Kursiv blir vanligvis brukt om en mer eller mindre hellende skriftform som kan minne om håndskrift. Kursiv trykkskrift har utgangspunkt i en skrivestil som var i bruk blant enkelte humanister på 1300- og 1400-tallet, og som har utviklet seg til en særegen bokstavtradisjon til forskjell fra, og som kontrast til, antikva.
kursiv
Kursivering i løpende tekst. Her er tittelen The «Garamond» Types sixteenth & seventeenth Century Sources Considered skrevet i kursiv.
Niccolò Niccolis kursive håndskrift i hans avskrift av Lukrets' «De rerum natura». Niccolis skrift ble forbildet for Aldus Manutius' kursiv.
Niccolò Niccolis håndskrift
Av
Ukjent.
Lisens:
Kursiv i typografi og design
Kursiv er nå en selvsagt del av de fleste skriftfamilier, både i antikva, grotesk og egyptienne, også som halvfete og fete varianter. Kursiv har beholdt mange av håndskriftens myke og løpende bevegelsesmønstre samt utløpere som peker mot neste bokstav.
Kursiv har etablert seg som den vanligste metoden for å fremheve ord, setninger og sitater av kort og moderat lengde i trykt tekst; understrekning brukes nødig i typografisk sammenheng. Halvfet bør vanligvis også unngås i vanlig prosatekst, den skaper ikke bare fremhevelse til hjelp under lesing, men blir et forstyrrende blikkfang på siden.
Kursiv brukes også for å skape kontrast og effekter som en del av et designmessig helhetsbilde, og kan ha assosiasjoner til liv og bevegelse.
Det finnes også et enormt utvalg av kursive skrifter som selvstendige skriftsnitt uten tilknytning til en skriftfamilie, både med antikva og grotesk grunnform. Kursiv regnes å være noe mindre leselig enn antikva ved lesing av større tekstmengder.
Kursiv er ikke bare skråstilt
Garmond antikva (øverst) med sin originale kursiv (i midten) og en elektronisk skråstilling (nederst).
Futura med sin skråstilte versjon. Ingen av bokstavene i dette snittet har kursiv form.
Scala sans med kursiv. g, i og j har ikke kursiv form.
Flora er et frittstående grotesksnitt i italiensk kansellistil. Gerard Unger. i og j har ikke kursiv form.
De kursivskriftene som er en del av en antikvafamilie, er en egen, selvstendig skrifttradisjon med utgangspunkt i håndskrift. Den er tilpasset antikvaene, men er ikke bare en skråstilt versjon av den rette.
Digital teknologi har gjort det mulig å manipulere og «kursivere» digitale bokstaver og skrift. Men bokstaver som bare er skråstilt antikva skaper liten kontrast til den rette varianten, og kan dessuten få en forvrengt form. De er dårlige erstatninger for en selvstendig utformet kursivskrift.
Kursiv av andre skrifter enn antikva
Da grotesk- og egyptienneskriftene begynte å bli utbygget til egne skriftfamilier, fikk de også sine «kursivsnitt». Egyptienne, men særlig grotesk, har en enklere strekstruktur enn antikva og er stilistisk mindre i slekt med det håndskrevne. De første kursivskriftene i disse skriftgruppene var lenge ikke stort mer enn skråstilte versjoner av de rette, og de hadde ingen tydelige likhetstrekk med de historiske skriveskriftene utover skråstillingen. (I engelsk fagspråk kalles derfor dette oblique, i motsetning til antikvaens italic.) Nyere kursiver i grotesk og egyptienne har imidlertid fått en egen utforming som minner mer om det håndskrevne, og som skaper bedre kontrast til den rette varianten.
Historikk
Ordet kursiv har opphav i det latinske currere som betyr å løpe eller å skynde seg. Den essensielle egenskapen ved kursiv var opprinnelig ikke den hellende formen, men at bokstavene kunne skrives sammenhengende uten å løfte pennen fra skrivematerialet. I paleografisk fagterminologi er kursiv derfor ikke nødvendigvis hellende, men generelt sett en skrift som er formet for rask skriving.
Bokstavene i denne typen skrift har ofte trekk som føyer dem sammen for å gjøre det mulig å skrive uten å løfte pennen fra skrivematerialet. Uttrykket oppsto i forbindelse med utviklingen av nye skriftformer som avløste uncialskriften. Når denne skriften etter hvert ble hellende, er det noe som følger naturlig av hurtig skriving. Kursiv skrift regnes som raskere å skrive og mindre formell enn den rette antikvaen.
Opphav
Kursivtradisjonen oppsto i renessansen. Før boktrykkerkunsten var skriving den eneste måten å mangfoldiggjøre manuskripter og bøker på, og blant italienske humanister var en lettskreven og tydelig håndskrift en nødvendighet. En av de fremste utøverne blant disse var humanisten og boksamleren Niccolò Niccoli (1364–1437). Han fant at den bokstavformen som da var fremherskende, og som i større eller mindre grad bygget på gotisk rotunda, passet dårlig for rask skriving. Han utviklet derfor sin egen, hellende skrift og regnes som opphavsmannen til kursivskrift.
