Henrik 8.

I 1509 giftet Henrik seg med Katarina av Aragon, som var enke etter hans bror Arthur. Henrik var en velinformert og engasjert konge, og lenge lojal mot katolisismen. I 1521 utga Henrik verket Assertio Septem Sacramentorum (Et forsvar av de syv sakramenter) som et tilsvar mot Martin Luthers kritikk av pavekirken. Pave Leo 10 belønte kongens engasjement med tittelen Fidei Defensor (Troens forsvarer), en tittel som fortsatt brukes av engelske monarker.

Religiøse spørsmål kom etter hvert i forgrunnen for den engelske innenrikspolitikken. De geistliges særretter, ikke minst økonomiske, skapte en antiklerikal stemning som naturlig gikk sammen med den nasjonale selvfølelsen. Henrik utnyttet denne stemningen dels fordi han ville sikre klostrenes gods for kronen, og dels fordi paven ikke ville godkjenne en annullering av ekteskapet med Katarina, så Henrik kunne gifte seg med hoffdamen Anna Boleyn.

Paven samarbeidet med keiser Karl 5, som hadde tatt Roma i 1527, og Karl 5 stod på sin tante Katarinas side. I 1533 erklærte engelske geistlige, med erkebiskopen av Canterbury (Thomas Cranmer, utnevnt av Henrik) i spissen, uten å spørre paven, ekteskapet med Katarina for ugyldig. Dette førte til det endelige bruddet med pavestolen.

I 1534 gjorde Parlamentet Henrik til «den engelske kirkes overhode på jorden med myndighet direkte fra Gud». Kongen oppløste cirka 600 klostre og inndro deres eiendommer. Den nye engelske kirke ble en biskopkirke fra første stund og har bevart prinsippet om den såkalte apostoliske suksesjon. I striden med paven brøt Henrik med kardinal Thomas Wolsey, som hadde vært hans rådgiver. I kirkepolitikken svingte Henrik noe frem og tilbake, men ble til slutt stående på den protestantiske siden.

Hans ekteskapspolitikk hang til dels sammen med slike politiske og religiøse svingninger. Henriks store ønske var å sikre arverekkefølgen for Tudor-dynastiet gjennom en ektefødt sønn, og om mulig øke Englands makt ved strategiske ekteskap. Han skydde få midler for å oppnå disse målene.

I 1533 giftet Henrik seg med Anne Boleyn, som samme år fødte datteren Elizabeth. I 1536 ble Anne imidlertid henrettet etter påstander om utroskap, og Elizabeth ble fjernet fra arverekkefølgen. Henrik giftet seg deretter med katolikken Jane Seymour, som døde i 1537 senere etter å ha født ham en svært etterlengtet sønn, den senere Edvard 6. På prins Edvards vegne gikk Henrik i 1544 til krig mot Skottland, med mål om å skaffe seg kontroll over den skotske tronen gjennom et ekteskap mellom prinsen og den ett år gamle dronningen Maria Stuart. Dette brutale frieriet (rough wooing) førte imidlertid bare til at Maria flyktet til Frankrike, hvor hun giftet seg med den franske tronarvingen Frans.

Da en allianse med protestantene igjen kom på tale, foreslo Thomas Cromwell et ekteskap mellom Henrik og den tyske hertugdatteren Anna av Kleve. Henriks hoffmaler, Hans Holbein den yngre, ble sendt til Tyskland hvor han malte det berømte portrettet av Anna. Henrik fikk deretter se bildet, og en ekteskapskontrakt ble undertegnet i oktober 1539. Det første møtet med Anna ble imidlertid en skuffelse for kongen, som syntes at Anna var usjarmerende og stygg. Kontrakten ble likevel opprettholdt, og de to giftet seg i januar 1540. I de seks månedene ekteskapet varte innledet kongen et forhold til Katarina Howard, samtidig som de politiske omstendighetene som var grunnlaget for ekteskapet med Anna endret seg, og derfor annullerte Henrik ekteskapet i juli.

Den katolske Katarina Howard ble Henriks femte dronning bare uker etter annulleringen av ekteskapet med Anna av Kleve. Ekteskapet varte til 1541, da Katarina ble anklaget for utroskap og fengslet. Hun ble henrettet i 1542. Henriks sjette og siste dronning var Katarina Parr, som sympatiserte med reformpolitikken. Ekteskapet varte fra 1543 til Henrik døde i 1547.

I sine eldre år kunne Henrik opptre tyrannisk, men stort sett hadde han folket bak seg, og parlamentet viste ham tillit. Til vern mot ytre fiender bygde han en orlogsflåte, som i 1545 viste sin kraft ved å slå en fransk invasjonsflåte. Mye av konsolideringen og rikdommen etter faren forsvant under Henrik. Men det er liten tvil om at den politikken som ble ført i Henriks regjeringstid fikk stor betydning for fremveksten av den engelske nasjonalstaten. Tross sin personlige brutalitet har han blitt stående som et symbol på 1500-tallet og også som et nasjonalsymbol i England. Alle de tre ektefødte barna som vokste opp, ble regjerende monarker i England.

Motiver fra Henriks liv er blant annet utnyttet av William Shakespeare i skuespillet Henry VIII (cirka 1612), samt av Camille Saint-Saëns i operaen Henri VIII.

• Englands historie
• reformasjonen
• Den anglikanske kirke

• Robert Bucholz & Newton Key (2009) Early Modern England 1485–1714: A Narrative History 2nd Edition. Chichester: Wiley-Blackwell.
• H. G. Koenigsberger, George L. Mosse og G. Q. Bowler: Europe in the sixteenth century, Longman, London 1989.