Josef Mengele

Josef Mengele vokste opp i Günzburg i den sørtyske delstaten Bayern, som den eldste av tre brødre, i en tradisjonelt katolsk og nasjonalkonservativ familie. Faren Karl eide et mellomstort foretak som produserte landbruksmaskiner, Mengele Agrartechnik, og sørget på den måten for at familien levde i velstand. På ungdomsskolen vekket en lærer hans interesse for naturfag. Mengele fordypet seg i områdene biologi, zoologi og naturfilosofi. Han sluttet seg så til det tyske Røde kors og Grossdeutscher Jugendbund ('stortysk ungdomsforbund'). Etter endt skolegang, og med alminnelig gode karakterer å vise til, gikk Mengele videre til universitetsstudier, oppmuntret av farens ord om at det avgjørende var «hva man oppnådde, ikke hva man satte seg fore å oppnå.» Han vurderte å satse på tannlegeyrket, men fant at medisinstudiet ga mer allsidige yrkesmuligheter.

I 1930 ble han student ved Ludwig-Maximilians-Universität i München, med den erklærte målsettingen å spesialisere seg på humangenetikk og antropologi. Etter å ha gjennomført to semestre dro han til Universitetet i Bonn for å fortsette studiene. Der avla han sin grunnleggende medisinske eksamen sommeren 1932, før han tilbrakte vintersemesteret ved Universitetet i Wien. I 1933 vendte Mengele tilbake til München og gikk i gang med spesialiserte legestudier. Han viste mer interesse for menneskets kulturelle opprinnelse og utvikling enn medisinske fag. På denne tiden kom Mengele i berøring med sosialdarwinistiske teorier. Blant foreleserne som påvirket ham sterkest var psykiateren Ernst Rudin (1874–1952), som fremmet tanken om at leger burde ha som oppgave å ødelegge «liv blottet for verdi.»

Tidlig i medisinstudiene begynte Mengele å orientere seg politisk i retning av ytre høyre. NSDAP var det nest største partiet i München, og han betraktet nasjonalsosialistene med voksende beundring. Underveis i studiene, i mars 1931, ble han medlem av Stahlhelm. I januar 1934 ble Stahlhelm innlemmet i NSDAPs partihær Sturmabteilung (SA). Grunnet sykdom brukte han sin tid og sine krefter på studiene, fremfor å engasjere seg aktivt i partibevegelsen.

Mengeles antropologiske forskning penset inn på rasebiologi. Under professor Theodor Mollinsons veiledning fullførte han i november 1935 sin doktoravhandling, Rassenmorphologische Untersuchung des vorderen Unterkieferabschnittes bei vier rassischen Gruppen ('Rasemorfologisk undersøkelse av det fremre underkjeveavsnittet hos fire rasemessige grupper'), som konkluderte med at studier av kjeven var en brukbar metode for å gjenkjenne etniske grupper.

Sommeren 1936 avla Mengele den statlige medisineksamenen og fikk deretter praksisplass ved Leipziger Universitätsklinik. Det krevende yrkeslivet som vanlig lege syntes imidlertid ikke å passe ham, og i januar 1937, på Mollinsons anbefaling, begynte han som forskningsassistent på Institut für Erbbiologie und Rassenhygiene ('institutt for arvebiologi og rasehygiene') i Frankfurt, hvor han fortsatte sitt arbeid med humangenetikk. Da praksistiden var omme i september det året, ble han ansatt som assistentlege ved samme institutt.

Her fikk han i 1938 sin andre doktorgrad, denne gangen i medisin, på avhandlingen Sippenuntersuchungen bei Lippen-Kiefer-Gaumenspalte ('slektskapsundersøkelser ved leppe-kjeve-ganespalte'). Leder ved instituttet var professor friherre Otmar von Verschuer, en beundrer av Adolf Hitler som gjorde seg bemerket som datidens fremste fagmann innenfor det pseudovitenskapelige feltet rasehygiene og som forsket spesielt på tvillinger. Det var i Frankfurt at Mengele tilegnet seg tanken om at rasemessig arvematerialekunne «forbedres» gjennom målrettet utvelgelse. Doktoravhandlingen hans var forankret i rasehygienisk tenkning og søkte å påvise arvelige årsaker til medfødte misdannelser. Arbeidet knyttet Mengele tettere til samtidens rasehygieniske forskningsmiljøer.

