Homer

Det er mye usikkerhet knyttet til Homer. Allerede noen aleksandrinske filologer mente at Iliaden og Odysseen måtte ha hatt hver sin dikter på grunn av uoverensstemmelser og ulikheter mellom dem. Den moderne forskningen om det såkalte «homeriske spørsmål» kan sies å begynne med Friedrich August Wolfs berømte verk Prolegomena ad Homerum (1795). Siden har en rekke teorier sett dagens lys.

Nå er forskere i stor grad enige om denne forklaringen: Lenge før Iliaden og Odysseen eksisterte det en rik episk diktning som ble overlevert muntlig gjennom sangere (aoider) som fremførte heltesanger til lyre-akkompagnement. Blant grekerne på Lilleasias vestkyst har sagnet om grekernes kamp med trojanerne vært særlig populært. Det virker sannsynlig at sagnet har en historisk kjerne, ut fra Heinrich Schliemanns, Wilhelm Dörpfelds og Karl William Blegens utgravninger av Troja, men å skille ut av diktene en mer omfattende historisk tradisjon, synes dømt til å mislykkes.

Omkring 700 fvt., et halvt årtusen etter «Trojas fall», har en betydelig dikter, hvis navn godt kan ha vært Homeros, gitt selve krigstemaet en dristig ny utforming i Iliaden (= 'sangen om Ilios', det vil si Troja). Oppbygningen kjennetegnes av konsentrasjon i tid, av et nytt hovedtema: konflikten mellom den fremste helten, Akilles, og hærlederen, Agamemnon, og av en omfattende introduksjon som belyser krigen som helhet. Det er usikkert om dette var den samme dikteren som senere behandlet Odyssevs' hjemferd. Mange trekk ved Odysseen synes å peke i retning av en senere tid, men mange av forskjellene kan også skyldes emnet. Odysseens oppbygning oppviser mange likheter: en stort anlagt innledning (Ithaka, Telemakhos' reise) og konsentrasjonen om en sluttfase. Tilbakeblikkene utvides til en bred rekapitulasjon (Odyssevs' fortellinger).

Det er også omstridt om diktene ble nedtegnet samtidig med at de ble til, eller om de ble overlevert muntlig gjennom de første generasjonene. Ut fra en sammenligning med moderne muntlig heltediktning, især den serbokroatiske (oral poetry-forskningen), har man ment at en noenlunde fast muntlig overlevering av diktene er mulig. På den annen side hevdes det at skriften allerede var kjent på Homers tid på en slik måte at det var mulig å nedtegne diktverk av denne størrelse.

Stort sett hersker det nå enighet om at Iliaden og Odysseen, slik de foreligger, ikke skiller seg meget fra den originale form. I høyden kan det være snakk om at mindre deler av verkene er senere tilføyelser (for eksempel 10. sang av Iliaden og avslutningen av Odysseen).

Iliaden er oversatt til riksmål av Peter Østbye (1920, ny utgave 1980, med forord av Ø. Andersen), til nynorsk av Eirik Vandvik (1951), og til bokmål av Kjell Arild Pollestad (2018). Odysseen er oversatt til nynorsk av Arne Garborg (1918), til riksmål av Peter Østbye (1922), og til bokmål av Kjell Arild Pollestad (2013).

• trojanerkrigen
• Iliaden
• Odysseen
• Hellas' litteratur i antikken