Cheng Ho, Ma Sanbao, Ma He
Statue av Zheng He i Melaka i Malaysia.
Zheng He var en evnukk ved den kinesiske keiserens hoff og leder av de kinesiske maritime ekspedisjonene på begynnelsen av 1400-tallet.
Han ledet i alt syv reiser fra Kinahavet til Indiahavet i perioden 1405 til 1431, der han blant annet nådde kysten av Øst-Afrika. Zheng Hes ekspedisjoner fant sted nesten hundre år før vesteuropeiske maritime ekspedisjoner nådde samme havområder fra Atlanterhavet. Han har i nyere tid blitt trukket fram som en viktig figur i kinesisk historiefortelling.
I 1274 ble Zheng Hes oldefar, Saiyid Ajal Shams, guvernør i den sydvestlige provinsen Yunnan. Han ble utpekt av Khubilai khan, som var storkhan i det mongolske verdensriket som fra 1279 også omfattet hele Kina. I 1368 ble det kinesiske mongolveldet etterfulgt av et nytt kinesisk dynasti, Ming-dynastiet, som i sin tur ble etterfulgt av en ny mongolsk erobring og med den etableringen av et nytt mongolsk keiserdynasti, Qing-dynastiet (1368–1644/1681).
Zheng He ble født i 1371 i byen Kunming i Yunnan og fikk navnet Ma He. I 1381 ble Yunnan-provinsen erobret av den første Ming-keiseren Hongwu (regjeringstid 1368–1398). Ma He ble tatt som erobringsbytte, kastrert og innlemmet som evnukk i husholdet til en av keiserens sønner, prins Zhu Di. Evnukker kunne få viktige posisjoner for herskere og ved hoffet. Som evnukk fikk Ma He også sitt nye navn Zheng He.
Etter Hongwus død i 1398 ble en annen prins enn prins Zhu Di utpekt som keiser. Han hadde herskernavnet Jianwen, og utnevnelsen førte til borgerkrig mellom ham og Zhu Di. I 1402 seiret Zhu Di, som dermed ble den tredje Ming-keiseren under navnet Yongle.
Zheng He ble allerede som medlem av Zhu Dis hushold tiltrodd viktige oppgaver av prinsen og ble en høyt betrodd tjenestemann da prinsen ble keiser. I 1404 ble han blant annet utnevnt til den høyeste posisjonen blant evnukkene ved det keiserlige hoffet. I 1405 iverksatte keiser Yongle maritime ekspedisjoner. Toppen av Zheng Hes karriere var da han ble utnevnt som leder for disse ekspedisjonene, noe han var fram til sin død.
Zheng Hes religiøse bakgrunn framstilles ulikt. Noen framstiller ham som en rendyrket muslim, men kildene om ham og hans samtid gir et mer sammensatt inntrykk.
Zheng He vokste opp i en muslimsk familie og et muslimsk samfunn, men han levde i en tid med påvirkninger fra den kinesiske erobringen av hjemområdet, omgangen med og innlemmelsen i den kinesiske overklassen og de religiøse praksisene som ble fulgt ved maritime ekspedisjoner. I forbindelse med de maritime ekspedisjonene ble det gjennomført ritualer for påkallelse av hellige makters velsignelse som ikke var av muslimsk karakter. Guder og makter som ble påkalt under ferdene omfattet for eksempel fortolkninger av naturfenomener som guddommelige varsler.
Selv om Zheng He senere er sett av noen som muslim, påkalte han buddhistiske, hinduistiske og lokale kinesiske guddommer i tillegg til Allah. Den varianten av islam som ble praktisert i områdene Zheng He opererte i, var også relativt åpen. Dette tyder på at Zheng He gjennom sin egen religiøse praksis hadde en åpen, eller eklektisk, tilnærming til religion.
Zheng Hes flåte hadde trolig de største treskipene som noen gang er bygget. Ekspedisjonenes flåter, eller skipene i «Den utenlandske armadaen» (Xiafan Guianjun) som den ble kalt, besto i alle ferdene av rundt 250 fartøy med ulik størrelse. Mannskapet var for det meste militært Ming-personell og var på rundt 27 000.
Flåtene besto av ulike skipstyper der mellom 40 og 60 var store fartøy, såkalte «treasure ships» eller skatteskip. Disse ble blant annet brukt til kostbar last for diplomatisk gaveutveksling. I tillegg besto flåtene av om lag 200 mindre fartøyer som i størrelse tilsvarte farkoster i vanlig bruk i kinesiske sjøfart.
