En gravhaug er en haug med jord, grus, sand og stein som er lagt over en eller flere graver.
gravhaug
Fra det restaurerte gravfeltet Bloheia på Karmøy. Bildet viser en av de to østligste haugene og den 3,5 m høye bautasteinen som står mellom dem. Disse haugene var bygd over steinkister fra eldre bronsealder.
Ringenrøysa ved Karmsundet på Nord-Karmøy. I midten av røysa ligger et hellebygd gravkammer. Den nederste steinsettingen på bildet er båtformet. Røysa var opprinnelig dekket med jord, ble utgravd i 1963 og restaurert i 2001 i følge Nord-Karmøy Historielag.
Gravhaug i jordbrukslandskapet. Stange, Hedmark.
Av
Lars Mæhlum.
Lisens:
Begrenset gjenbruk
Gravrøys i Ullerøy, Østfold, trolig fra bronsealder. Gravrøysene ble gjerne lagt et stykke fra bosetningene, og ofte med utsikt over sjøen.
Lars Mæhlum.
Lisens:
Begrenset gjenbruk
Konstruksjon
Arkeologer skiller gjerne mellom gravhauger og gravrøyser. Gravhauger er bygd opp av jord, mens gravrøyser består av stein. Men det finnes også eksempler på gravhauger som består av stein med et ytre lag av jord, og det finnes gravrøyser som består av en blanding av stein og jord.
Variasjonene i haugenes og røysenes utforming, størrelse og konstruksjon er stor. Runde gravhauger er mest vanlig, men de kan også være avlange, tre- eller firkantede, eller de kan være ringformet. Noen har også vært pyramide- eller kjegleformet. Haugene og røysene kan også være omgitt av steinrekker, eller såkalte fotkjeder. Utformingen varierer stort mellom ulike områder og tidsrom og kan skyldes endringer i gravskikk, eller tilgang på byggemateriale.
Gravhauger og gravrøyser kan i mange tilfeller inneholde flere begravelser. Den opprinnelige (første) gravleggingen kalles for primærgraven. Senere kan det anlegges graver fra yngre perioder i samme haug/røys. Dette kalles sekundærgraver. Sekundærgraver kan være helt forskjellig fra primærgraven og romme så vel brent (branngrav) som ubrent begravelse.
Historie
Skikken å dekke den dødes grav med et synlig monument i form av en haug opptrer først i de eldste jordbrukskulturene i Asia og Europa, men er kjent fra de fleste områder av verden. Haugen ble trolig sett på som den dødes bolig eller oppholdssted.
I deler av Norden var gravhauger utbredt blant en del av den yngre steinalders jordbrukskulturer. Skikken med gravhauger blir helt gjennomført i eldre bronsealder, som over hele Nord-Europa karakteriseres ved anlegg av tallrike store gravhauger. Skikken med å bygge gravhauger og gravrøyser er fullt levende fra steinalderen til kristendommens innførsel.
I Norge er jernalderen den perioden det bygges mest gravhauger, selv om en rekke gravrøyser langs kysten og i innlandet tilhører bronsealderen. Gravhaugene i jernalderen i Norge er vanligvis runde og av varierende størrelse. De minste er gjerne bare fire til fem meter i diameter, mens de største er store monumenter på opptil 77 meter i tverrmål, slik som Raknehaugen, Nordens største gravhaug. Andre kjente gravhauger fra jernalderen i Norge er Gokstadhaugen og Oseberghaugen som er fra vikingtiden.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.