Mengele meldte seg inn i NSDAP i mai 1937, da partiet opphevet en fire år lang inntaksstopp for nye medlemmer. Mai året etter ble han også tatt opp som medlem i SS. Fra oktober 1938 til januar 1939 avtjente han verneplikt i den tyske hæren, slik SS forventet av ham, og tjenestegjorde da som lege i 19. kompani ved 137. bergjegerregiment. Etter det vendte Mengele tilbake til arbeidsplassen sin i Frankfurt, avbrutt av et gjesteopphold ved klinikk for indremedisin ved Universitetet i Bonn. Han giftet seg med Irene Schönbein i juli 1939. Sammen fikk de sitt eneste barn, sønnen Rolf, fem år senere.

Starten på den andre verdenskrig motiverte Mengele til å vende tilbake til militær tjeneste igjen, men grunnet nyreplager kunne han først 15. juni 1940 innrulleres i Sanitäts-Ersatz-Bataillon 9, en avdeling for nye rekrutter til den tyske hærens sanitet. Her tjenestegjorde han i underkant av en måneds tid før han, tilsynelatende misfornøyd med hvor strengt hans overordnede behandlet ham, meldte seg frivillig til Waffen-SS.

Som underoffiser med graden SS-Hauptscharführer begynte Mengele 1. august 1940 på opplæringen som militærlege i Waffen-SS. Allerede måneden etter ble han SS-Untersturmführer (tilsvarende løytnants grad). I november fikk han en stilling ved SS’ hovedkontor for rase- og bosettingsspørsmål (SS Rasse- und Siedlungshauptamt). Han var stasjonert i Lodz og deretter Poznan, inntil han i tiden rundt Tysklands invasjon av Sovjetunionen 22. juni 1941 ble overført til fronttjeneste som militærlege i 5. pionérbataljon i SS-Division «Wiking.»

Mengeles karriere tok en ny vending da han 24. mai 1943 fikk ordre om melde seg til tjeneste som lege ved konsentrasjons- og utryddelsesleiren Auschwitz seks dager senere. I lys av deres nære forbindelser kan det tenkes at Verschuer medvirket til at Mengele havnet der, fremfor å måtte vende tilbake til en Waffen-SS-avdeling ved fronten. Ved Mengeles ankomst holdt Auschwitz nesten 140 000 fanger, presset sammen på et område som strakte seg kilometervis i alle retninger. Legenes rolle var offisielt å behandle og forebygge sykdommer og lidelser, men i praksis forsømte de denne oppgaven. Helsemessig og hygienisk forble leirforholdene katastrofalt dårlige.

Tjenestemessig tilhørte Mengele leirens Avdeling V, den medisinske enheten, som førte oppsynet med medisinske eksperimenter på fanger, med SS-Hauptsturmführer Eduard Wirths som leder. Mengele var altså ikke den høyest rangerte legen i Auschwitz, men en av minst 30 SS-leger der. Blant sine kolleger skilte Mengele seg ut fra første stund med sin fronterfaring og sine krigsdekorasjoner. Snart viste han seg også som en uvanlig arbeidsom og ambisiøs lege, i kontrast til kolleger som nøyde seg med å gjøre det som ble forventet av dem. Mengele satte stadig i gang nye prosjekter og påtok seg ekstra ansvar, i såpass stort omfang at han ga overordnede det feilaktige inntrykket av å være sjefslege i Auschwitz.

Fra 30. mai 1943 var Mengele overlege i «Sigøynerfamilieleiren» (Zigeuner-Familienlager B II e) i hovedleiren Auschwitz II (Birkenau). Livsbetingelsene og de sanitære forholdene i denne underleiren var katastrofalt dårlige, som en konsekvens av SS-sjef Heinrich Himmlers instruks om at romene sendt til Auschwitz på sikt skulle utryddes. Totalt havnet anslagsvis 22 500 sigøynere i «Sigøynerleiren». Ved Mengeles ankomst huset den 12 000 fanger fordelt på 26 brakker. Flekkfeber var utbredt blant dem. Innen 1. juni 1944 hadde to tredeler av fangene dødd. Imens, 15. april 1944, hadde 1357 av underleirens arbeidsdyktige kvinner og menn blitt overført til konsentrasjonsleirene Ravensbrück og Buchenwald.

Mengele hadde sitt daglige arbeid i sykeblokkene og i de forskjellige fangeavdelingene. Han var i tillegg til stede på rampen når nyankomne fanger til Auschwitz skulle utvelges til gasskamrene. Denne typen arbeid viste han en så stor interesse og iver for at han også på andre legers vakt kunne befinne seg på rampen. Utover det brukte han mye tid på å plukke ut langtidsfanger i brakkene som det falt ham inn å sende i døden. I tillegg hadde han og andre SS-leger i oppgave å overvære selve gassingene, for ved selvsyn å påse at de forløp forskriftsmessig. Det anslås at Mengele i tidsrommet juni 1943–oktober 1944 personlig sørget for å dirigere 51 000 fanger, for det meste jødiske kvinner, til gasskamrene. Sin siste seleksjon, som også ble den største, gjennomførte han i desember 1944. Mengele og hans legekolleger hadde således en aktiv rolle i massemordet på jøder.

