Tim Greve

Greve var sekretær i Stortingets utenriks- og konstitusjonskomité mellom 1962 og 1966, den kanskje viktigste komiteen. Partienes toppfolk ble plassert i komiteen, som hadde mange og lange reiser.

Da stillingen som pressesjef i Utenriksdepartementet ble ledig i 1966, ville departementet ha Greve tilbake. Han ble først byråsjef i 1966, og fra 1967 til 1974 ekspedisjonssjef og leder for Presse- og kulturavdelingen. Det var en utfordrende stilling, som krevde bred kontakt til norske og utenlandske kulturarbeidere og pressefolk. I tillegg var det nært samarbeid med protokolltjenesten i forbindelse med statsbesøk og lignende.

Greves allsidige kunnskaper og brede kontaktnett var viktig da han i 1974 ble direktør i Nobelinstituttet. Instituttet har som formål å støtte Nobelkomiteen i arbeidet med å dele ut Nobels fredspris. Han fant seg fort til rette, fordi mye av instituttets arbeid lå nær opp til hans spesielle interesser og evner.

Etter fire år i Nobelinstituttet, der han hadde klart å gjøre instituttet bedre kjent blant publikum, ble Greve sjefredaktør i VG i 1978. Det var en mektig stilling, men den passet kanskje ikke så godt for en akademiker med erfaringer fra stillinger hvor lojalitet og diskresjon var helt nødvendig. Han ble godt mottatt i redaksjonen, men yngre medarbeidere mente at han ikke forstod den journalistikken og layouten som hadde brakt avisen til topps i norsk presse. Seniorredaktør Oskar Hasselknippe, som hadde vært med fra avisens start, støttet ham på alle måter. Han ville ha en politisk sjefredaktør som kunne gi avisen tilbake det liberale synet som hadde preget den fra første stund.

Christian A. R. Christensen hadde vært VGs suverene sjefredaktør fra lanseringen sommeren 1945. Hans ledere var velformede, ofte med glitrende analyser, men uten entydige meninger og konklusjoner. Lesere kunne selv bestemme og trekke konklusjoner, uten gode råd som tilfellet ofte var i de mange partibundne avisene. Greve var på mange måter lik Christensen, kunnskapsrik og velorientert, analytiker med sikker språksans. Hans ledere appellerte til mange av leserne som ikke likte det enkle språk og de spekulative oppslag som preget avisen.

Tim Greve forsøkte flere ganger å rette opp eller dempe spekulative oppslag, men klarte det ikke altfor ofte. I et notat til redaktørene 1982 skrev han blant annet.: «Vi bør få de ansvarlige på desken til straks å slutte med å lete etter det pikante, det spesielt uhyggelige, det mistenkelige, det halvt injurierende, og det mest tendensiøse i det vi vil ha på 1.siden.» Han konkluderte med at førstesiden antakelig var deres verste uvenn. Det måtte kunne lages en troverdig forside som også kunne selge, mente han. Han fikk ikke mye hjelp. De profesjonelle avismakerne, som visste hva som solgte, hadde tydeligvis større makt enn en redaktør.

• Det Norske Storting gjennom 150 år, bind. 3, 1964
• Riksrevisjonen 1816–1966, 1966
• Fridtjof Nansen, 2 bind, 1973–74
• Fridtjof Nansen og kongevalget i 1905, Nansen minneforelesning 15. okt. 1974, DNVA, 1975
• Verden blir én (sammen med E. Bjøl), 1978
• Bergen i krig, 2 bind., Bergen 1978–79
• Haakon VII. Menneske og monark, 1980 (engelsk utgave 1983)
• Norge i 1905. En kavalkade i bilder og tekst (sammen med J.-L. Opstad), 1980
• Spionjakt i Norge. Norsk overvåkingstjeneste i tiden før 1940, 1982
• De Norske bykredittforeninger 75 år. 1909–1984, 1984
• Verdenskrig, bind. 3 av M. Skodvin (redaktør): Norge i krig, 1985