jagerflyshelter – Store norske leksikon

Zoom inn — Første generasjon (norsk) shelter med den karakteristiske trapes-formen. Her fra Rygge flystasjon, der et F-16 skal til å takse ut.

Første generasjon shelter.

Av Onar Digernes Aase/Forsvaret.

Lisens:

Første generasjon (norsk) shelter med den karakteristiske trapes-formen. Her fra Rygge flystasjon, der et F-16 skal til å takse ut.

Første generasjon shelter.

Av Onar Digernes Aase/Forsvaret.

Lisens:

Et jagerflyshelter, oftest bare kalt shelter, er et bygg som skal beskytte mindre militære luftfartøy, som regel jagerfly, når de står på bakken. Shelteret skal både sikre flyet ved angrep og begrense skader ved egenulykker. Norge har med suksess utviklet egne typer sheltere som er bygd i stort antall, både i Norge og i utlandet.

Faktaboks

Etymologi: etter engelsk (hardened) aircraft shelter, ‘beskyttelse’/’beskyttelsesbygg for fly’
Også kjent som: (armert) jagerflybunker, flybunker, spredningshytte, hangarette (som i ‘liten hangar’)

I tillegg til parkering kan man i et shelter vanligvis utføre enklere ettersyn og foreta klargjøring av flyet. Et shelter rommer gjerne ett eller to fly, men kan også ha plass til flere.

Bakgrunn

Splinthangar på Lista flystasjon sett fra innsiden. Det er bevart splinthangarer som okkupasjonsmakten bygde ved flere store flyplasser her i landet, men sammenhengen mellom splinthangarene og de opprinnelige flyplassanleggene er ofte ikke så tydelig lenger. Byggene ble som regel oppført i betong, men kunne også være av stein eller eventuelt jord (da som voll) og var vanligvis godt kamuflert.

Splinthangar

Forsvarets kulturminneprosjekt.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Fly på bakken er sårbare, og i mange år ble de parkert tett sammen på såkalt Flight Line, ofte helt uten fysisk beskyttelse. Dette var risikabelt og kunne føre til store tap ved uhell eller angrep. Enkle former for beskyttelse av fly, enkeltvis eller i små grupper, som jordvoller og betongvegger – kalt splinthangarer – ble tatt i bruk under andre verdenskrig, blant annet av de tyske okkupantene i Norge, men effekten var begrenset.

To store hendelser – en ulykke på Bien Hoa-basen i Vietnam i 1965 og Israels ødeleggelser av flere arabiske lands flyvåpen i 1967 – viste til fulle hvor sårbare fly var på bakken og førte til et skifte i tenkning. Flight Line-konseptet ble forlatt, og man satset på to strategier: spredning og bedre fysisk beskyttelse, særlig i form av sheltere og fjellanlegg. Begge løsninger er brukt i Norge.

Norske sheltere

Fra tidlig på 1960-tallet bygde Norge store flyhangarer i fjell. Disse ga svært god beskyttelse, men på grunn av ulike NATO-reglement og behov for fleksibilitet ble det etter hvert designet frittstående sheltere.

Utvikling og prototyper

Shelter «Useless Two»/«Useless II» i Bodø: Tegning av frontveggen viser tydelig at ikke alle fly kan passe i dette shelteret. Trolig var dette bygget ment for Lockheed F-104 Starfighter, som det norske Luftforsvaret benyttet fra 1963 til 1983, men det er ikke bekreftet.

«Useless»-shelter.

Forsvarsbygg.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Den norske shelter-utviklingen startet på midten av 1960-tallet. En av de største utfordringene var å sikre god beskyttelse av åpningene i bygget, spesielt porten. På Bodø hovedflystasjon ble det bygget fem fullskala prototyper med ulike portløsninger, kalt «Zero Generation». Noen fungerte såpass dårlig at de i ettertid ble omtalt som «Useless One, Two and Three». Skreddersydde løsninger ga god beskyttelse, men begrenset ofte bruken til bare én flytype.

Første generasjon

Man gikk videre med mer generelle porter, slik at shelteret kunne brukes av flere flytyper. De norske fortifikatørene valgte en trapesformet, underhengslet frontport som åpnes innover og fungerer som kjørerampe i åpen tilstand. Denne løsningen, utviklet i samarbeid med blant annet daværende NTH og Forsvarets forskningsinstitutt, ble brukt for F-16-flyene og bygget i over 70 eksemplarer spredt på flere flystasjoner fra midten av 1970-tallet. Den kalles First Generation Norwegian Shelter og ble også eksportert til Danmark og Nederland.

Tredje generasjon

Tredje generasjon sheltere, større og med buet front, videreførte samme portprinsipp. Omkring 130 ble bygget, flest i Bodø og ellers særlig i Nord-Norge. Denne typen ble også eksportert, blant annet til Island.

I tillegg finnes det fire andre sheltertyper som Norge har bidratt til utviklingen av, men disse er bygd i bare mindre antall.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Norske festninger og militæranlegg

Erlend Hammer