grunnrente

Tilgang på naturressurser har i mange historiske tilfeller gitt disponenten svært høye inntekter. Det gjelder fremfor alt olje og gass. En årsak til dette er at man ikke kan konkurrere om naturressursreserver på samme måte som annen produksjon, ettersom naturressurser ikke produseres av mennesker. Høye inntekter kan gi avkastning på investeringer i naturressurs-utvinning som langt overstiger avkastningen på investeringer ellers i økonomien. Slik avkastning kalles superprofitt eller merfortjeneste. Noen ganger brukes grunnrentebegrepet i norsk sammenheng synonymt med superprofitt på naturressurser.

Norske myndigheter har forsøkt å sikre at superprofitt fra utnytting av norske naturressurser tilfaller staten, blant annet gjennom grunnrenteskatt. Nøyaktig hvor mye av inntektene som er superprofitt, vil imidlertid variere, både mellom næringer og fra eksempelvis oljefelt til oljefelt. Den kan derfor være vanskelig å fastslå nøyaktig.

Også ikke-dyrkbar jord har en grunnrente. For de fleste slike tomter kommer grunnrenten hovedsakelig fra nærheten til det som ligger rundt, og ikke fra aspekter ved selve tomten. Når en ubebygd tomt selges, vil markedsprisen reflektere grunnrenten og ingenting annet. Slike tomter går for høyere pris dersom de ligger sentralt til, enn om de har en perifer beliggenhet.

Særlig høy verdi får grunnen i byene, fordi denne utnyttes mest intensivt. Hvis et land blir mer urbanisert, som har vært tendensen i de fleste land i lang tid, vil den økte botettheten føre til høyere grunnrente på jord. Gitt at selve bygningene ikke blir mer verdifulle med tiden, men snarere slites og blir mer avleggs, kommer all verdistigning i boligmarkedet utelukkende fra økt grunnrente.

Dette fører til at grunneiere i byene får økende grunnrente i takt med byenes vekst. At grunneierne på denne måten uten egen innsats kan sitte på et stadig større formuesobjekt, har ført til krav om tiltak som kan overføre grunnrenten til samfunnet. Blant annet har dette vært en viktig sak for tilhengere av agrarsosialismen og georgister.

For å illustrere teorien til Ricardo kan man se for seg et jordbrukssamfunn med jordlapper av ulik kvalitet. Det er enklest å forklare teorien ved å bruke dyrkbar kvalitet på jord som eksempel, men verdien til grunnen kan like gjerne komme fra nærhet til nyttige funksjoner, slik som med urban jord.

Ricardo gir landområdene kvalitetsgrad én, to og tre basert på hvor stor avling man får fra jorden. Dersom jord av kvalitet én fremdeles er fritt tilgjengelig, vil man ikke kunne selge eller leie ut jord med denne kvaliteten og få profitt, ettersom potensielle kjøpere og leietakere heller kan etablere seg på ledige tomter med kvalitet én.

Når den eneste ledige jorden er av kvalitet to, kan jordeiere selge eller leie ut jordstykket sitt med profitt. Leietakere vil da være villig til å betale for å få bruke den beste jorden, så lenge summen ikke er større enn det de kan få ved å etablere seg på jord to. Denne profitten er grunnrenten.

På samme måte vil grunnrenten øke om befolkningstettheten blir stor nok til at man må ta i bruk jord med kvalitet tre. Da vil grunnrenten til de som eier tomter av kvalitet én, være lik forskjellen fra avlingen til de ledig tomtene med kvalitet tre. De som eier jord med kvalitet to, vil nå også få grunnrente, men ikke like høy som de med den beste jorden.

Selv om eksempelet over er fra et jordbrukssamfunn som kan virke gammeldags, kan modellen enkelt overføres til leiepriser i en by. Da vil grunnrenten fra leieprisen være forskjellen på hvor stor nytte en kan få fra å bruke en eksisterende bolig med god beliggenhet i forhold til det man kan oppnå med ny boligbygging.

I en modell hvor grunneier og leietaker er forskjellige personer, tilsier Ricardo sin teori at leieprisen vil sørge for at leietaker sin inntekt alltid vil bli holdt nede på nivå med det minst produktive landet.