Imens hadde Mengele rukket å ta seg vel 250 kilometer vestover, til konsentrasjonsleiren Gross Rosen, hvor bakteriologiske våpeneksperimenter på sovjetiske krigsfanger lenge hadde pågått. Allerede 18. februar brøt han opp derfra, da den fremrykkende sovjetiske hæren nok en gang nærmet seg. Han sluttet seg til en tysk hæravdeling på retrett vestover og byttet ut SS-uniformen sin med hærens offiseruniform for å gli inn i avdelingen. Retretten fortsatte like til Böhmen-Mähren-protektoratet, hvor Mengele forble værende med avdelingen de neste to månedene.

På sin post i Saaz i Sudetenland fikk Mengele 2. mai forbindelse med den tyske 17. armés lasarett 2/591. Her møtte han en tidligere kollega fra Kaiser-Wilhelm-instituttet som sørget for at Mengele fikk følge med avdelingen som lege, da denne like etter evakuerte nordøstover mot et skogsområde nær Karlsbad (Karlovy Vary), som var et ingenmannsland mellom de amerikanske og sovjetiske frontlinjene. Han levde nå under forskjellige aliaser og holdt sin egentlige identitet og SS-bakgrunn skjult for avdelingen. For ytterligere å skjule sine spor, overlot Mengele imens dokumentene sine fra Auschwitz til en tysk sykepleier, som gjemte dem for ham.

Mengele ankom Buenos Aires 20. juni 1949. Den første tiden i byen var preget av begrensede økonomiske midler og mangel på sosialt nettverk. Han levde under enkle boforhold og det var vanskelig for ham å finne arbeid som han følte var forenlig med sin bakgrunn og status. For å redusere risikoen for å bli gjenkjent som Josef Mengele holdt han sin legefortid skjult. Et vendepunkt kom da den nazisympatiserende tysk-argentinske forretningsmannen Gerard Malbranc lot Mengele få flytte inn i sitt fasjonable hjem i byen og innviet ham i omgangskretser bestående av prominente argentinere og eksiltyskere som hadde innehatt høye stillinger i naziregimet. 17. september 1949 fikk Mengele offisielt oppholdstillatelse i Argentina. Han fant seg raskt til rette i Buenos Aires, som på denne tiden var en av Sør-Amerikas største byer og et økonomisk og kulturelt kraftsentrum preget av omfattende europeisk innvandring. Frykten for å bli oppdaget forsvant, livet hans ble velordnet og jevnlige pengeoverføringer fra familien i Vest-Tyskland sikret ham en svært komfortabel økonomi. Tidlig i 1953 flyttet han inn i en egen leilighet i Buenos Aires sentrum, før han vinteren 1954-1955 flyttet over i en større villaleilighet i byens utkant. Karl Mengele & Söhne ansatte ham som firmaets representant i Argentina, noe som foranlediget en del reisevirksomhet, også til nabolandene, og han ble mindre forsiktig med hvor han reiste.

Mengeles kone Irene kom aldri til Argentina, men søkte om skilsmisse. For å ordne formalitetene rundt skilsmissen, fløy Mengele i februar 1954 fra New York til Zürich og kjørte i bil til Günzburg. Der møtte han familien. Han dro også til Wiesbaden for å møte tidligere instituttkolleger. Etter dette Tysklands-oppholdet holdt han kontakten med Martha Mengele, enken etter hans bror Karl junior, som døde i 1949. Det oppsto et forhold mellom dem som langt på vei var arrangert og strategisk, der Mengeles far var pådriver. Karl senior ønsket et ekteskap mellom dem for å sikre Mengele-familiens kontroll over Karl Mengele & Söhne for å hindre at Marthas arverettigheter i firmaet ble påvirket av en utenforstående ektemann og beskytte selskapet økonomisk dersom Josef senere skulle bli arrestert. Mengele dro til Engelberg i Sveits i mars 1956 og møtte da Martha igjen.