En av Niccolòs venner, som han også samarbeidet med i jakten på gamle manuskripter, var humanisten og manuskriptsamleren Poggio Bracciolini (1380–1459). Han regnes som opphavsmann til lettera antica, eller humanistisk minuskelskrift, som er forbildet for antikvaskrift. Niccoli kopierte blant annet manuskriptet til Lukrets' «De rerum natura», som Bracciolini hadde funnet i et tysk kloster.
Kursiv som trykkskrift
Ludovico Vicentinos cancellaresca corsiva.
Ludovico Vicentino
Av
Ukjent.
Lisens:
Aldus Manutius’ utgave av Vergil fra 1501.
Av
Ukjent/Vergil.
Lisens:
Den første som benyttet en hellende — «kursiv» — trykkskrift, var den venetianske boktrykkeren Aldus Manutius (1449–1515). Stemplene til skriften var skåret av Manutius’ stempelskjærer Francesco Griffo (1450–1518) og ble først brukt som tekstskrift i en serie bøker i lite format (oktav) med antikke tekster. Den første var en utgave av Vergil som kom i 1501. Forbildet for Aldus’ kursiv var den hellende håndskrift som særlig Niccolò Niccolini har fått æren for. Francesco Griffo skar i 1503 også en kursivskrift for boktrykkeren Gershom Soncino i Fano, angivelig etter forbilde av en skrift benyttet i Francesco Petrarcas kanselli.
Aldus Manutius hadde stor suksess med kursivskriften i sine bøker i oktavformat, bøkene hans ble plagiert, og ikke bare i Italia. Gjennom 1500- og 1600-tallet ble kursiv populær som selvstendig tekstskrift i bøker i hele Europa — antagelig på bekostning av antikvaskriften, noe som kan ha påvirket, og kanskje hemmet, utviklingen av denne i en periode.
Den første som skar et kursivsnitt som tilbehør til en antikvaskrift, var franskmannen Claude Garamond (1499–1561). Han skapte dermed en skriftfamilie med to skriftsnitt med stilmessig slektskap og sammenheng. Forbildet for Garamonds kursiv var den kursivskriften Griffo skar for Aldus Manutius. Senere er de fleste antikvaskrifter supplert med halvfet, og eventuelt fet, med tilhørende kursive snitt.
Versaler i kursiv trykkskrift
Et unikt trekk ved Aldus' kursiv er at versalene (store bokstaver) ikke følger kursivformen, men er rette. Dessuten er de litt lavere enn opp til toppen av minusklenes overlengder. Riktignok hadde enkelte skrivere benyttet capitalis-lignende bokstaver tidligere, og det var trolig kjent at karolingerne benyttet små kapitalbokstaver i tillegg til sine egne minuskelbokstaver sine tekster.
Antikvaens versalbokstaver har fått sin form etter forbilde av romernes kapitalbokstaver. Deres form er igjen en naturlig konsekvens av at de er hugget i stein med meisel: De har enkle og åpne former, og med hovedvekt på rette linjer. Dette er en form som er fullstendig fremmed for en kursiv skrivestil. Derfor er versalene i mange kursivskrifter ikke stort annet enn skråstilte versjoner av de rette.
Hvorvidt dette var noe Aldus var bevisst på, er uklart. En formulering i hans testamente kan tyde på at han senere har ønsket å gi dem en kursiv form. Det er tvilsomt om dette var en kjent problemstilling på Aldus' tid, men han kan ha hatt en følelse av at en hellende form på capitalis-bokstavene var et slags stilbrudd.
Kalligrafisk form
Litt lenger ut på 1500-tallet ble kursivskriften videreutviklet i en mer kalligrafisk retning av skrivemesteren Ludovico Vicentino fra Arrighi (rundt 1475–1527), cancellaresca corsiva. Den var mer elegant enn Niccolòs, hadde lengre over- og underlengder og var forsynt med enkelte dekorative ornamenter. Sammen med boktrykker Antonio Blado (1490–1567) opprettet Vicentino i 1512 et trykkeri i Roma der de trykte bøker med en kursiv basert på Vicentinos skrivestil. Dermed fikk man en litt annen kursivskrift i en alternativ tradisjon. Vicentinos skrivestil utviklet seg senere, særlig gjennom Giambattista Palatino (1515–ca. 1575), til en enda mer elegant og formell kalligrafisk form som er svært krevende å utføre.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Bringhurst, Robert: The Elements of Typographic Style.
- Rannem, Øyvin: Typografi og skrift, 2005.
- Rannem, Øyvin: Arven etter Aldus. En historie om trykkskriften, 2022.
- Ullman, B.L.: Ancient writing and its influence, 1997.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.