arker

Arker har tre hovedspesialiseringer:

• saltsjøer og mettet saltlake (rødmiddbakterier, Halobacterium),
• absolutt oksygenmangel (metanproduserende bakterier, Methanobacillus, Methanobacterium m.fl.)
• varme, sure svovelkilder og undersjøiske, vulkanske utblåsninger med temperatur rundt 80 °C og pH < 2 (Sulfolobus, Thermoplasma, Pyrolobus). Pyrolobus fra undersjøiske vulkaner kan overleve temperaturer opp til 113 °C.

På samme måte som ekte bakterier er arkene encellede og kjerneløse, og derfor prokaryote. De skiller seg imidlertid fra ekte bakterier blant annet ved ulik molekylær sammensetning av cellevegg og cellemembran.

Det er et stort mangfold av arker, hvorav mange undertyper lever i ekstreme miljøer (derav betegnelsen ekstremofile). Noen lever i vann nær eller over 100 °C (geysirer og undersjøiske kilder), andre ved svært høy saltkonsentrasjon eller i vann som er ekstremt surt eller alkalisk.

Undergrupper av arker har spesielle metabolske reaksjonsveier. Et eksempel er metanproduserende (metanogene) arker, der metan produseres som sluttprodukt i energigenererende reaksjonsveier. Disse spiller en viktig rolle for resyklering av karbonforbindelser på vår klode (se karbonkretsløpet). Metan er dessuten en viktig drivhusgass som bidrar til global oppvarming og klimaendringer.

En populær, men kanskje ikke absolutt gangbar oppfatning, er at arker er relikter fra en urgammel tid (tidlig prekambrium) hvor slike ekstreme miljø var vanlige.

Det er ikke kjent at noen arker er sykdomsfremkallende eller giftige.

De skiller seg fra bakterier ved at de blant annet har ulike biokjemiske komponenter i cellevegg og membraner, og ulik form og størrelse på ribosomene. De biokjemiske forskjellene er fettsyreestere av glyserol hos bakterier, etere av glyserol og en forgrenet fettalkohol hos erkebakteriene.

• liv – systematisk inndeling
• ekstremofile organismer