På denne tiden, etter langvarig normalitet i privatlivet, begynte Mengele å føle at fortiden ikke lenger var belastende for ham. I september det året henvendte han seg til den tyske ambassaden i Buenos Aires, fortalte at han hadde levd under falsk identitet siden 1949 og la frem papirer som viste at han var Josef Mengele. Han søkte om et pass utstedt i hans rette navn. Dette fikk Mengele, uten at ambassaden undersøkte om han var ettersøkt krigsforbryter. Med de juridiske papirene i Mengeles rette navn ordnet, flyttet Martha til Argentina. De to giftet seg i juli 1958 i Uruguay. Dette året gikk Mengele inn som likestilt partner i selskapet Fadro Farm, som produserte tuberkulosepreparater, etter en investering finansiert med hjelp fra familien. Det var et engasjement som med sitt medisinske laboratoriearbeid brakte ham nær hans egentlig fag.

Den tyske forfatteren Ernst Schnabel kontaktet tidlig i august 1958 statsadvokatembetet i Ulm, der en større krigsforbrytersak nærmet seg avslutning. Han videresendte et brev han hadde mottatt fra en ung jente, som reagerte på et utsagn i hans nylig utgitte bok I Anne Franks fotspor. En beretning om at det var uvisst om Mengele var død eller fortsatt levde. Brevskriveren hevdet å vite at Karl senior hadde fortalt at Josef levde i Sør-Amerika og arbeidet som lege under falskt navn. Schnabels henvendelse havnet hos overstatsadvokaten i Stuttgart, som behandlet den som en formell anmeldelse og oversendte saken til statsadvokatembetet i Memmingen, som hadde jurisdiksjon over Günzburg. Den videre etterforskningen bekreftet at Mengele levde og befant seg i Argentina. Men da statsadvokatembetet også koblet inn politiet i Gunzburg, ble familien innen slutten av august gjort kjent med etterforskningen og varslet da Mengele. Påtalemyndigheten i Freiburg overtok etterforskningen, samlet en større mengde bevismateriale og utstedte 25. februar 1959 arrestordre mot Mengele. Noen dager senere informerte han sine medeiere i FadroFarm om at han ville selge sin andel i selskapet.

President Juan Peróns fall i 1955 innebar at Mengele ikke lenger kunne regne med argentinske myndigheters politiske beskyttelse. Mengele fryktet arrestasjon og slo seg i april 1958 ned i Paraguay. Her hadde han sterke tysk-nazistiske nettverk å støtte seg til, samtidig som Paraguay manglet utleveringsavtale med Forbundsrepublikken Tyskland og nektet å utlevere egne borgere. Da argentinske myndigheter 30. juni omsider valgte å etterkomme den tyske utleveringsbegjæringen, var Mengele utenfor deres rekkevidde. Under navnet José Mengele og med bistand fra sine støttespillere fikk han i november det året paraguayansk statsborgerskap.

Fra nå av levde Mengele som ettersøkt rømling. Livet hans ble preget av midlertidighet og avhengighet av andre. Han drev ikke lenger forretningsvirksomhet, hadde verken fast jobb og fast bolig, og holdt til på en rekke avsidesliggende gårder og eiendommer hos tyske kontakter i det sørlige Paraguay. Mengele skjulte ikke sin identitet, men forsøkte samtidig å unngå offentlig oppmerksomhet. Martha var ikke innstilt på et liv på rømmen og sluttet seg ikke til ham i Paraguay, men valgte å dra tilbake til Europa i februar 1961, noe som også avsluttet kontakten mellom dem. Den vitenskapelige degraderingen av Mengele ble fullstendig da Ludwig-Maximilians-Universität dette året inndro begge doktorgradene hans.

Da Mossad bortførte Adolf Eichmann i Buenos Aires til Israel i mai 1960 gjorde det sterkt inntrykk på Mengele. Hjelpeapparatet Mengele hadde rundt seg hadde ikke ressurser til å ivareta hans personlige sikkerhet. Frykten for at han var israelernes neste mål fikk ham til å bestemme seg for å forlate Paraguay. Argentina var uaktuelt å vende tilbake til, siden det i juni det året ble utstedt arrestordre på ham der. Kameradenwerk skaffet Mengele et falsk brasiliansk pass i navnet til Peter Hochbichler og ordnet de praktiske detaljene slik at han i oktober kunne flytte til Brasil, hvor han fikk bo hos kontaktmannen Wolfgang Gerhard i São Paulo. Mot slutten av 1961 flyttet Mengele så inn hos det ungarske ekteparet Gitta og Geza Stammer i Araraquara, 275 km nordvest for São Paulo. Han gjorde det under løfte om å investere i den store landeiendommen deres, som blant annet produserte ris og kaffe, og overtok ansvaret for gårdsdriften. Stammers oppdaget allerede innen en måned, etter et avisoppslag om Mengele, hvem deres medboer var, men anga ham ikke. I stedet utnyttet de situasjonen og overtalte familien Mengele til å finansiere kjøpet av en enda større landeiendom med kaffeplantasje ved Lindóia, hundre kilometer nordvest for São Paulo. Offisielt begrunnet de kjøpet med at stedet bød på bedre fluktmuligheter i en nødsituasjon. Gården lå på en høyde hvor man hadde utsikt i flere kilometer i alle retninger og bare en vei førte dit. Innflyttingen fant sted i juni 1962. Like etter overrakte Hans Sedlmeier, en betrodd medarbeider i Karl Mengele & Söhne i Günzburg, Stammers en større kontantsum. Han fungerte som mellomleddet mellom familien og Mengele i sitt liv i skjul, mens Wolfgang Gerhard fortsatte å være Mengeles bindeledd til omverdenen, nærmeste fortrolige og medhjelper i Brasil.

