kullast

Det karbonrike kullet vil reagere med oksygenet i luften, det vil si det oksiderer. Under denne kjemiske reaksjonen vil det derfor kunne dannes karbonmonoksid, karbondioksid, og vann. I tillegg vil naturlig nok oksideringen fjerne oksygenet fra luften i lasterommet. Dette betyr at atmosfæren i lasterommet kan være livstruende på grunn av det lave oksygennivået, og de forhøyede nivåene av karbonmonoksid. Karbonmonoksidet kan også danne en brannfarlig atmosfære.

Oksidasjonsprosessen skaper også varme. Samtidig som oksideringen får tilført mer oksygen fra luften rundt, vil varmen som dannes være innkapslet i kullmassene. Over tid kan denne prosessen skape så mye varme at kullet selvantenner, såkalte ulmebranner. Tidligere var selvantenning i slik last heller en regel enn unntaket. Kull med lavt karboninnhold, for eksempel brunkull, har størst risiko for selvantenning.

Kullasten inneholder også metan, som er lagret i kullet. Dette kan sive ut fra massene og samle seg i øvre del av lasterommet. Metanet kan danne en brannfarlig atmosfære, og sive inn i tilstøtende rom hvis lasterommet ikke er gasstett. Det er først og fremst kull med høyt karboninnhold som kan slippe ut metan, slik som antrasitt.

Det er ellers en risiko for at kullast blir flytende. Kullet inneholder fuktighet som under transport, lagring, og håndtering kan presses ut fra kullet. Dette vil danne en form for slurry, en grøtliknende væske, som får flyte fritt i lasterommet. Effekten av fri væskeoverflate kan dermed få lasten til å kaste seg og svekke skipets stabilitet.

Kullast reagerer ellers dårlig med vann, for eksempel fra et regnskyll eller sjøvann. Dette kan danne reaksjoner som slipper ut svovelsyre og hydrogen, altså en sterk syre eller en høyantennelig gass. Av den grunn skal kullast så langt det er mulig ikke utsettes for regn, og det kreves regelmessige kontroller av kullets fuktighetsnivå.