ferie

Industrisamfunnet var lenge preget av lange arbeidsdager, lite fritid og oftest ingen ferie for arbeiderklassen.

Enkelte norske industriarbeidere kjempet fram rett til ferie i 1915. I flere bransjer fikk man da minst én ukes ferie hvert år. Rundt 1920 ble ferien noe forlenget for flere kategorier av ansatte. Statlige tjenestemenn i Norge hadde fra 1918 rett til minst to ukers ferie.

Fra 1935 ble ferien forlenget til ni arbeidsdager i de fleste industrigrupper. I 1937 ble ferielengden 12 arbeidsdager (to uker) for mesteparten av de ansatte i norsk industri.

En ny norsk ferielov i 1947 innebar tre ukers ferie for rundt 900 000 ansatte av en total yrkesbefolkning på rundt 1,4 million mennesker. Denne loven innførte også tvungen feriesparing, feriepenger, som ga et nytt økonomisk grunnlag for feriereiser. Ferie må imidlertid ikke forveksles med reiser. For eksempel viste en undersøkelse i 1951 blant fagorganiserte arbeidere at 41 prosent ferierte hjemme.

Etter krigen ble det også innført behovsprøvd husmorferie, en statsstøttet ordning for husmødre som trengte avlastning, ofte to ukers pensjonatopphold.

En stor del av den norske befolkningen bodde på landsbygda i den første delen av 1900-tallet. I primærnæringene var arbeidsåret styrt av sesongene. Det var mindre skille mellom arbeid og fritid og for de fleste lite eller ingen ferie i moderne forstand. Bondesamfunnet hadde likevel en viss fleksibilitet i hverdagene. Og deltakelse i sesongfiskeriene som lofotfisket betydde stedsforandring.

Etter andre verdenskrig flyttet mange i Norge til byene, men dro til bygdene i sommerferien, både for å besøke familie og for å bistå på foreldrenes eller slektens gårdsbruk. Høstferie for skolebarn ble opprinnelig innført for å hjelpe til med innhøsting, særlig av poteter.

Lengre ferier, kortere arbeidstid og bedre kommunikasjonsmidler gjorde det etter hvert mulig for en økende del av europeisk befolkning å reise i feriene og å nyte strandlivet. Å dra til stranden i fritiden var dels knyttet til oppfatninger av helse, dels til motebølger. I 1930-årene ble «aktiv ferie» et middelklasse-slagord, med naturerobring, sykling, kanopadling, og gymnastikk. I 1930-årene begynte også norsk arbeiderbevegelse å arrangere lavprisferier med buss og tog.

I 1930-årene var folk med beskjedne inntekter stort sett henvist til dagsturer til strandområder nær byene. Kun et fåtall hadde råd til hoteller og pensjonater. Hyttelivet ved kysten hadde ennå ingen særlig utbredelse. I deler av middelklassen var det enkelte som leide seg inn hos fiskere og småbønder i kystområder. Norske feriebosetting ved sjøen begynte gradvis på 1930-tallet, da en serie varme somrer satte fart i strandlivet.

Soling ble også mer vanlig, delvis fordi tyskere under første verdenskrig hadde oppdaget at sol, D-vitamin og frisk luft kunne kurere enkelte mangelsykdommer. Mens solbrun hud tidligere hadde vært tegn på utendørs kroppsarbeid og sett på som lavklasse, ble det i mellomkrigstiden et symbol på «kostbar enkelthet», godt hjulpet av velstående amerikanere som solbadet på Rivieraen om sommeren.

Veksten i feriereiser i Norge i 1950- og 1960-årene var blant annet knyttet til en oppfatning av at det var sunt å reise på ferie, noe som førte til organisering av ferier for skolebarn, ofte til en feriekoloni.

For ansatte var ferie delvis knyttet til en underforstått plikt til å ta vare på seg selv. Etter sommerferien skulle de ansatte være uthvilte og motiverte til å ta fatt på et nytt arbeidsår med lyst og overskudd.