Mengeles frykt for at israelerne jaktet på ham var berettiget, ettersom Israel på bakgrunn av hans rolle i Auschwitz viste interesse for å få tak i ham. Mossad samlet informasjon om Mengeles oppholdssteder i Argentina og Paraguay og klarte å kartlegge hjelpeapparatet hans, men mangelfull etterretning og hans hyppige forflytninger gjorde det umulig å fastslå hans nøyaktige oppholdssted. Med flyttingen til Lindóia mistet israelerne sporet av Mengele. Mossad fortsatte å overvåke Mengeles familie like til 1967, men valgte å omprioritere ressursene sine til andre etterretningsmål og konkrete aksjoner mot Mengele ble aldri gjennomført.

Mengele holdt seg i Brasil og beveget seg sjelden utenfor gården, som han bidro aktivt til driften av. Hverdagen var preget av isolasjon, monotoni og vedvarende frykt for å bli oppdaget, og besøkende ble møtt med mistro. Forholdet til familien Stammer ble tidlig anstrengt siden de stadig forlangte økonomiske tilskudd fra ham og siden bare forverret av økende personlige motsetninger. De opplevde Mengele som et manipulerende, dominerende, bedrevitende og selvsentrert nærvær, mens han på sin side særlig irriterte seg over det han oppfattet som manglende orden i husholdningen og mangel på respekt. Kranglene ble mange og langvarige.

I april 1968 flyttet Stammers til et hus enda nærmere São Paulo, ved landsbyen Caieiras, igjen på Mengele-familiens bekostning, for å bo nær den ene av sønnene deres, som studerte der. Ønsket om å komme bort fra Mengele spilte også inn, men Gerhard fant ikke noe nytt losji til Mengele og han måtte følgelig flytte med Stammers. Mengele var på dette tidspunktet blitt så tilvant sin sosialt isolerte livsførsel at han nektet å forlate Brasil. Da den ettersøkte Gestapo-offiseren Klaus Barbie via Kameradenwerk året etter tilbød ham husly hos seg i Bolivia, avviste Mengele tanken, og frykt for at Mossad overvåket Barbie skrinla planen helt.

For å gi Mengele sosial kontakt med andre emigranter i eksil som delte hans politiske sympatier og for å avlaste Stammers, introduserte Gerhard ham i oktober 1967 for det østerrikske ekteparet Wolfram og Liselotte Bossert, bosatt i São Paulo. Kontakten utviklet seg til et varig vennskap. I Wolfram fant Mengele en velegnet samtalepartner om yndede temaer som litteratur, musikk, filosofi og menneskesyn, samt en interessert tilhører til hans lange monologer. Ekteparet tok ham med på lange utflukter andre steder i Brasil og oppmuntret ham også til å ta turer inn til São Paulo på egen hånd for å gjøre seg mer kjent der. Etter kort tid følte Gerhard seg trygg nok på ekteparet til å informere dem om Mengeles egentlige identitet. Særlig Wolfram reagerte positivt på avsløringen og fremsto etterpå om mulig enda mer beundrende overfor Mengele. Wolfram følte et ansvar for å for å ta seg av Mengele, inkludere ham i familien og beskytte ham mot risikoen for å bli oppdaget. Gerhard reiste tilbake til Østerrike i 1971 og overlot da sine brasilianske identitetspapirer til Mengele, slik at Mengele ved behov kunne gi seg ut for å være ham. Wolfram Bossert overtok heretter Gerhards rolle overfor Mengele, men uten å klare å erstatte hans betydning.

