ansatt som organist i Santi Giovanni e Paolo – en annen av de større kirkene i byen. I løpet av få år etablerte Cavalli seg i byen som en anerkjent musiker og komponist. Cavalli produserte i løpet av de første elleve årene av karrieren sin hele tolv operaer, noe som viser med hvilken selvfølge og tilpasningsdyktighet han arbeidet.

I 1659 ble Cavalli invitert til hoffet i Paris av kardinal Jules Mazarin. Oppdraget var å skrive operaen Ercole amante til feiringen av bryllupet til kong Ludvig 14 og prinsesse Maria Teresia. Oppdraget ble fullendt i 1660, men var ingen god opplevelse for Cavalli. Hele prosessen var gjennomsyret av intriger og skandaler, iscenesatt av Solkongens egen komponist Jean-Baptiste Lully. Da Cavalli vendte tilbake til Venezia i 1662, var det som en desillusjonert mann.

Stilen til Cavalli kan betegnes som konservativ, til tider nesten reaksjonær. Cavalli var streng i sin forståelse av begrepet verosimiglianza. Med andre ord etterstrebet han sannsynlighet og virkelighetsnærhet på scenen. I ånden til sine forgjengere skrev Cavalli med den hensikt at teksten skulle oppfattes som tale, selv om rollekarakterene på scenen i realiteten sang.

I Cavallis operaer føres derfor handlingen helst fremover av resitativer, som binder små arier sammen til en tettvevd dramatisk enhet. Dette er særlig fremtredende i La Didone, som er skrevet til en libretto av Giovanni Busenello – en av Venezias mest produktive librettister. Busenello skrev også librettoen til Monteverdis L'Incoronazione di Poppea og til tre andre operaer av Cavalli: Gli amori d’Apollo e di Dafne, La Statira og La prosperità infelice di Giulio Cesare dittatore.

Midten av 1600-tallet ble høydepunktet til den venezianske operaen. Cavallis evne til å ivareta det dramatiske forløpet i librettoen var en av faktorene som sikret ham publikumssuksess i samtiden. Den gjennomkomponerte arien ga rikelig med dramatiske muligheter; rollekarakteren kunne begynne arien i én sinnstilstand og avslutte den i en helt annen. En vanlig teknikk var å la en arie vokse ut av et resitativ, for så å vende tilbake til den mer tekstlige formen.

Da smaken hos publikum etter hvert beveget seg bort fra teaterkunst i retning av ren sangprestasjon, ble det dramatiske forløpet gjerne ofret til fordel for rent virtuoseri. For de kjente sangerne, fremfor alt kastratene, ble den italienske operascenen et sted for å briljere med koloratur og andre imponerende effekter. Utviklingen gikk altså bort fra gjennomkomponerte og nokså enkle arier i monodisk stil, til en formalisert standardform hvor ariene ble helt løsrevet fra resitativene. Mens resitativene tidligere hadde vært det bærende elementet i forestillingen, fikk ariene mot andre halvdel av 1600-tallet hovedfokuset.

Cavalli skrev i en tilgjengelig stil. Resitativene er alltid varierte, ofte skrevet i arioso-form. Det harmoniske språket er gjerne enklere enn i eksempelvis Monteverdis musikk. Et av de mer fremtredende trekkene ved Cavallis musikk er melodienes uttrykksfullhet. Lamentoet, som ble etablert som form hos Monteverdi, ble i Cavallis hender ofte forfinet i rytmen til en passacaglia. Lamentoet fra La Calisto er kanskje et av de beste blant mange eksempler i sjangeren. Andre nevneverdige lamenti fra Cavallis operaer er Misero Apollo fra Gli amori d’Apollo e di Dafne (1640), L’alma ria fra La Didone (1641)og duetten Ah, questo é limeneo fra Ormindo (1644).

Da Cavalli døde i 1676, var musikken hans blitt umoderne. Hans teksttro musikkstil, hvor resitativer og arier fulgte hverandre i en nærmest kontinuerlig strøm, var ikke lenger etterspurt av musikkmarkedet. Nummeroperaen ble med sin klisjéfylte form den gjeldende operastilen til langt utpå 1800-tallet.

• opera
• Claudio Monteverdi
• musikk i Italia
• musikk i barokken

• Bianconi, Lorenzo and Pestelli, Giorgio: The History of Italian Opera. Volume 4: Opera production and its resources. The University of Chicago Press, 1998.
• Cavalli, Francesco og Faustini, Giovanni: La Calisto. Faber Music Ltd 1975.
• Cavalli, Francesco og Busenello, Gian Francesco. La Didone. Recorded at Teatro Malibran. Venezia 2006. Dynamic Srl, Italy 2007.
• Glover, Jane: Cavalli. B. T. Batsford Ltd, London 1978.
• Glover, Jane: The Peak Period of Venetian Public Opera. The 1650s. Proceedings of the Royal Musical Association, Vol. 102 (1975 – 1976), pp. 67-82.
• Hicks, Anthony: Cavalli and La Calisto. The Musical Times, Vol.111, No. 1527. 1970.
• Rosand, Ellen: Opera in seventeenth-century Venice. The creation of a genre. University of California Press, 1991.
• Rosand, Ellen: The descending Tetrachord: An Emblem of Lament. The Musical Quarterly, vol. 65.1979. Oxford University Press, 1979.