Rendalen

Geologisk tilhører Rendalen det eokambriske skyvedekkets harde sparagmitter, som bare lokalt gir brukbar forvitringsjord. Rena følger i hele sitt løp en forkastning gjennom skyvedekket. Hoveddalen er trang med bratte sider, fjellområdene har jevne former med Sølen (1755 moh.) i nordøst som et dominerende trekk. Jordsmonnet er i hovedsak smeltevannsavsetninger og morene sammen med myr.

Renaelva dannes der elvene Tysla (fra Tylldalen i nordvest) og Unsetåa (fra Unset/Brydalen i nordøst) møtes ved Elvål (271 moh.).

Bosetningen er vesentlig konsentrert i hoveddalen nord for Storsjøen og er sparsom i sidedalene og ved Glåma. Kommunen har ett tettsted, Otnes ved Lomnessjøen nord for Storsjøen, og to andre, større grender: administrasjonssenteret Bergset i nord og handelssenteret Åkrestrømmen i sør ved Mistras utløp og veidele mot Engerdal. Det finnes også noen andre, mindre grender: Hanestad i Østerdalen, Sjølisand øst for Storsjøen og Elvål nord i kommunen.

Kommunen har hatt nedgang i befolkning i hele etterkrigstiden. I perioden 2010–2022 hadde Rendalen en nedgang i folketallet på 13,8 prosent mot 2,8 prosent vekst i folketallet i hele Innlandet.

Ifølge Statistisk sentralbyrås definisjon er det to tettsteder i Rendalen (2025). Tettstedene er til sammen 0,9 km².

Næringslivet i Rendalen er preget av jord- og skogbruk. Jordbruket er særlig rettet mot fôrdyrking til melkeproduksjon. Skogbruket betyr mer, men det aller meste av skogsvirket går ut av kommunen; det drives bare noen mindre sagbruk her.

Kommunen har noe industri, særlig næringsmiddel- og trevareindustri. Mosesanking er en karakternæring.

Villreinstammen som eies av samvirkeforetaket Rendalen Renselskap er et særtilfelle i norsk viltforvaltning.

Rendalen er kommunen med fjerde størst vannkraftproduksjon i Innlandet, og er en middels stor kraftkommune på landsbasis. De fem vannkraftverkene i kommunen produserer til sammen 747 gigawattimer i året (gjennomsnitt 1993-2020). Det største kraftverket er Rendalen (i drift fra 1971), som står for nesten hele vannkraftproduksjonen. Andre store kraftverk er Kverninga (2013) og Hanestadnea (2012). Hafslund ECO Vannkraft er hovedeier av nesten all vannkraftproduksjonen i kommunen.

Fra Koppang går riksveg 30 til Storsjøen og følger dalen videre nordover til Tynset.

Fra Åkrestrømmen går fylkesveg 217 til Femundsenden. Det er også veier fra Åkrestrømmen til Rena på østsiden av Storsjøen og fra Bergset til Hanestad.

Den enkle veien fra Midtskogen i Øvre Rendal til Barkald går langs Jutulhogget.

Rendalen hører til Innlandet politidistrikt, Hedmarken og Østerdal tingrett og Eidsivating lagmannsrett.

Kommunen er med i Fjellregionen interkommunale politiske råd sammen med Alvdal, Folldal, Os, Tolga og Tynset.

Rendalen kommune tilsvarer de fire soknene Hanestad, Sjøli, Ytre Rendal og Øvre Rendal i Nord-Østerdal prosti i Hamar bispedømme i Den norske kirke.

Mot slutten av 1800-tallet hørte Rendalen til Nordre Østerdalen fogderi i Hedemarkens Amt.