Barten Mengele hadde anlagt i tiden rundt ankomsten til Agentina var i løpet av tiåret blitt tykkere. For å gjøre seg enda mindre gjenkjennelig gikk han dessuten alltid med stråhatt utendørs. Bosserts påvirket Mengele til å legge bort både denne og den innarbeidede vanen med å dekke ansiktet med hånden når han passerte fremmede, slik at han begynte å opptre mindre påfallende i møte med andre. Mengeles tanker vendte likevel stadig tilbake til hans uforanderlige livssituasjon og følelse av sosial isolasjon. Gledene ved å oppdage det moderne bylivet ble på 1970-tallet dessuten overskygget av tiltakende fysiske skavanker og helseproblemer. Pengeproblemer formørket også tilværelsen hans, til tross for tidligere eiendomssalg og investering i en leilighet i et høyhus i São Paulo som ga leieinntekter, når han ellers ikke hadde mulighet til å ta lønnet arbeid. Sedlmeier måtte ved flere anledninger fly inn for å forsyne ham med nye dollarbeløp i kontanter.

Tidlig i 1975 var samværet med Mengele blitt så uholdbart at Gitta flyttet ut, etter at Geza lenge hadde bodd på hotell. Dette markerte det endelige bruddet mellom dem. Huset i Caieira var da blitt forfallent, ettersom Mengeles krefter ikke lenger strakk til verken for vedlikehold eller jorddyrking. Han solgte eiendommen og flyttet i mars til et lite, nedslitt hus i et fattig forstadskvarter til São Paulo, fremfor til leiligheten inne i byen, siden han trengte leieinntektene fra denne. Salget av huset i Caieiras bedret i lengden ikke økonomien hans, fordi han dekket medisinske utgifter i Østerrike til Gerhards syke kone og sønn. I tillegg ble den økonomiske støtten fra familien i Günzberg mindre, ettersom de ikke lenger var samstemt med hans fremstillinger av hendelsene i Auschwitz. Salget av leiligheten året etter innbrakte et mindre overskudd enn håpet.

Mengele bodde like ved familien Bossert, sine eneste hjelpere. Nå levde han det ensomme livet han hadde fryktet siden Argentina: bitter, selvmedlidende og hjemsøkt av paranoia. De få øvrige bekjentskapene han gjorde, og som bare kjente ham som «Don Pedro eller «señor Pedro», opplevde ham som en selvsentrert og vanskelig mann å omgås. Mengeles helseplager ble flere og innbefattet nå blant annet revmatisme, migrene, ryggsmerter, allergier, søvnløshet og leddgikt. En hjerneblødning i mai 1976 påførte ham en delvis lammelse på venstre side som bare gradvis gikk over.

Foranlediget av flere år med brevkorrespondanse og under mye hemmelighold besøkte sønnen Rolf ham i oktober 1977, etter at de sist hadde møttes i Sveits i 1956. I løpet av de åtte dagene besøket varte fortalte Mengele sønnen sin livshistorie, men omtalte nazifortiden i selvrettferdige vendinger og ville ikke snakke om Auschwitz. Han beskrev sin krigstjeneste som lojal tjeneste for fedrelandet, nektet for å ha begått krigsforbrytelser, avviste all skyld og hevdet å være offer for hevn. Alt dette gjorde Mengele mens han brukte begreper og forestillinger fra nazistisk ideologi, og snakket om nødvendigheten av å utrydde «uverdig liv.» Overfor sønnen fremsto han som urokkelig i sine holdninger og med sitt ideologiske grunnsyn uforandret. Besøket frembrakte ingen selvransakelse eller nye erkjennelser i Mengeles omgang med egen fortid, men understreket bare den systematiske motstanden mot refleksjon han hadde utvist gjennom hele sitt etterkrigsliv. I stedet bød han på selvbiografiske glimt gjennomsyret av bagatellisering, forfalskning, unnvikelse og fornektelse. Innholdsmessig skilte de seg lite fra hva han hadde betrodd Gerhard og Bossert, i samtaler der Auschwitz forble et ikke-tema, slik han også i sitt utkast til memoarer, forfattet på 1960-tallet, fullstendig fortiet sine handlinger i Auschwitz. Sønnen forlot Brasil uten å ha oppnådd noen avklaring på de moralske spørsmålene som plaget ham. For Mengele representerte besøket likevel et følelsesmessig høydepunkt i hans liv i dekning, noe som kom til uttrykk i dagboken han førte, uten at han reflekterte over innholdet i samtalene.

