ed

Ed er en høytidelig erklæring avgitt under påkallelse av høyere makter. Å avlegge ed vil si å bekrefte riktigheten av et utsagn ved å påkalle Gud. Ed er fra gammel tid særlig brukt som bekreftelsesmiddel i rettslige forhold. Den vanlige norske form for ed er: «Det sverger jeg så sant hjelpe meg Gud, den allmektige og allvitende».

Tidligere var hovedregelen at forklaringer fra vitner og sakkyndige under hovedforhandlingen i en rettssak skulle bekreftes med ed. Personer som av samvittighetsgrunner ikke ville avlegge ed, kunne i stedet avgi en forsikring på ære og samvittighet. Det var ikke nødvendig å kreve ed av et vitne når retten fant forklaringen åpenbart betydningsløs eller hvis begge parter frafalt edfestelse. Ved ikraftsettingen av straffeprosessloven i 1986 ble eden sløyfet i straffesaker og i sivile saker. Vitner skal i stedet avgi en forsikring. Også ellers er eden avskaffet, bortsett fra i enkelte spesielle forhold:

A) Når Kongen som myndig tiltrer regjeringen, skal han for Stortinget avlegge den ed som er fastsatt i Grunnlovens § 9. Videre skal den prins eller prinsesse som under Kongens forfall forestår regjeringen, skriftlig avlegge ed for Stortinget, jfr. Grunnlovens § 44.

B) Etter Grunnloven § 21 skal alle embetsmenn avlegge ed på at de vil vise lydighet og troskap mot Kongen og konstitusjonen. På visse vilkår kan imidlertid forsikring avgis i stedet for ed. Nærmere regler om embetseden er gitt i embetsedloven av 22. mai 1981.