De kinesiske armadaene overgikk europeiske flåter og skip fra førindustriell tid både i antall og i størrelsen på skip og mannskap. Dette gjelder også de største vesteuropeiske flåtene som Den spanske armada i 1588 eller den samlede franske flåten ved slaget ved Trafalgar i 1805.
De største skipene i den kinesiske armadaen kunne måle mellom nærmere 164 og 183 meter og være opp til 55 meter brede. Så sent som på 1700-tallet ble det av europeiske skipsbyggere regnet som umulig å bygge over 90 meter lange skip. De lengste europeiske skipene var som regel under 65 meter lange. Europeiske skip hadde likevel et fortrinn med dype skrog, mens de kinesiske var flatbunnede og dermed mindre sjødyktige og mer værutsatt.
Den første ekspedisjonen fant sted mellom 1405 og 1407. Den nådde først Calicut (Kozhikode) på den sørvestlige kysten av India, så Malabar og deretter Palembang på sørkysten på Sumatra. To trekk ved ekspedisjonen kom til å gjenta seg på de andre reisene.
Det første var at da Zheng He i Palembang ble utfordret av og beseiret en lokal pirat, Zuyi, så ble seieren ble forklart med at kinesernes fikk støtte av «spøkelsessoldater». Oppfatningen skiller seg fra et moderne, sekulært og rasjonelt verdensbilde og dukker opp ved lignende militære konfrontasjoner under de følgende ferdene. Man finner imidlertid lignende oppfatninger hos deltakere i europeiske maritime ekspedisjoner på både 1500- og 1600-tallet.
Det andre elementet fra den første ekspedisjonen som vi gjenfinner i de senere ferdene, er det militære innslaget i ekspedisjonene. De maritime Ming-ekspedisjonene hadde et politisk-diplomatiske formål. Demonstrasjon av militær styrke og bruk av militær makt var et virkemiddel for å oppnå og befeste Kinas rolle i den ikke-kinesiske verden. Militærstyrkene ble brukt tre ganger under ekspedisjonene og spilte ut over det en viktig rolle som en både avskrekkende- og prestisjefremmende faktor.
Den andre reisen gikk nok en gang til Calicut, men også til havnebyen Cochin som var en annen kommersiell havneby på Malabar-kysten. Fra den sørvestlige kysten av India gikk ferden så videre til Java og Thailand.
I tillegg til det militære elementet var tributtutveksling viktig for det prestisjefremmende formålet. På alle steder ekspedisjonen var innom utvekslet man gaver med lokale herskere, og gavene fra disse ble tatt med tilbake til den kinesiske keiseren. Gavene kunne være dyr, for eksempel sjeldne fugler.
Den tredje reisen fant sted mellom 1409 og 1411 og innebar besøk ved de samme stedene som de to foregående ekspedisjonene. Reisen tok også skipene til Ceylon, og herfra er det beskrevet en konflikt med kong Alagakkonara. Zheng Hes avsløring av kongens forsøk på å overrumple ekspedisjonen er forklart som et svar på bønner om beskyttelse fra høyere makter, med en klar likhet i fortolkningen av den forutgående konflikten i Palembang.
Den fjerde reisen inkluderte et nytt reisemål. Ekspedisjonen seilte nå inn i Rødehavet og besøkte blant annet havnebyen Hormuz i Persiagulfen.
Også under denne reisen fant det sted et militært oppgjør. På Semudera, et handelssenter på nordkysten av Sumatra, bekjempet ekspedisjonen den lokale opprøreren Sekandar. Flåtens suksess ble igjen forklart som resultat av guddommelig gunst og inngripen.
På den femte ekspedisjonen reiste flåten til Hormuz og Aden, begge ved Rødehavet, samt Mogadishu og andre havner på østkysten av Afrika. I tillegg til disse havnebyene anløp flåten som tidligere også Calicut og havner på Java.
Igjen fant det sted gaveutveksling. Kineserne mottok tributter i form av løver, leoparder, hester, og sjiraffer. Sjiraffene er særlig interessante og sier noe om kinesernes syn på egen sivilisasjon. Dyrene ble nemlig oppfattet som et lokalt kinesisk dyr, qilin, som tradisjonelt var sett som lykkebringende. Men da sjiraffene ble presentert i Beijing kommenterte keiser Yongle nokså kjølig at selv om gavene var vennlig ment, hadde kineserne tilgang til alt de måtte trenge innenfor Kina.