Kort tid etter besøket vendte Mengeles liv tilbake til sitt etablerte mønster av isolasjon, konflikter og gradvis fysisk og psykisk nedbrytning – en styringsløs tilværelse preget av stagnasjon og oppløsning, uten anger eller forsoning. Det fulgte en tid med søvnløse netter, depresjoner, forskjellige helseplager. Mengele regnet med at hans lød lå nært frem i tid, vurderte selvmord, men ga også uttrykk for en lengsel etter å se hjemtraktene i Günzburg igjen. De eneste positive innslagene og avbrekkene i Mengeles isolerte hverdag sto Bossert-familien for. Ut over praktiske gjøremål tok de ham sporadisk med på utflukter til gården i Itapecerica da Serra og på sosiale sammenkomster.

7. februar 1979 deltok Mengele på strandpiknik med Bosserts og deres to barn ved Bertioga. Beveget av den gode stemningen la Mengele ut på svøm, men ble snart rammet av en ny hjerneblødning som lammet venstresiden. Wolfram ble varslet om at Mengele var i nød, og under store vanskeligheter klarte han å svømme ut til ham, der han nå lå delvis under vann, og hale ham inn til stranden. En lege som tilfeldigvis befant seg på stranden, sluttet seg til redningsarbeidet, men gjenopplivningsforsøkene mislyktes. Dødsårsaken ble fastslått som drukning.

Ekteparet Bossert aktet å få Mengele begravet under sin falske identitet, Wolfgang Gerhard. Dette skapte problemer, siden den virkelige Gerhard var 14 år yngre. Med snarrådighet og kreative grep klarte de likevel å hindre at politiet og andre involverte avslørte planene deres. På grunn av byråkratiske hindringer lyktes de ikke i å få Mengele kremert og dermed slette alle spor. Begravelsen fant sted i all enkelhet på en kirkegård i Embu utenfor São Paulo, dagen etter Mengeles død, med bare Bosserts og prest til stede. Kisten ble senket ned i en grav kjøpt av den virkelige Gerhard i 1971, da hans mor døde. Han hadde avgått ved døden i Østerrike to måneder før Mengele. Bortsett fra den nærmeste familien, ble bare et fåtalls nøkkelpersoner i Kameradenwerk og bekjente fra tiden i Argentina og Paraguay informert om Mengeles død.

Hans far døde i 1959 og broren Alois fulgte etter i 1974. Fra da av var det nevøene hans, Karl-Heinz og Dieter, som styrte familieforetaket i Günzburg. Sønnen Rolf og den øvrige familien valgte å holde dødsfallet hemmelig for offentligheten, dels av skadefryd over myndigheter og nazijegeres forgjeves leting, som kostet tid og penger. De ønsket også å unngå rettslige konsekvenser og beskytte hjelperne utenfor familien. Foreldelsesfristen for hindring av rettsforfølgelse av etterlyst naziforbryter, som i tysk lov var straffbart, utløp imidlertid i 1984.

Som verdens mest ettersøkte naziforbryter var Mengele gjenstand for en intens og langvarig medieoppmerksomhet. TV-programmer om ham ble produsert i flere land. Kravene fra hans overlevende ofre og tidligere fanger om at Mengele ble arrestert og utlevert, enten til Tyskland eller Israel, vokste i styrke. I 1984 stiftet overlevende organisasjonen CANDLES (Children of Auschwitz Nazi Deadly Lab Experiments Survivors) med formålet å samle dokumentasjon og drive folkeopplysning om Mengeles forbrytelser, med sikte på rettsforfølgelse av ham. I offentligheten ble Mengele oftere omtalt med tilnavnet hans fra Auschwitz-tiden: «Dødsengelen.» 40-årsmarkeringene i januar 1945 av frigjøringen av Auschwitz tydeliggjorde hvor uløselig knyttet til leiren hans navn var blitt, som selve symbolet på de medisinske forbrytelsene begått der. Mediedekningen av Mengele var grunnleggende misvisende og til dels sensasjonspreget. Internasjonalt fortsatte jakten på ham og flere store dusører, deriblant fra de tyske og israelske regjeringene, var tilbudt. Samtlige politimyndigheter og etterretningstjenester som involverte seg i jakten antok at Mengele fortsatt var i live og oppholdt seg et sted i Sør-Amerika. Fortsatt kom det meldinger om at Mengele var blitt «observert» i live, men som med alle tidligere rapporter fra de to forrige tiårene var de uten hold.

