kirkeordinans

Kirkeordinans var en lov for den dansk-norske kirke etter reformasjonen, utstedt på latin 2. september 1537 av kong Christian 3. Loven var utarbeidet av de danske reformatorer, bearbeidet av Johannes Bugenhagen og godkjent av Martin Luther. I 1539 kom en dansk utgave, som inneholdt en del endringer og tilføyelser. I 1542 ble denne utgaven utgitt i en offisiell utgave, den såkalte rette ordinans.

Kirkeordinansen innledes med en kunngjøring av kongen, hvor det skjelnes mellom «Guds ordinans» og «kongens ordinans». Mens den første omhandler den rette forkynnelsen av evangeliet, forvaltning av sakramentene og undervisning i den evangelisk-lutherske tro, behandler «kongens ordinans» de mer praktiske ordningene som bidrar til å understøtte Guds ordinans, for eksempel bestemmelser om geistligheten, tid og sted for seremonier, visitaser og lignende. Sondringen mellom de to ordinanser reflekterer den lutherske to-regimentslæren. Det videre innholdet i kirkeordinansen består av seks hovedpunkter: læren, seremonier og gudstjeneste, kirkelige handlinger, skolene, fattigomsorg, superintendentene (biskopene) og påbudte og forbudte bøker.

Ikke alle bestemmelser passet for norske forhold, blant annet var den kirkelige strukturen i Norge noe annerledes på grunn av geografiske forhold. Forutsetningen var at Norge skulle få sin egen ordinans så snart som mulig. 1539-utgaven ble innført her til lands, og der drøyde med før det kom en norsk ordinans. De norske superintendentene utarbeidet i 1604 et utkast til en kirkeordinans for Norge. Dette ble bearbeidet i København og gjort mest mulig lik den danske kirkeordinansen og autorisert som kirkeordinans for Norge i 1607.