Perus geografi

Peru er Sør-Amerikas tredje største land. Tradisjonelt inndeles landskapet i tre langsgående topografiske regioner: den tørre kystsletta i vest, høylandet med Andesfjellene i midten og tropisk regnskog i Amazonasbekkenet i øst. Selv om kystregionen bare utgjør tolv prosent av det totale landskapet, er det her havnene og hovedbyene ligger.

Fjellregionen kalles for Sierra. I Nord-Peru er fjellene noe lavere, med fuktig klima og rik vegetasjon. Store granittmassiver ligger mellom og danner ofte de høyeste partiene, som ellers gjerne er vulkankjegler. Bruddsonene mot Stillehavet forårsaker ofte kraftige jordskjelv.

I midtregionen er fjellene høyere og dalene smalere. Her finner vi Huascarán, Perus høyeste fjell på 6768 meter over havet. I Sør-Peru er fjellkjedene vide og man finner det andinske høyplatå (Altiplano). Temperaturene i fjellregionen varierer mye på grunn av høydeforskjeller. Fjellregionen har to hovedsesonger: regntid (november–mars) og sommertid (april–oktober).

Det indre lavlandet øst for Andesfjellene kalles for Selva, som refererer til Amazonasregnskogen. Amazonaselven dannes i Peru, hvor elvene Marañón og Ucayali møtes. Det skilles mellom høylandsregnskog (Selva alta) og lavlandsregnskog (Selva baja). Temperatur og luftfuktighet er høy året rundt, med mye regn. Det er kraftig vegetasjon og stort biologisk mangfold i begge områder. Amazonasregnskogen er blant områdene i verden med mest variasjon i plante- og dyreliv.

Vannskillet ligger bare 100–200 kilometer fra Stillehavskysten, og alle større elver (Marañón, Huallaga, Ucayali, Apurímac) renner mot øst, hvor de bryter gjennom fjellkjedene Cordillera Central og Cordillera Oriental i mektige kløfter. Her ligger den kjente fossen Goctafallene, med fall på til sammen 771 meter. Deretter krysser de i meandrer det store østlige lavlandet, som mest består av yngre avleiringer. De korte vestvendte elvene har lagt opp store elvevifter av sand og grus på den smale kystsletta.