Musikk i Italia

I mer enn tusen år hadde Italia en sterk posisjon i europeisk kunstmusikk. I de første århundrer evt. ble den kristne kirkesangen utviklet og fikk senere betegnelsen gregoriansk sang etter pave Gregor den store (cirka år 600), som ifølge tradisjonen skal ha ordnet og systematisert den liturgiske sangen. I senmiddelalderen ble sekvenser utformet og snart spredd over store deler av Europa (Dies irae, Veni sancte spiritus, Stabat mater). Med Guido d'Arezzo (cirka 1000) fikk Italia sin første store musikkteoretiker, og selv om det ikke er sikkert at han oppfant notelinjene og solmisasjonen, så slo i hvert fall disse igjennom med ham. I første del av 1300-tallet gjorde Italia en viktig innsats i ars nova-musikken med madrigaler og kanonsanger, utformet av blant andre Jacopo da Bologna (aktiv 1340–1386), Giovanni da Cascia (virket på midten av 1300–tallet) og Francesco Landini (1325–1397).

På 1400-tallet fikk de italienske hoffene besøk av ledende flamske komponister som Guillaume Dufay (1397–1474), Jacob Obrecht (1457–1505), Heinrich Isaac (cirka 1450–1517) og Josquin des Prés (cirka 1450–1521). Under påvirkning av deres polyfone stil oppsto på slutten av 1500-tallet en forfinet verdslig madrigaltype med mestere som Luca Marenzio (cirka 1553–1599), Claudio Monteverdi (1567–1643) og Carlo Gesualdo (1566–1613). Innen kirkemusikken nådde samtidig a cappella-polyfonien i den romerske skole et høydepunkt med Giovanni Pierluigi da Palestrina (1525–1594), som fortrinnsvis skrev messer og motetter. Nyere tendenser ble utviklet i den flerkorige, monumentale stilen i Venezia med Andrea Gabrieli (cirka 1532–1585) og Giovanni Gabrieli (cirka 1554–1612). Her opptrådte korene sammen med instrumenter, og det konserterende prinsipp kom klart til uttrykk. Også den rene instrumentalmusikken, solistisk eller i ensembler, ble dyrket, med Girolamo Frescobaldi (1583–1643) som det største navnet. Luttmusikken hadde stor utbredelse, og musikkteorien fikk flere framstående representanter som Gioseffo Zarlino (cirka 1517–1590) og Vincenzo Galilei (cirka 1520–1591).

Ved overgangen til 1600-tallet oppsto en ny stil som fikk avgjørende betydning for den dramatiske musikken. Allerede på 1500-tallet kom en reaksjon mot polyfonien. Monodien, en enkel resitativisk sang med akkompagnement etter generalbassprinsippet vokste fram i Firenze, og ut ifra den utviklet det seg to hovedtyper: resitativ og arie. Stilen trengte inn i kirkemusikken og fikk avgjørende betydning for kammerkantaten – Luigi Rossi (cirka 1598–1653), Giacomo Carissimi (1605–1674), Antonio Cesti (1623–1669), Alessandro Scarlatti (1660–1725), Giovanni Bononcini (1670–1744) – og musikkdramaet operaen.

Den første spede begynnelsen til operaen fant sted i Firenze med Jacopo Peri (1561–1633) og Giulio Caccini (1551–1618). Den store mesteren i denne tiden var Claudio Monteverdi. Foruten Monteverdi virket Francesco Cavalli (1602–1676) og Giovanni Legrenzi (1626–1690) i Venezia der det fra 1637 var eget operahus. I Napoli utviklet bel canto-stilen seg innenfor den såkalte «nummeroperaen», som er en mer oppstykket operaform med mindre dramatisk tyngde. Virtuosene (kastratsangerne) dukket opp og satte sitt tydelige preg på operaens videre utvikling. De mest kjente komponistene innen den napolitanske skole var Francesco Provenzale (1632–1704), Alessandro Scarlatti, Nicola Porpora (1686–1768), Leonardo Vinci (1690–1730), Leonardo Leo (1694–1744) og Giovanni Battista Pergolesi (1710–1736).

