Andøya flystasjon

Stortinget vedtok i november 2016 å legge ned flystasjonen. Helt siden dette vedtaket har det hersket usikkerhet knyttet til hva en slik nedleggelse faktisk innebærer, og om hva som eventuelt skal være igjen av militær aktivitet på Andøya etter at man sluttet å fly P-3 Orion derfra sommeren 2023.

I langtidsplanen for Forsvaret (Prop 87 S) signaliserte imidlertid regjeringen Støre at Andøya ikke bare skulle videreutvikles for å understøtte alliert trening og mottak, men også at basen skal utvikles for å ivareta satsing på romvirksomhet og større maritime overvåkningsdroner. Den skal også ha såkalt «daglig tilstedeværelse», noe som vil medføre at en del personell vil bli stasjonert på basen i fredstid. Dronene skal styrke Forsvarets evne til situasjonsforståelse og hendelseshåndtering, spesielt i nordområdene. Ifølge langtidsplanen skal det anskaffes «et lite antall» droner som skal forsterke P-8 Poseidons kapasitet. Anskaffelsen og driften av dronene skal skje i «en internasjonal sammenheng».

Gjennom et tillegg til SDCA (Supplementary Defense Cooperation Agreement) mellom Norge og USA, er Andøya fra 2024 ett av de nå 12 såkalte omforente områder i Norge. Avtalen gir USA fri disposisjonsrett til avgrensede områder på stasjonen.

Byggingen av flystasjonen ble påbegynt i 1952 for NATO-infrastrukturmidler. Den er senere endret og utvidet en rekke ganger, blant annet med flere store operative områder, også for stasjonering av kampfly i jagerflysheltere av betong.

Opprinnelig ble flystasjonen bygd med et spredningskonsept, slik at store deler av stasjonens organisasjon og mannskaper holdt til i Skarsteindalen, flere kilometer fra selve flystasjonen. Leiren i Skarsteindalen ble imidlertid gradvis avviklet fra 2003, og Forsvaret var helt ute av den i 2013.

I januar 1963 ble 333 skvadron fast stasjonert på Andøya, da med sine HU-16B Albatross maritime patruljefly. Siden har stasjonen og skvadronens historie vært tett vevd sammen, da skvadronen har hatt tilhold der siden da og helt fram til sommeren 2023. I 1969 fikk skvadronen nye maritime overvåkningsfly, fem stykk P-3B Orion. I 1980 kom det to nye fly av samme type, siden skvadronen hadde fått tilleggsoppgaver som en konsekvens av opprettelsen av Kystvakten. I 1989 kom det nye fly i form av fire stykk P-3C Update III, samtidig som man beholdt to av de gamle flyene, nå med betegnelsen P-3N. Flyene overvåket hovedsakelig militær maritim aktivitet både over og under havoverflaten, men bistod også Kystvakten i dens oppdrag. De kunne også bidra i søk- og redningsoperasjoner.

Luftvernartilleriet kom til stasjonen på slutten av 1950-tallet, da med L-60 kanoner. Senere ble bataljonen oppgradert til L-70 kanoner med sentralsikte og taktisk radar. I 1987 kom så missilluftvern til Andøya, i form av et batteri med det delvis norskutviklede NOAH-systemet. Luftvernbataljonen på Andøya ble nedlagt i 1994.

Under deler av den kalde krigen var det også stridsvogner fra Hæren stasjonert ved flystasjonen, samt et mekanisert infanterikompani. Stridsvognavdelingen ble nedlagt i 1988, mens infanterikompaniet forsvant i 1994.

De maritime patruljefly av typen P-3C/N Orion, opererte ut fra Andøya inntil 30. juni 2023. 333 skvadron skal fortsette å fylle denne rollen i det norske Forsvaret, med norsk tilstedeværelse og hevdelse av Norges suverenitet i nordområdene, men fra Evenes flystasjon og med bruk av den nye flytypen P-8 Poseidon.

• Luftforsvaret
• Andøya lufthavn (Avinor)

• Arheim, Tom, Bjørn Hafsten, Bjørn Olsen og Sverre Thuve (1994): Fra Spitfire til F-16. Luftforsvaret 50 år 1944-1994, Sem & Stenersen.
• Klevberg, Håvard (2012): "Request Tango". 333 skvadron på ubåtjakt – maritime luftoperasjoner i norsk sikkerhetspolitikk, Universitetsforlaget.