For statistiske formål er Rendalen kommune (per 2016) inndelt i to delområder med til sammen 18 grunnkretser:

• Ytre Rendalen: Sjøli, Fiskviklia, Nyberget, Lomnes, Åkre, Otnes, Hornset, Renådalen
• Øvre Rendalen: Hanestad, Berger, Bergset, Østagrenda, Haugset, Elvål, Unset, Finstad, Misterdalen, Sølendalen

Som et side-dalføre har Rendalen bevart noen gamle særdrag, slik som den særmerkte rendalsdialekten. Oppsvinget i trelasteksport og skogbruksøkonomien på midten av 1800-tallet satte spor også i Rendalen, blant annet i hovedbygningen på Nedre Sjøli.

Kommunen har noe turisttrafikk, særlig på grunn av fjellområdene og fiskemulighetene.

Kommunen, sjøene og elva Rena er påvirket av to vassdragsreguleringer på 1900-tallet. Gjennom Rendalssenkningen 1946–1954 fikk Åkrestrømmen mellom Lomnessjøen og Storsjøen økt vannføring, slik at Lomnessjøen fikk opptil 95 cm lavere vannstand. Dette ga mer åkerland langs Lomnessjøen og i Hornsetgrenda. Senere, i 1971, kom Rendalen kraftverk hvor vann ble hentet gjennom fjellet fra Barkaldfossen i Glåma.

Øvre Rendal kirke er fra 1759 og Ytre Rendal kirke fra 1752. Hanestad kirke er en laftet langkirke fra 1926, tegnet av Carl Berner. Sjøli kirke fra 1914 er også laftet, den er tegnet av Hans Jacob Sparre.

Blant kulturminnefunn fra eldre tider kan nevnes Fonnåsspenna fra tidlig på 500-tallet og runebommehammeren fra omkring 1160–1260, som er et hybrid kulturuttrykk fra møter mellom samisk og norrøn kultur på Østlandet i middelalderen.

Forfatteren Jacob Breda Bull ble født på den gamle prestegården i Øvre Rendal som nå drives som Bullmuseet. På museet finnes statuer av karakterene Vesleblakken og Ola Jonsen Styggpåjord fra Bulls mest kjente novelle og en minnebauta over Bull. Alle tre er utført av Tore Bjørn Skjølsvik.

Dyrlegen Halvor Paus (1923–2003) skildret bygda og folkelynnet i en serie bøker som begynte med Dyrlegen forteller i 1983. Stein Balstad (1884–1966) skrev også bøker med handling lagt til Rendalen.

Mellom Lomnessjøen og Storsjøen er Åkrestrømmen, som er en kjent fiskeplass for sik. I nærheten er Åkresteinen ved den gamle pilegrimsveien til Nidaros.

Fiskevollen ved Sølensjøen er Norges eneste innlands fiskevær, med århundregamle naust og buer. Her er det funnet graver fra yngre steinalder.

Kommunevåpenet (godkjent i 1989) har to sølv reinsdyrhoder mot en blå bakgrunn. Reinsdyr har vært vanlig i området i lange tider.

Navnet er etter elva Rena.

• Fiskevollen
• Rena
• Sølen
• Sølensjøen

• Rendalen kommunes nettsider
• SSB: Kommunefakta Rendalen

• Bull, Jacob Breda og Kari Lintoft (1940, 1989). Øvre Rendal : Gardenes og slektenes historie, 2 bind; Gyldendal Norsk Forlag og en bygdebokkomité
• Bull, Jacob Breda. Rendalen : dens historie og bebyggelse, 1916–19, 2 bind, Gyldendal Norsk Forlag – les bind 1 og bind 2 hos Nasjonalbiblioteket
• Nytrøen, Odd (1970). Ytre Rendal : gard og ætt, utgitt av en bygdebokkomité – les hos Nasjonalbiblioteket
• Paus, Halvor (2001). Historien om rendalsrenen, Rendal Renselskap – les hos Nasjonalbiblioteket
• Paus, Halvor (1994). Kongen av Sølen sjø : Fortellinger, Gyldendal Norsk Forlag – les boka hos Nasjonalbiblioteket
• Strømsmoen, Tor Egil (2017). Hva skogene ga oss, Skaugum forlag
• Kværness, Gunhild (2014). Leve dialekten : en språkreise, Cappelen Damm