Den sjette ekspedisjonen fraktet ambassadører som var blitt igjen i Kina tilbake til hjemstedene deres. Før Zhengs Hes hjemkomst i begynnelsen av september 1422 hadde keiser Yongle i 1421 allerede satt sjøekspedisjonene på «pause». Dette kan ha hatt sammenheng med at han planla å starte sitt tredje felttog mot mongolene, som utgjorde en trussel ved rikets nordgrense.
Yongles felttog mot mongolene i 1422 ble etterfulgt av to nye hærtokter, og Yongle døde under det siste i 1424. Zheng He falt imidlertid ikke i ugunst ved hoffet i perioden der sjøekspedisjonene var midlertidig stanset. Han ble for eksempel sendt på et diplomatisk oppdrag til Palembang av Yongle. Under Yongles etterfølger Hongxi ble Zheng He utnevnt som øverstbefalende da ekspedisjonenes flåtestyrke ble overført til forsvaret av Nanjing.
Da Hongxi døde i 1425 og ble etterfulgt av sønnen Xuande, ble de maritime ekspedisjonene gjenopptatt, igjen med Zheng He som leder. Dette skulle imidlertid ikke bare bli Zheng Hes, men Kinas siste store flåteekspedisjon i keisertiden.
Første ankomststed var 12. januar 1431 ved kongeriket Champa, en kyststat i dagens sørlige Vietnam. Den 24. juli satte flåten kursen mot Palembang etter først å ha nådd Java 7. mars. Neste stoppested var Malakka 3. august. Semudera på Sumatra ble nådd 12. september. Den 28. november ankom flåten vestkysten av Ceylon, og derfra fortsatte ferden videre til Calicut 10. desember 1432. Deretter la flåten igjen kursen mot Hormuz, som ble nådd 17. januar 1433. Returreisen startet 9. mars. Etter hjemkomsten ble det utstedt en rekke keiserlige dekret der maritime ekspedisjoner av Ming-ferdenes omfang ble erklært uønskede og ulovlige.
For å markere den siste ekspedisjonen ble det blant annet reist to bautaer med inskripsjoner. Den ene ble reist ved havnebyen Liujiagang i den sørøstlige kystprovinsen Fujian og den andre ved et anløpssted ved Yangtseelva. Begge bautaene gir en oversikt over kronologien og anløpsstedene til de respektive ekspedisjonene.
De historiske kildene er ikke entydige om hvorvidt medlemmer av den syvende ekspedisjonen dro til Mekka, heller ikke om Zheng He dro dit. Men det hersker størst enighet om at han ikke gjorde det.
Det er mer sannsynlig at en av ekspedisjonens deltakere, Ma Huan, reiste til Mekka. Han var en kinesisk muslim fra kystprovinsen Zhejiang på østkysten ved Øst-Kinahavet. Ma Huan var språkkyndig i den varianten av arabisk som ble brukt av sjøfarende i Kinahavet og på østkysten av Afrika. Han deltok som tolk på den fjerde, sjette og syvende ekspedisjonen og skrev i 1433 en av de tre beretningene fra flåteferdene som er bevart, Yingyai Shenglan – «Generell oversikt over havets kyster». Hvis Ma Huan besøkte Mekka, var det mest sannsynlig på eget initiativ og som passasjer på et skip som ikke tilhørte ekspedisjonens flåte.
Havnebyen Malakka (Melaka) var viktig. Den lå plassert på stredet mellom Malayahalvøya og Sumatra. Under Ming-sjøferdene ble den en sentral havn for handelen mellom India- og Kinahavet. Kinesiske diplomati og de maritime ekspedisjonene under Ming spilte en avgjørende rolle i denne prosessen.
Zheng He hjalp herskeren av Malakka, Iskandar Shah (regjeringstid 1399–1413), med å løsne båndene til Thailand ved å knytte bånd til Kina. Dette skjedde ved at Kina allerede hadde innledet diplomatisk kontakt med Malakka året før og i 1405 anerkjente Iskandar som byen Makassars legitime hersker. Med dette ble det etablert et nært samarbeid mellom Kina og Malakka. Den kinesiske flåtemakten sto som en garantist for å blokkere andre sørøstasiatiske makters forsøk på å ta makten over øystaten.
Ekspedisjonene framstilles i ettertiden som alt fra fredelige til krigerske og som handels- eller vitenskapsekspedisjoner. Ved Zheng He-museet i Malakka vektlegges de fredelige aspektene, samtidig som ekspedisjonen sammenlignes med den voldelige og aggressive karakteren i de senere vesteuropeiske ekspedisjonene i India- og Kinahavet. En slik framstilling vektlegger ikke den betydelige andelen militært mannskap på flåtene og de militære operasjonene som faktisk ble foretatt under ferdene.
Et annet syn legger vekt på handel, og selv om handel ikke utgjorde hovedformålet så var det en viktig del av ekspedisjonene. Dette synet står ikke i motsetning til oppfatningen om ekspedisjonenes fredelige karakter. Men det har liten empirisk støtte om en tar utgangspunkt i ekspedisjonenes last. De diplomatiske gavene utgjorde en langt større andel enn handelsvarene.
Oppdageraspektet har også blitt trukket fram som motiv for ekspedisjonene. Heller ikke dette står i motsetning til oppfatningen av ferdene som fredelige. Men tolkningen svekkes ettersom alle ekspedisjonenes seilingsruter lå i farvann som allerede var kartlagt, og som utgjorde velbrukte maritime ruter i Øst-, Sørøst og Sør-Asia med en nesten tusen år lang historie. For Kinas vedkommende er det minst fem hundre års historie regnet fra Kinas maritime oppsving under Song-dynastiet (960–1279).
Ming-dynastiet var nyetablert med en ny keiser som hadde tatt tronen etter en suksesjonsstrid og en borgerkrig. Det var nødvendig å bekrefte regimets legitimitet. Derfor ble de maritime ekspedisjonene iverksatt.
Det er riktig å se de maritime Ming-ekspedisjonene som militær-politiske ekspedisjoner. De viser kinesernes tradisjonelle syn på seg selv og keiserrikets plass i forhold til omverdenen. Kineserne tradisjonelle fortolkning av forholdet til den ikke-kinesiske verden var i utgangspunktet sinosentrisk. Kina og landets kultur representerte verdens midtpunkt. Ikke-kinesiske sivilisasjoner eller riker ble betraktet som mindreverdige, og dette ble gjenspeilet i «tributtsystemet». Den kinesiske overmakten bekreftet sin stilling overfor de ikke-kinesiske aktørenes underordnede stilling gjennom gaveutveksling.
Ekspedisjonene opphørte da de hadde oppnådd sin funksjon. Kina befant seg også i en situasjon der riket måtte konsentrere seg om andre, ikke-maritime trusler. I tillegg hadde statsmakten endret seg internt, og de dominerende kreftene var mindre opptatt av handel.
Hovedforskjellen i forholdet mellom den maritime sektoren og statsmakten i Europa og Kina ligger kanskje først og fremst i forholdet mellom statsmakten og den ikke-statlige, kommersielle maritime sektoren. De europeiske statsmaktenes positive holdning til den maritime kommersielle sektoren var svært framtredende. I Kina vokste det fram en negativ holdning til maritime ekspansjoner etter Ming-ferdene. Dette sto i kontrast til den iberiske ekspansjonen fra slutten av 1400-tallet, der misjonstrang, ønsket om rikdom eller kommersiell gevinst og ære gikk sammen.
Det er ulike dateringer av Zheng Hes død. Noen hevder at han døde kort etter hjemkomsten fra den siste ekspedisjonen i 1433. En annen datering fra hans samtidige familie hevder han døde under den siste ferden og ble gravlagt på havet. Det er vanligst å regne 1433 som dødsåret, selv om det finnes andre tolkninger.
Fra første halvdel av 1800-tallet ble Kina utsatt for et vestlig maritimt press, og det tradisjonelle tributtsystemet ble gradvis avviklet. Denne prosessen, samt en rekke militære nederlag både til lands og til vanns, innebar en kulturell ydmykelse av kineserne som igjen førte til en kulturell og politisk selvransakelse. I denne prosessen ble Zheng He trukket fram igjen, etter å ha havnet i glemselen etter at de maritime ekspedisjonene hadde blitt stoppet. Han ble representant for en periode der Kina hadde vært overlegne andre maritime makter. Slik gikk Zheng He fra å være systematisk nedvurdert og fjernet fra Kinas historiske minne til å bli en nasjonal helt.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.