I mars 1985 mottok statsadvokatembetet i Frankfurt tips om at Mengele i flere år hadde vært død og begravet i Brasil. Informanten hadde Hans Sedlmeier som kilde, etter at denne forsnakket seg i en bar i Günzburg. Samtidig ble det snappet opp et brev fra en fengslet høyreekstremist i delstaten Hessen der det fremgikk, med en av Mengeles tyske hjelpere i Paraguay som kilde, at Mengele lenge hadde vært død, druknet under en svømmetur. På bakgrunn av dette aksjonerte politi mot Sedlmeier hjem 31. mai og fant da dokumenter og bilder som kunne spores tilbake til São Paulo. Noen dager senere ransaket lokalt politi der, i samarbeid med tyske politietterforskere, familien Bosserts hus. I avhør etterpå innrømmet ekteparet at de kjente til Mengeles egentlige identitet, bekreftet at han døde i 1979 og fortalte hvor gravstedet hans lå.

Gravstedet i Embu ble åpnet 5. juni 1985 under ledelse av en brasiliansk rettsmedisiner, og levningene i kisten ble vist frem for et omfattende internasjonalt presseoppbud som sto tett inntil graven og tok nærbilder. De oppgravde knoklene ble deretter sendt til rettsmedisinske undersøkelser i São Paulo. Et ekspertteam, som etter hvert også inkluderte tyske og amerikanske spesialister, sammenlignet skjelettfunnene med kjente medisinske opplysninger, fotografier og fysiske kjennetegn ved Mengele, blant annet en høyde på 174 cm. 21. juni ble det kunngjort at liket med stor sannsynlighet var Mengele.

De kaotiske forholdene rundt oppgravingen og den skjødesløse måten legemet ble håndtert på, førte til at særlig tyske og amerikanske observatører reiste tvil om de rettsmedisinske konklusjonene. Også sentrale tyske og amerikanske etterforskere, israelske myndighetspersoner, nazijegere og Holocaust-overlevende møtte identifiseringen av Mengele med skepsis. Innvendingene og de alternative forklaringer som ble fremmet ble imidlertid gradvis tilbakevist gjennom videre undersøkelser. En grundigere patologisk undersøkelse i mars 1986, etter at røntgenbilder av Mengeles tenner imens var funnet, bekreftet identifiseringen, hvorpå brasiliansk politi erklærte at det oppgravde liket med 100 % sikkerhet tilhørte Mengele. Tidligere skeptikere modererte etter hvert sin tvil. DNA-analyser basert på genetisk sammenligning med Mengeles sønn, som hadde avgitt blodprøve, bekreftet i april 1992 identifiseringen. Tyske og israelske myndigheter erklærte da saken formelt avsluttet og i praksis var den den faglige og offentlige striden om funnet av Mengeles grav over.

Ekteparene Stammer og Bossert ble i oktober 1986 siktet for å ha hjulpet en naziforbryter med å skjule seg i Brasil. Til slutt ble bare Liselotte tiltalt. Rettsforhandlingene tok til i april 1987 og ble en langdryg affære. En dom på to års fengsel og bot ble avsagt i august 1994, men opphevet i desember 1997 av den føderale ankedomstolen fordi forholdet var foreldet. Det avsluttet alle rettslige prosesser rundt sakskomplekset Josef Mengele.

• andre verdenskrig
• Auschwitz
• eugenikk
• forfølgelsen av romer under andre verdenskrig
• Jakob Sporrenberg
• konsentrasjonsleir
• rasisme
• SS

• Astor, Gerald: The "last" Nazi. The life and times of Dr. Joseph Mengele (D.I. Fine: New York, 1985)
• Betina. Anton: Hiding Mengele. How a Nazi network harbored the Angel of Death (Icon Books, Ltd: London, 2024)
• Gutman, Yisrael & Michael Berenbaum (red.): Anatomy of the Auschwitz Death Camp (Indiana University Press: Bloomington, 1994)
• Keller, Sven: Günzburg und der Fall Josef Mengele. Die Heimatstadt und die Jagd nach dem NS-Verbrecher (R. Oldenbourg Verlag: München, 2003)
• Lagnado, Lucette Matalon & Sheila Cohn Dekel: Children of the Flames. Dr. Josef Mengele and the untold story of the twins of Auschwitz (William Morrow & Co.: New York, 1990)
• Lifton, Robert Jay: The Nazi Doctors. Medical killing and the psychology of genocide (Basic Books: New York, 2000)
• Marwell, David G.: Mengele. Unmasking the "Angel of Death" (W. W. Norton & Company, 2020)
• Posner, Gerhard L. & John Ware: Mengele. The Complete Story (Cooper Square Press: New York, 2000)
• Stensager, Anders Otte: Doktor Mengele. Liv og forbrytelse (Pax: Oslo, 2009)
• Völklein, Ulrich: Josef Mengele. Der Arzt von Auschwit (Steidl Verlag: Göttingen, 1999)