gest

For det første kan gester uttrykke et begrepsinnhold, slik som når man vil illustrere et objekt eller en handling. Man kan for eksempel illustrere handlingen å klippe ved å bevege utstrakt langfinger og pekefinger inn mot og ut fra hverandre.

Disse semantiske gestene er basert på likhet mellom gesten og fenomenet den viser til; i semiotikken sier man de er ikoniske. Noen begreper er abstrakte, og gesten vil da ha en mer metaforisk relasjon til fenomenet. Det kan for eksempel være nå man skal illustrere ulike «nivåer» av noe ved å flytte en utstrakt hånd utover i rommet flere ganger over hverandre.

En annen type gester er de som på ulike måter utpeker noe i omgivelsene, såkalte deiktiske gester. Det kan være å peke på et objekt eller en person med utstrakt pekefinger, med en penn man holder i hånda eller med et nikk med hodet (mange inkluderer nemlig hode og overkropp som involvert i gestikulering og ikke bare hendene).

Også disse gestene kan være mer metaforiske, som når man viser til fortiden ved å vinke bakover over skulderen. Deiktiske gester er ikke basert på likhet, men på nærhet og plassering i rommet. I semiotisk terminologi er de dermed indekser.

Noen gester utfører en handling, slik som å hilse ved å vinke med med åpen håndflate eller ved å ta noen i hånda. Man kan også svare på et spørsmål ved å nikke, riste på hodet eller trekke på skuldrene.

Disse gestene kan kalles pragmatiske fordi de uttrykker handling (pragma betyr handling på gresk). De er for det meste basert på konvensjoner og betegnes derfor i semiotikken som symboler. Konvensjoner kan variere fra kultur til kultur. For eksempel kan det å riste på hodet og nikke bety det motsatte i enkelte land, som Bulgaria.

Endelig er det en type gester som brukes til å understreke et poeng. Dette kan for eksempel være å slå med en hånd eller begge hendene nedover, enten i lufta eller mot et underlag (som et bord).

Disse gestene kalles taktgester (engelsk beats) fordi de «slår takten» til det man sier. Det kan være et enkelt taktslag som er synkronisert med et ord man vil framheve eller understreke, eller det kan være gjentatte, rytmiske slag som i større grad framhever ytringen som helhet.

I tillegg til disse typene gester finnes det andre håndbevegelser som har mindre klar betydning.

Man kan for eksempel «veive» med hendene i lufta mens man leter etter et ord. Hendene kan også bevege seg i mer tilfeldige mønstre mens man snakker. Dette er gjerne symptomer på hvilke utfordringer taleren har i å formulere seg om en sak, og kan slik sett gi noe informasjon om de mentale prosessene til taleren under taleproduksjonen.

I den internasjonale faglitteraturen er dette noen ganger omtalt som pragmatiske gester (og da altså en annen begrepsbruk enn inndelingen som er brukt i denne artikkelen).

Gester kan produseres alene, som når man hilser på noen på avstand ved å vinke til dem, men som regel opptrer gester sammen med tale. Gestene er nøye synkronisert med talen ved at de som regel opptrer samtidig med det ordet man ønsker å illustrere eller å understreke.

Noen ganger produseres gesten noe før ordet opptrer, og kan da bidra til å forberede samtalepartneren på innholdet i ytringen.