Martinique

Martinique har et areal på omtrent 1 105 km², og strekker seg ca. 80 km fra nord til sør og 35 km på det bredeste. Øya er preget av fjellrikt og vulkansk terreng, med tre hovedmassiver. I nord ligger den aktive vulkanen Montagne Pelée (1 397 meter over havet), kjent for utbruddet i 1902 som ødela byen Saint-Pierre og drepte rundt 30 000 mennesker. I midten ligger Pitons du Carbet, hvor flere topper overstiger 1 000 meter, med høyeste punkt på 1 195 meter over havet (Morne Lacroix). I sør ligger Montagne du Vauclin (504 meter over havet).

Øyas nordlige og østre kyst er bratt og preget av klipper, mens sør- og vestkysten har sandstrender og bukter mot det karibiske hav. Martinique har et komplekst elvesystem med korte elver og mange viker, og omtrent en fjerdedel av øyas areal er dekket av skog. Vegetasjonen er frodig og variert, med regnskog i nord, mangrovesumper rundt Fort-de-France, og tropiske planter og frukttrær i lavlandet.

Martinique har tropisk klima med små årstidsvariasjoner. Det er to hovedsesonger: en tørr sesong fra desember til juni, og en regntid fra juli til desember, hvor det meste av nedbøren faller. Øya er utsatt for orkaner, spesielt i regntiden.

Martinique har en av de høyeste befolkningstetthetene i Karibia, med 321–343 innbyggere per km². Øya har hatt negativ befolkningsvekst de siste årene.

Den etniske sammensetningen domineres av folk med afrikansk opprinnelse og blandet bakgrunn (80 prosent), etterfulgt av indo-martinikere (10 prosent), hvite (békés, 5 prosent) og små grupper av libanesere, syrere, kinesere og andre. Békés utgjør en historisk land- og økonomisk elite, og de eier fortsatt en stor andel av øyas land og næringsliv.

Fransk er offisielt språk, men nesten hele befolkningen snakker også martinikansk kreol. Kristendommen, særlig katolisisme, dominerer (96,5 prosent), med små grupper protestanter, hinduer, muslimer og jøder. Overbefolkning og arbeidsledighet har ført til betydelig utvandring til Frankrike, og det bor anslagsvis 260 000 martinikere i fastlands-Frankrike.

Martinique har en liten økonomi, sterkt avhengig av import, som er åtte ganger større enn eksporten. Økonomien domineres av tjenestesektoren, særlig offentlig sektor og turisme. Jordbruket er fortsatt viktig, spesielt for eksport av bananer og sukker, samt produksjon av rom. Andre eksportvarer er ananas, blomster og ulike frukt- og grønnsaksprodukter. Sukkerrør og bananer dyrkes på store plantasjer, mens grønnsaker og rotfrukter som jams, søtpotet og maniok dyrkes for det lokale markedet.

Industrien er lite utviklet og omfatter hovedsakelig sukkerraffinering, romproduksjon, tekstiler, sement og hermetikk, samt petroleumsraffinering. Martinique har et betydelig handelsunderskudd, og høye transport- og import gir et prisnivå som ofte er dobbelt så høyt som i fastlands-Frankrike.

Turismen har vokst kraftig de siste årene, og i 2019 besøkte nesten 1 million turister øya. Turistene kommer hovedsakelig fra Frankrike, men det kommer også en del fra Canada og andre land.

De første innbyggerne var arawak-indianere, som slo seg ned på øya for over 2 000 år siden, før de ble fordrevet av kariber (kalinago) på 1200-tallet. Kristoffer Columbus besøkte Martinique i 1502, men det var først i 1635 at franskmennene tok kontroll og etablerte en koloni. Øya ble deretter et sentrum for sukkerplantasjer, drevet av slaver importert fra Afrika. Slaveriet varte til 1848, da det ble avskaffet etter gjentatte slaveopprør og Victor Schœlchers kamp for opphevelsen av slaveriet. Hans innsats har gjort ham til en sentral historisk skikkelse på Martinique, og både en kommune og flere institusjoner på øya bærer hans navn i dag.

Martinique var okkupert av britene flere ganger på 1700- og 1800-tallet, men forble i hovedsak fransk. Under andre verdenskrig var Martinique under Vichy-regjeringens kontroll, før øya i 1946 fikk status som fransk oversjøisk departement, en status den har beholdt til i dag.

• Antillene
• Karibia
• Martiniques historie
• regioner og departementer i Frankrike