edelgran

Opprinnelige og naturlige voksesteder finner vi i fjellområdene i Mellom- og Sør-Europa. Treslaget har sin hovedutbredelse fra 300 meter over havet til 1700 meter, noen steder vokser det opp til 2000 meter. Høgdegrensene kan variere sterkt fra ett område til et annet.

Frø blei innført til Norge av de tyske brødrene og forstmennene Johann Georg og Franz Philip von Langen år 1745. De kom til Norge år 1737. Første frøsåinger eller utplantinger fant da sted i skogene omtrent midtveis mellom Kongsberg og Notodden, ved Hengsvann på Meheia.

I 1912 fant man to edelgraner fra de eldste plantingene. Disse blei i 1948 undersøkt med tilvekstbor der man registrerte antall årringer. Alderen stemte med at trærne var plantet i 1745. Edelgranene hadde frøsådd seg i området med blant annet en del unge planter. Noen av disse flyttet man til arboretet ved skogmuseet på Elverum.

Edelgran blei etter hvert vurdert som et svært aktuelt treslag for norske forhold, særlig på Vestlandet. Ikke minst fordi man antok at treslaget var mer motstandsdyktig mot råte enn vanlig, norsk gran. Landbruksdepartementets skogdirektør anbefalte derfor i 1959 at det skulle satses på dette treslaget på Vestlandet, og at edelgran her skulle ha en bred plass i skogbruket. I seinere tid har forskningen dokumentert at vanlig edelgran har god motstandskraft mot råteskader fra soppene rotråte og honningsopp. Sistnevnte sopp utvikler en kraftig honningduft, som kjennes godt ved felling av angrepne trær. Edelgran har blitt benyttet en del til skogreising på Vestlandet, altså plantinger på steder der det tidlligere ikke var trær. Det er plantet edelgran på cirka 20 kvadratkilometer, 20 000 daa, i Norge. Plantingene finner vi i de lågereliggende delene av Sør-Norge og opp til Lofoten.

Artsdatabanken opplyser at etter introduksjonen i 1745 har arten sjøl spredt seg naturlig til minst ti forekomster, og etablert seg der. Og Artsdatabanken fastslår at edelgran nå er en etablert art i Norge.

Den beste utviklingen får treslaget i klimaområder med god sommervarme, og på voksesteder med næringsrikt, djupt jordsmonn. Trærne trives godt i områder med mye nedbør og høg luftfuktighet. Men unge trær regnes for å være noe utsatt for frost. Edelgran vokser best på kalkholdig, moldblandet jord gjerne med noe leire. Treslaget er svært skyggetålende, ikke minst unge planter kan utvikle seg under tette bestand med svært lite lys mot bakken.

Trærne klarer seg godt på vindutsatte steder fordi røttene i likhet med furu danner såkalt pælerot, der dette er mulig i løsmasser. I tillegg utvikles siderøtter. Pælerot er en vertikal, kraftig rotdel som vokser langt nedover i bakken og fungerer som en kraftig armering for treet. Den gir stammen stor motstandsevne mot kraftige vindkast. Men på steder med tynt jordsmonn over berggrunnen klarer ikke trærne å uvikle sin pælerot og blir da mye mer utsatt for vindfellinger. Dette skjer også dersom voksestedet har høgtstående grunnvann.

På et forsøksfelt på Stange på tidligere dyrket mark blei det plantet edelgran.Etter 53 år var den årlige, løpende tilveksten 2,2 kubikkmeter per dekar (1000 kvadratmeter). Til sammenligning viser produksjonstall for årlig løpende tilvekst av vanlig norsk gran på Vestlandet, i den samme aldersperioden og på beste bonitet, cirka 1,8 kubikkmeter per dekar

Veden er lys, grovringet og lett. Egenvekt ved 15 prosent fuktighet ca. 0,43 g/cm³. Styrkeegenskapene er stort sett noe dårligere enn for vanlig gran, krympingsegenskapene de samme, men holdbarheten dårligere. Baret har stor anvendelse som pyntegrønt fordi det ikke så lett mister nålene.

Maksimal biologisk alder regnes for å være opp mot 500 år.

Artsdatabankens vurderinger for oppføring på fremmedartslista har ikke blitt foretatt for edelgran. Dette har sin årsak i Artsdatabankens retningslinjer som fastslår at en fremmed art ikke skal risikovurderes hvis den per år 1800 var etablert i Norge. Og med «etablert» menes at arten må ha reprodusert sjølstendig i en sammenhengende periode på mer enn 10 år. De første plantingene av edelgran skjedde altså i 1745, og treslaget kan begynne å sette kongler med frøproduksjon allerede ved 30 års alder. De første frøene blei således spredt i Norge rundt 1775. På grunnlag av disse forholdene er Artsdatabankens konklusjon i 2023 at edelgran ikke har blitt vurdert i forhold til invasjonspotensiale og økologiske effekter, for oppføring på fremmedartslista.

Fremmedartsbasens ekspertkomite for karplanter kommenterte edelgran i 2018. De skriver: «Edelgran produserer spiredyktig frø som er tilpassa klimaet i Vest-Norge på same måte som sitka, og kan truga artsmangfaldet på lynghei, ved å skygga ut andre lyskrevande artar, for eksempel furu og bjørk. Den har relativt lette frø som spreier seg raskt ut i open mark frå plantefelt (ca 5 m/år).» Ekspertkomiteen fastslår at edelgran er en trussel mot lokalt artsmangfold med negative effekter på truede/sårbare arter, noe som ville gitt stor økologisk effekt dersom man hadde foretatt en formell vurdering. Komiteens konklusjon i 2018 var: «Med de kjente skadevirkningene ville arten, dersom den hadde blitt risikovurdert i inneværende vurderingsrunde, blitt vurdert til svært høy risiko.»

Artsdatabanken har vurdert edelgran i forhold til rødlista, som klassifiserer artene etter hvor truet de er. På denne lista er edelgran vurdert som LC- livskraftig.

• edelgranslekta
• utenlandske og fremmede treslag