ammunisjon

Stridshodet virker etter to prinsipper, enten på grunn av sin høye kinetiske energi («kalde» stridshoder) eller på grunn av sitt innhold av kjemisk energi (eksplosive eller «varme» stridshoder). Høyhastighetsprosjektilene kan ha en kjerne av hardmetall og er gjerne pilformede.

Sprengstoff-fylte stridshoder har som regel en mekanisme kalt brannrør, som under utskytingen opphever sikringstiltakene og senere sørger for detonasjon etter innstilt tid, ved anslag, ved en viss avstand fra målet eller ved et visst ytre trykk.

Sprengstoffet forårsaker skader på to måter:

• Det forårsaker en sjokkbølge som er særlig farlig for bygninger (flatevirkning)
• Den frigjorte energien lager splinter, som slynges ut med stor hastighet.

Forholdet mellom de to virkningene kan tilpasses ved å forandre godstykkelse og mengde sprengstoff. Stridshodeveggen kan formes med et mønster av bruddanvisninger, slik at fragmentenes form og størrelse er fastsatt på forhånd. Sprengstoffet kan videre ha en konisk fôring til et spesielt formet subprosjektil. Velges en stav, kan denne gjennombore panserstål med en tykkelse på fem–seks ganger diameteren i konens grunnflate. Slike hulladninger er et viktig forsvarsmiddel mot stridsvogner.

For å øke treffsikkerheten på lange avstander kan man utstyre stridshodet med målsøker og styreorganer. En annen måte er å fylle stridshodet med tallrike og eksplosive subprosjektiler. Disse spres over en større flate.

Stridshodet kan ha en fylling av pyrotekniske stoffer som gir brannstiftelse, lys eller røyk. Stridshodet kan også være forsynt med sporlys, som letter siktingen. Atomladninger kan brukes ned til kaliber på 155 mm.

Med få unntak utgjøres drivstoffet av krutt. Kruttet kan være fylt i en hylse som stridshodet er satt fast i. Dette utgjør såkalt enhetsammunisjon. Utviklingen går mot enhetspatron uten hylse, dette vil redusere ammunisjonsvekten betydelig. For grovt kaliber lades gjerne stridshode og drivmiddel hver for seg som delt ammunisjon. Da kan rekkevidden justeres ved å justere kruttvekten. Justeringen er særlig enkel ved bruk av bombekaster. Kruttladningene festes bare til halen av granaten, som så slippes ned gjennom munningen som enhetsammunisjon.

I en kanon skyves stridshodet fremover, mens røret drives bakover. I rekylfrie kanoner brukes ekstra krutt som blåser ut bakover gjennom en dyse festet til røret. I raketter og mange missiler er stridshodet bygd sammen med en rakettmotor, som må bringe kruttet med seg under utskytingen. Missiler kan også ha motorer med flytende drivstoff (turbojet og ramjet).

Kruttladningen må tennes gjennom et tennmiddel, som kan være en tennhette, -skrue, -rør eller -boks, alt etter størrelse og mengde tennsats. Den primære tenningen kan skje mekanisk eller elektrisk (slag eller strøm).

Prosjektilet, stridshodet alene eller eventuelt påsatt motor, styreorganer, målsøker og annet, skal trenge gjennom et omgivende medium, vanligvis luft. Det må derfor være så strømlinjeformet som mulig. Ofte brukes en ballistisk kappe for å redusere luftmotstanden. Stabilisering i banen skjer ved hjelp av halefinner eller ved å la prosjektilet spinne.

• sprengstoff
• håndskytevåpen
• skyts