I eldre, tradisjonell cumbia brukes to gaita-fløyter, som består av et kaktusrør med et munnstykke laget av en blanding av bivoks og trekull. De to fløytene gir ulike toner som utfyller hverandre, noe som gjør at de tradisjonelt spilles i par.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
Celso Piña var en mexicansk trekkspiller som bidro til cumbiaens internasjonale utbredelse.

Cumbia er en musikk- og danseform med opprinnelse i Colombia, særlig knyttet til kystområdene i nord langs det karibiske hav. Cumbia har etter hvert fått stor utbredelse i mye av Latin-Amerika og er i dag en av kontinentets mest utbredte og varierte musikksjangere. Cumbia har også fått betydelig popularitet i USA og Europa.

Det er vanskelig å tidfeste opprinnelsen til cumbia, men sjangeren har røtter tilbake til kolonitiden og møtet mellom afrikanske slaver, spanske kolonister og den lokale urbefolkningen. Etter hvert ble musikken et viktig uttrykk for folkelig kultur i Colombia, særlig blant arbeiderklassen. I dag oppfattes cumbia ofte som et sentralt symbol på colombiansk nasjonal identitet, og spiller en viktig rolle i nasjonale feiringer og markeringer.

Musikken

Cumbia kjennetegnes av et rolig tempo og en tydelig todelt takt. Melodiene går oftest i moll, med korte og gjentagende motiv som varieres noe. Tekstene kan være fortellende eller beskrivende, og handler gjerne om kjærlighet, hverdagsliv og lokale tradisjoner.

I de eldre, tradisjonelle formene dannes det rytmiske grunnlaget av et samspill mellom de tre trommene tambora, llamador og alegre samt maracas og av og til guacharaca (en form for guiro). Melodien spilles spilles på de lange fløytene gaita (eller kuisi) som stammer fra urfolkenes kultur. Fra slutten av 1800-tallet ble ulike europeiske instrumenter som trekkspill (vekseltonig durspill), klarinett og trompet tatt i bruk.

Fra midten av 1900-tallet utviklet det seg urbane cumbiaformer, særlig i byene Barranquilla og Bogotá. Disse variantene ble spilt av større band som kunne bruke piano, el-bass, el-gitar, synthesizer, slagverk og blåserrekker. Denne urbane cumbiaen bidro i stor grad til sjangerens spredning også utenfor Colombias grenser. Gjennom migrasjon og plateindustrien spredte cumbia seg til blant annet Mexico, Peru, Argentina og Chile, hvor det ble utviklet lokale varianter som meksikansk cumbia og cumbia villera fra Argentina. Parallelt med andre latinamerikanske sjangere etablerte cumbia seg også i spansktalende miljøer i USA fra 1960- og 1970-tallet.

Dansen

Tradisjonelt danses cumbia uten favntak, med relatvit rolige skritt og mye hoftebevegelse.
National Museum of American History Smithsonian Institution.
Lisens: CC BY NC SA 2.0

Cumbia er tradisjonelt en pardans som danses uten favntak, med grunntrinn som går fra side til side og et lavt tyngdepunkt. Hoftebevegelsene er markerte, mens overkroppen holdes relativt oppreist og kontrollert.

Cumbia er en langt roligere dans enn de fleste salsaformene i Latin-Amerika, men i moderne og urbane former har dansen blitt friere og mer energisk, med større rom for improvisasjon og individuelle uttrykk.

I Norge undervises det i cumbia som en del av latinamerikanske dansekurs, ofte i kombinasjon med salsa og andre karibiske danser.

Artister

En av de mest innflytelsesrike artistene i cumbiaens historie er Lucho Bermúdez (1912–1994), som bidro til å popularisere cumbia i urbane miljøer fra 1940-tallet. Andre sentrale navn er Totó la Momposina (født 1940), som var kjent for sitt arbeid med tradisjonell cumbia, og Carlos Vives (født 1961), som har bidratt til å fornye sjangeren gjennom moderne tolkninger. Mexicanske artister som har bidratt til den internasjonale utbredelsen av Cumbia er trekkspilleren Celso Piña (1953-2019) og bandet La Sonora Dinamita (etablert 1960).

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg