Roald Dahl

Dahl ble født i Wales av norske foreldre. Som barn var han ofte i Norge, spesielt i sommerferiene. Roald, som var oppkalt etter Roald Amundsen, var den tredje av syv barn.

Som barn gikk Dahl på internatskole, slik mange engelske gutter av hans generasjon gjorde. Hjemlengsel og fysisk avstraffelse var blant de sterkeste inntrykkene fra skoleårene. Ifølge ham selv var det her han lærte om ondskap. Han gjorde det likevel godt til eksamen, og utmerket seg i sport. Dahl har skrevet om både norgesferiene og internatskoleårene i selvbiografien Gutt fra 1984.

Da han ble voksen, fikk han jobb i Øst-Afrika. Han flyttet til Dar-es-Salaam i 1938 og ble derfra engasjert i flyvåpenet RAF under andre verdenskrig. Han deltok i flere luftkamper og havarerte i Libya. Han kom fra det med livet i behold, men var hardt skadd og mistet en periode. Ulykken gjorde ham kampudyktig og påførte ham skader for livet. Senere måtte han skifte ut begge hoftebeina (det ene beholdt han og brukte som brevpresse).

Han kom til USA i 1942 som assisterende britisk flyattaché og bodde der i flere år. Årene i Afrika og i RAF er skildret i selvbiografien På egne vinger fra 1986.

I Washington møtte han jevnlig president Roosevelt og senator Truman, men vel så viktig for ham personlig var Cecil Scott Forester, forfatteren av Hornblower-bøkene. Han bad Dahl skrive ned noen av sine opplevelser, egentlig til bruk i propagandaen. Dahl skrev om havariet, Shot Down Over Libya, som Forrester sendte uendret til Saturday Evening Post.

I 1954 flyttet han til huset Gipsy House i Great Missenden i Buckinghamshire, der han ble boende resten av livet. De fleste bøkene hans ble skrevet i skrivehytta i hagen hjemme i Great Missenden.

Han var gift med skuespilleren Patricia Neal, og senere med Felicity Crosland (født 1938). Mange av familiemedlemmene hans døde på uventede tidspunkt. Faren Harald døde da Roald bare var tre år gammel. Søstera til Roald døde omtrent samtidig, og det eldste av barna til Roald og Patrica døde av meslinger da hun bare var syv år gammel, i 1962.

Dahl var en morsom forfatter. Men privat kunne han være vanskelig å samarbeid med. Han var uhøflig og uforskammet på måter som opprørte flere av hans venner og samarbeidspartnere.

Dahl skrev i alt 22 barnebøker. Den aller første var The Gremlins (1943), og den faller litt utenfor Dahls øvrige barnebok-forfatterskap. Fra og med Verdens største fersken (1961) skrev han regelmessig barnebøker, og de siste 10–15 årene av livet sitt var han først og fremst kjent som barnebokforfatter.

Blant de 22 bøkene finnes det noen bildebøker og kortere bøker. Mest kjent er de lange barneromanene Charlie og sjokoladefabrikken (1964), Danny og den store fasanjakten (1975), Georgs magiske medisin (1981), SVK (1982), Heksene (1983) og Matilda (1988).

Dahl er alltid på parti med hovedpersonene sine og gir dem de de drømmer om, enten det er hevn over slemme autoriteter, godteri eller en voksen som er glad i dem.

Mange av hovedpersonene har det vanskelig. Barna kan være foreldreløse (SVK, Heksene, Verdens største fersken) eller fattige (Charlie og Danny) eller ha fryktelige foreldre (Matilda). Felles for barna er at de er snille og smarte og møter vanskelighetene sine med et kreativt og åpent sinn.

Et typisk trekk ved Dahls barnebøker er at han bryter med en av barnelitteraturens tradisjonelle kontrakter med leseren, om tillitsfull sosialisering til felles normer. En typisk scene er fra hotellkjøkkenet i Heksene, hvor jeg-personen blir vitne til at kjøkkenpersonalet spytter på biffen til en gjest som klager, før den bæres ut igjen.

Da bøkene kom ut, ble de kritisert for å være vulgære og brutale og for at de undergrov voksnes autoritet. I dag har barneboktrendene endret seg, og denne typen humor er akseptert. Dahl var antagelig medvirkende til denne endringen.

