Foreldre: Gårdbruker Mons Larsen Hamre (1880–1970) og Anna Jordahl (1878–1939).
Gift 1946 med cand.mag. Karen Lumborg (1.1.1914–11.9.1987), datter av handelsreisende Poul Christian Nielsen Lumborg (1880–1952) og Mary Juul Rasmussen (1883–1945).
Foto 1965. Bilde fra Norsk biografisk leksikon
Lars Hamre var en norsk historiker. Han var den fremste fagpersonen på norsk senmiddelalder blant etterkrigstidens norske historikere, og som universitetslærer og arkivar gjorde han en banebrytende innsats for å utbre kjennskapen til landets eldre historie.
Hamre var førstearkivar i Riksarkivet (Nasjonalarkivet) fra 1950 og professor i historie ved Universitetet i Oslo i 1970–1982.
Lars Hamre vokste opp på Hamre i Granvin. Han studerte filologi ved Universitetet i Oslo og ble cand.philol. i 1942. Hamre deltok som vernepliktig offiser under kampene i Valdres våren 1940.
I 1943 ble Hamre ansatt i Arkivverket, hvor han skulle bli til han 1980 gikk av med pensjon. I 1946 ble han arkivar i Riksarkivet, og fra 1950 var han førstearkivar og leder for Den eldre avdeling.
Ved siden av Arkivverket var Hamre i en rekke år knyttet til Universitetet i Oslo, først som universitetsstipendiat i historie i 1947–1950, siden som lærer i middelalderhistorie og de historiske hjelpevitenskaper, og i 1970 ble han professor i historie.
Arkivmannen Hamre forbindes særlig med flyttingen av Norges nasjonale arkivskatter til Kongsberg for å berge dem fra krigens ødeleggelser. Dernest kom arbeidet med å registrere norsk arkivmateriale ved Rigsarkivet i København, hvor han også bodde i mange år etter 1947.
Ingen kjente som Lars Hamre kildene til norsk historie under unionen med Danmark. Da han som pensjonist ble medlem av det dansk-norske arkivutvalget, fikk hans kunnskaper om dette materialet vesentlig betydning for den siste avtalen om tilbakeføring av arkivmateriale til Norge. Han arbeidet også for å gjøre Norges eldste kilder tilgjengelige for offentligheten. Som medlem av Norsk Historisk Kjeldeskriftråd i 1968–1982 og som formann for Kommisjonen for Diplomatarium Norvegicum i samme tidsrom gjorde han en meget betydelig innsats for utgivelsen av kildene til Norges eldste historie. Bind 21 og 22 av Diplomatarium Norvegicum er langt på vei Hamres verk.
Hamre var fremfor alt filolog, og som leder av Riksarkivets eldre avdeling oppfattet han seg som kulturbevarer og kulturformidler. Han bidrog også pedagogisk til tilegnelsen og bruken av Norges eldste kildemateriale gjennom sin undervisning ved universitetet og ved skriftene Innføring i kjeldekunnskap og Innføring i diplomatikk.
Historikeren Lars Hamre favnet vidt, fra lokalhistorie og slektshistorie til rettshistorie, kirkehistorie og politisk historie, og fra tidlig middelalder til langt opp i moderne tid. Det var likevel middelalderhistorien som var hans hovedinteresse, særlig perioden 1319–1537.
Hans forfatterskap kan deles i tre deler, med klare innbyrdes forbindelser både saklig og kronologisk. Kirkehistorien utgjør et tyngdepunkt i hans tidligste produksjon. Det startet med hovedfagsoppgaven ErkebiskopErik Valkendorf, som ble utgitt som bok i 1943, og det toppet seg i 1955 med artikkelen om Unionstiden i bind 1 av samleverket om Nidaros erkebispestol og bispesete i 1153–1953. En stort anlagt studie av Aslak Bolts archiepiskopat ble aldri sluttført, men skulle komme til å utgjøre en skattkiste han senere skulle øse av i mange mindre arbeider.
Den andre delen av forfatterskapet strekker seg over 21 år fra 1956 og overlapper med de to andre delene. Det dreier seg om bidragene til Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder (KLNM), hvor Hamre også satt i det norske presidiet fra 1968. Med bortimot 400 spalter må Hamre ha vært en av de største bidragsyterne til dette verket. Samlet sett fremstår hans artikler i KLNM som et av de viktigste bidragene til middelalderens norske rettshistorie.
Den tredje delen av forfatterskapet dreier seg om Norges politiske historie i senmiddelalderen. Tyngdepunktet her utgjøres av de tre arbeidene Norsk historie frå omlag 1400 (1968), Norsk historie frå midten av 1400-åra til 1513 (1971) og Norsk politisk historie 1513–1537 (1998). Disse tre bindene utgjør en samlet fremstilling av Norges politiske historie under Kalmarunionen og den dansk-norske unionen frem til selvstendighetstapet i 1537.
Hamres verk har røtter i 1800-tallets historieskriving. Det kan leses dels som en videreføring av Peter Andreas Munchs Det norske folks liv og historie, som slutter i 1397, dels som en sluttføring av Carl Ferdinand Allens fembindsverk om de nordiske rikers historie fra kong Hans til og med Grevefeiden. Hamres mål var å skrive en fullstendig politisk begivenhetshistorie basert på alt kildemateriale – publisert så vel som upublisert. Verket er likevel blitt mye mer enn en veldokumentert begivenhetshistorie. Det er komponert rundt en rekke dyptgripende enkeltstudier av sentrale begivenheter, av sentrale institusjonelle og rettslige forhold og sentrale personer i norsk og nordisk senmiddelalderhistorie.
Lars Hamre var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1969. Han var styreformann i Norsk lokalhistorisk institutt i 1978–1982 og medlem av Norges Banks pregkomité fram til sin død.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.