Samtidig med operaen oppsto oratoriet, og i begynnelsen var det ikke noen vesentlig forskjell mellom dem, bortsett fra teksten. Oratoriet slik vi kjenner det i dag, fikk sin utforming av Giacomo Carissimi (1605–1674) omkring 1650. På 1600-tallet ble det også utviklet spesielle instrumentalformer som kammersonate og kirkesonate, concerto grosso, og noe senere solokonserten. Strykeinstrumentene dominerte, noe som i første rekke skyldtes at disse instrumentene gjennomgikk en betydelig forbedring. Fiolinen nådde på 1600- og 1700-tallet sin fullendte form i Cremona med fiolinmakere som Nicolo Amati (1596–1684), Giuseppe Guarneri (1698–1744) og Antonio Stradivari (cirka 1644–1737).

Blant komponister som dyrket de nye formene var Giovanni Battista Vitali (1632–1692), Giuseppe Torelli (1658–1709), Arcangelo Corelli (1653–1713), Antonio Vivaldi (1678–1741) og Giuseppe Tartini (1692–1770). Klaverspillet ble utviklet av Domenico Scarlatti (1685–1757), som i sine énsatsige esercizi (sonater) viser trekk som klart peker framover mot wienerklassikernes formverden. Likeledes er Giovanni Sammartini (1700–1775) en viktig representant for orkestermusikken på begynnelsen av 1700-tallet.

På 1800-tallet ble operakomponister som Antonio Salieri (1750–1825), Luigi Cherubini (1760–1842), Gaspare Spontini (1774–1851), Gioacchino Rossini (1792–1868), Vincenzo Bellini (1801–1835) og Gaetano Donizetti (1797–1848) berømte, og med Giuseppe Verdis (1813–1901) mektige musikkdramaer nådde den italienske opera sitt klimaks. Instrumentalmusikken hadde i dette århundret fremragende utøvere i Niccolò Paganini (1782–1840), Muzio Clementi (1752–1832), Giovanni Viotti (1755–1824) og Giovanni Sgambati (1841–1914). En ny operastil, verismen, oppstod på slutten av 1800-tallet med Pietro Mascagni (1863–1945), Ruggiero Leoncavallo (1857–1919) og til en viss grad også Giacomo Puccini (1858–1924).

Mens italiensk komposisjon på 1800-tallet var konsentrert om den nasjonale operatradisjonen, fikk instrumentalmusikken bredere plass på 1900-tallet, inspirert av fornyelsen av tonespråket i andre land, og av studiet av den italienske musikken fra renessansen og barokken. Sentrale komponister var Ferruccio Busoni (1866–1924), Ottorino Respighi (1879–1936), Gian Francesco Malipiero (1882–1973) og Alfredo Casella (1883–1947). I mellomkrigstiden bidro, tross den fascistiske kulturpolitikken, enkelte komponister ytterligere til fornyelsen, som Goffredo Petrassi (1904–2003) og Luigi Dallapiccola (1904–1975); sistnevnte innførte også tolvtonemusikken til Italia. Innen etterkrigstidens eksperimentelle musikk har flere komponister markert seg, som Bruno Maderna (1920–1973), Luigi Nono (1924–1990), Luciano Berio (1925–2003), Franco Donatoni (1927–2000) og Sylvano Bussotti (født 1931).

Italia har fostret en rekke verdensberømte utøvende kunstnere. Fra 1900-tallet kan disse nevnes:

Pianister

• Arturo Benedetti Michelangeli (1920–1995)
• Maurizio Pollini (1942-2024)

Dirigenter

• Arturo Toscanini (1867–1957)
• Carlo Maria Giulini (1914–2005)
• Claudio Abbado (1933–2014)

Operasangere

• Enrico Caruso (1873–1921)
• Beniamino Gigli (1890–1957)
• Carlo Bergonzi (1924–2014)
• Giuseppe Di Stefano (1921–2008)
• Renata Tebaldi (1922–2004)
• Luciano Pavarotti (1935–2007)
• Andrea Bocelli (født 1958)
• Cecilia Bartoli (født 1966).

Italia har flere meget gamle musikkinstitusjoner som for eksempel Santa Cecilia-akademiet i Roma med framstående orkester og kor, operaene La Scala (Milano), Teatro di San Carlo (Napoli) og Teatro dell'Opera di Roma, alle med støtte fra staten. Kjente er også Teatro La Fenice (Venezia), Teatro Comunale di Bologna og Teatro Carlo Felice (Genova). Musikkonservatorier finnes i en rekke byer, blant annet Giovanni Battista Martini-konservatoriet i Bologna, Luigi Cherubini-konservatoriet i Firenze, Giuseppe Verdi-konservatoriet i Milano, Niccolò Paganini-konservatoriet i Genova og Santa Cecilia-akademiet i Roma