Den makabre humoren kommer særlig til uttrykk i de tre bøkene med fortellinger i rim og dikt: Ramperim og ville vers (1982), Fæle dyr (1983) og Rim og Røre (1989). Her lager for eksempel Gullhår en bag av svinelær etter at hun har drept de tre små grisene.

Mange kritikere har også funnet innslag av ondskapsfullhet og brutalitet bak komikken hos Dahl. Bøkene gjør narr av overvektige barn og voksne. Slemme personer i bøkene er som regel også stygge og dumme, og Dahl ble også beskyldt for å være kvinnefiendtlig og rasistisk.

Han kunne være fordomsfull og brysk, til og med mot unge lesere, men i det rette hjørnet var han elskverdigheten selv, uhøytidelig og rask til å le. Da han døde, fikk han på vikingmaner en rekke gjenstander med seg i graven: biljardkøer, en god burgunder, sjokolade, HB-blyanter og en motorsag.

De fleste av novellene hans ble opprinnelig offentliggjort i The New Yorker og andre amerikanske blad.

Den første novellesamlingen, Over to You (1946, norsk oversettelse fra 1975), er basert på hans erfaringer som krigsflyger under andre verdenskrig. Senere samlinger er Someone Like You (1953, norske utgaver fra 1955 og 1972), Kiss Kiss (1960, norsk oversettelse fra 1970), Tales of the Unexpected (1979) og More Tales of the Unexpected (1980).

Mange av novellene har blitt filmatisert for TV og er meget populære, ikke minst på grunn av sine overraskende sluttpoeng. Med fjernsynsserien Tales of the Unexpected fikk hans diktning en viktig fremstilling i et annet medium. Serien ble en formidabel suksess og skapte en renessanse for novellene hans. Roald Dahl innledet selv historiene sittende ved den grønne skriveplaten med bena i en sovepose slik han likte å arbeide. Dahl elsket det barokke, det makabre og overnaturlige og flettet det inn i sine fortellinger med fantasi og raffinement.

Han likte også at de slemme fikk sin straff, og «hevnen er søt» var et vanlig tema i novellene. Han brukte ofte den dannede overklassens sakkunnskap om roser, viner, hester, kunst og antikviteter.

Dahl skrev sakte og fulgte Hemingways råd om å gi seg når det gikk bra. Historiene hans er finslepne og blinkende som diamanter, med knapt et overflødig ord, alt rettet inn mot en overraskende slutt. Noen ganger kommer den som et sjokk, som i Mannen fra syden, noen ganger som en truende hvisking, som i Hybelvertinnen eller Dronninggelé, men leserne glemmer sjelden hvordan historiene ender.

Bak den glitrende fasaden kan alltid merkes en empati for «the underdog», den underkuede hustruen, mobbeofferet, det naive byttet for tilværelsens rovdyr. Luringer blir selv lurt, jåleri og hovmod står for fall, mobberen får sin bekomst. Men de fleste av Dahls mørke historier er komisk diktning: han forener grøsset og latteren, selv om smilet iblant kan ligne på det som sitter frosset fast på et kranium.

Det ble laget flere filmer av bøkene allerede mens Dahl levde, og etter hans død har det kommet flere filmer, animasjoner og TV-serier.

Blant de mest kjente filmene er Danny og den store fasanjakten (1989), Heksene (1990 og 2020), Matilda (1996), Charlie og sjokoladefabrikken (1971 og 2005) og SVK (2016).

Flere av bøkene er bearbeidet til musikaler.

• Barne- og ungdomslitteratur

• Offisiell hjemmeside
• The Roald Dahl Museum and Story Centre

• Treglown, Jeremy: Roald Dahl : a biography, 1995
• Donald Sturrock: Storyteller. The Authorized Biography of Roald Dahl. New York 2010
• Birgitta Fransson. «Roald Dahl». I: Barnboksvärldar, samtal med författare. En bok för alla, 2001
• Nils Nordberg: Om Roald Dahl i Norsk biografisk leksikon, andre utgave
• Tor Edvin Dahl. Roald Dahl. Gyldendal, 2004
• Jennet Conant. Krigsspionen Roald Dahl. Jurtizen forlag, 2009